Journalister og vernet maktelite
«Eplekjekke journalister» uttrykte generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokvold, på NRK Radio i april, da han kommenterte de journalister som oppgav at de ikke hadde endret noe på sin atferd etter den såkalte Tønne-saken.
Men ut ifra de siste dagers hendelser, har det vist seg at mange redaktører og journalister har tilegnet seg ny innsikt i kjølvannet av denne tragiske saken. Den ene redaksjonen etter den andre har gransket seg selv spesielt, og mediedekningen generelt.
Etter min mening bør man nå sette en definitiv sluttstrek for all selvransakingen. Det bør være grenser for å oppgradere sin egen innflytelse.
Jeg er redd mediene har overvurdert sin egen rolle. For egen del ser jeg gjerne at mediene nå retter søkelyset mot de blant Tore Tønnes nærmeste venner, som også tilhører den såkalte makteliten i Norge. Spør for eksempel Tore Tønnes regjeringssjef, Jens Stoltenberg, om hvilke selvransakinger han har gjort seg. Følg opp med NHO-presidenten og en rekke av de andre maktpersonene som kom raskt på banen da tragedien var et faktum. Gjør tilsvarende med advokatfirmaet BA-HR.
Norsk øvelse er raskt å utpeke syndebukker, og således ikke minst å forklare komplekse sammenhenger med en-til-en-relasjoner. Derfor blir også løsningene ditto grunne. «Bytt partileder», «sett ned renten», «spark treneren». Som første mann kastet NHO-presidenten seg inn i Svarte-Per-spillet. Som NHO-president burde han, etter min mening, ha avstått fra de muligheter ytringsfriheten gir oss.
Jeg har selv delt den oppfatning at journalister kan jage i flokk. Men det var ikke tilfelle her. Det var da heller ingen kritiske røster, som på noen som helst måte opponerte mot mediedekningen de ukene den pågikk. Som aktør i saken holdt Kjell Inge Røkke en pressekonferanse, og der karakteriserte han saken som storm i et vannglass. Dette tilbakeviste Kåre Willoch i skarpe ordelag i et intervju i Aftenposten noen få dager før jul. Fokus ble rettet mot kjernen i saken: bristende advokatetikk og rå kapitalisme – i et lite pent samspill.
Jan P. Syse fikk i sin statsministerperiode også oppleve et rått kjør mot sin person. Hans feil var at noen regnskaper var levert for sent inn. Men tøffest av alle har kanskje Thorbjørn Jagland hatt det. At han ikke møtte veggen før for ett år siden, har fått flere enn meg til å undres.
Men det kan forklares at offentlige personer kan komme igjennom et såkalt umenneskelig press. Forkortelsen DBA står i psykologi for «de betydningsfulle andre». Det er de få som virkelig betyr noe for oss. De er kanskje ikke flere enn at vi kan telle dem på en hånd. Men de betyr enormt mye for oss. Deres støtte og nærhet er ofte helt avgjørende i kritiske situasjoner. Med egne øyne og ører har jeg kunnet observere hvordan Yngve Hågensen og Terje Rød-Larsen har stilt opp for sin nære venn, Thorbjørn Jagland.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under mediedekningen var da Jens Stoltenberg uttalte seg, og sa at det var feil av Tønne ikke å tilbakebetale sin etterlønn, og at det var bra at man gjennom Økokrims etterforskning ønsket å komme til bunns i saken. Personlig tror jeg Jens Stoltenberg burde reflektere over følgende: Var han som Tønnes sjef og leder av regjeringskollegiet en av «de betydningsfulle andre»? Med det bildet som er tegnet av Tønne, som en enestående samfunnsbygger, vil jeg tro svaret er «ja». Da er det dramatisk, for da var en av dem som betydde mest for ham, ikke bare fraværende med sin støtte, men endog dømmende.
