Journalisten har bedt om noen refleksjoner i forbindelse med det nyopprettede professoratet i journalistikk. Jeg vil, ut fra personlige forskningserfaringer ved IJ, ta opp noen utviklingstrekk som jeg oppfatter som viktig for journalistikkforskningen og for dem som skal studere faget.
Relasjonene mellom kilder og journalister er som kjent en viktig nøkkel til å forstå journalistikkens innhold. Jeg har i noen arbeider studert hvordan ressurssterke, profesjonelle kilder kan utnytte journalistiske sjangrer og formater og bruke nyhetsmedier som arena for ulike typer public relations. Jo svakere kildekritikken er i redaksjonene, desto større blir gjennomslaget redaksjonelt.
Forskning om dette vekker lett interesse også innad i mediene, blant annet fordi redaksjoner har en klar egeninteresse av å ta problemet alvorlig. Styrt informasjon og PR-budskap forkledd som nyheter kan undergrave publikums tillit til journalistikken. En grenseoppgang til informasjonsrådgivere, «etisk rensing» som Odd Raaum med en passe malisiøs formulering har kalt det, har i perioder vært en yndet kampsport.
Langt mindre interesse er det i bransjen for et annet perspektiv, nemlig hvordan mediene forvalter sin egen makt og ivaretar sine privilegier. Journalistisk definisjonsmakt, regi og dramaturgi setter i dag sitt preg på de fleste andre samfunnsfelt og institusjoner, inkludert i politikken. Makten omfatter også muligheten til å overse miljøer, problemer og kilder, og det som marginaliseres i nyhetsmediene, forsvinner lett i samfunnsdebatten.
I romanen Udødeligheten lar Milan Kundera en av sine personer, en journalist, reflektere litt over den moderne journalistikkens kjennetegn. Det er ikke den unge Hemingway, med hans rapporter fra skyttergravene, eller kjennere av samfunnets nederste som Egon Erwin Kisch eller George Orwell, som er idealet. Nei, denne journalistens ideal er ikke den klassiske reportasjen, men Oriana Fallaci, som fra 1969 til 1972 offentliggjorde en serie intervjuer med datidens mest berømte politikere, formet som dueller, med journalisten i angrepsposisjon. Den moderne journalistmakten hviler ikke lenger på den innarbeidete retten til å stille spørsmål, men på retten til alltid å kunne kreve et svar.
Pressens egen mytologi forteller oss at voksende mediemakt er et ubetinget gode, et bidrag til demokratiet og samfunnsdebatten, med journalisten i helterollen som avslører og kritiker. Og hvis noen glemmer slikt, minner Per Edgar Kokkvoll oss om det. I likhet med andre levedyktige myter er det dessuten flere korn av sannhet i framstillingen. Fra tid til annen har nyhetsmediene og journalistikken en slik rolle. Det tjener den offentlige samtalen at pressen fritt kan undersøke, grave, spørre og publisere nyheter, analyser og kommentarer om vesentlige, interessante samfunnsspørsmål.
Samtidig vet vi at pressen også har helt andre roller. Redaksjonell definisjonsmakt, medieregi og dramaturgi, skal i dag tjene kommersielle mål og knyttes ofte tett til andre elitegruppers interesser. På sitt verste kan nyhetsmedier fungere som en utenomrettslig domstol med journalister i rollen som etterforsker, anklager og dommer, men der den tiltalte i praksis er uten forsvarer. Når markedskonkurransen om nyhetene gjør journalister til flokkdyr i den samme jakten, innenfor de samme medierammene, blir dette et demokratisk problem.
Et klassisk spørsmål er hvem som skal granske granskerne? At Vær Varsom-plakaten nylig har fått med noen linjer om mediekritikkens betydning er positivt. Det viktigste svaret er likevel at vi hele tiden trenger en åpen og fri debatt om journalistikk, tilgjengelig for en bred offentlighet, slik vi nylig har sett det både i kritikken av «Rikets tilstand» og i Tønne-saken.
På dette feltet er det samtidig behov for langt større kunnskaper enn de umiddelbare inntrykkene vi alle får som mediebrukere. Vi trenger flere undersøkelser, og kanskje litt mindre synsing. Økt satsing på uavhengig forskning om journalistikk bør på sikt kunne gi vesentlige bidrag til en bedre offentlig samtale og en mer kvalifisert mediekritikk.
Sigurd Allern er nyutnevnt professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, tidligere redaktør i Klassekampen og forsker ved IJ.
