Kan vi tenke oss om?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Når redaksjonene samtidig skjærer med på antallet ansatte, oppstår det et vakuum. Dette vakuumet må fylles, og hvem er mer «egnet» enn publikum, siden de så behendig er bevæpnet med mobiltelefoner som i dag er som en fotodesk. Men er det etisk og moralsk forsvarlig å be dem bidra, selv om vi betaler noen sølvpenger for jobben?

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen har en kritisk innfallsvinkel til dette, og peker samtidig helt riktig på at det er en rett man har til å kunne dokumentere det som skjer i det offentlige rom. I tillegg har hun rett i at pressen ikke kan være til stede over alt, og er derfor avhengig av publikums snarrådighet og observasjoner. 

Jeg har sjøl vært til stede ved dramatiske hendelser der publikum først tenkte på dokumentering, og deretter på å hjelpe, som ved trafikkulykker.

Politiets kritikk er etter min mening ofte berettiget, og kan også i mange tilfeller rettes mot pressens egne, til stede på dramatiske ulykkessteder. Har sjøl sett dette utfolde seg uheldig, med argumentasjon om at publikum har en rett til å få vite. Det er riktig, men ikke på bekostning av at vi forstyrrer i rednings- og politifolkenes arbeid. Med dette som bakteppe kan det være lurt å tenke seg om en gang eller to før vi henger på en forventningsfull oppfordring til publikum å sende inn bilder og video en masse fra alt som skjer. 

Dette reiser to problemstillinger etter min mening. Den ene går på jussen. Hva om den eller de som sender inn slikt materiell er kjernevitner i saken? Kan det være at de må møte i retten og møte egne bilder/videoer. Materiell som er sentralt i saken, er presentert i medier før eventuell etterforskning er igangsatt? 

Kanskje er det jeg her skriver satt ekstra langt ute på spissen, men det er uansett uheldig. 

Problemstilling nummer to gjelder helse. Et langt liv i traumenes verden førte til at jeg fikk reaksjoner. Hva vet vi om reaksjonene eventuelle private bidragsytere kan få etter å ha dokumentert traumatiske saker. Jeg tror ikke tipspengene kan gjøre opp for eventuelle helseproblemer som følge av opplevelsene. 

Jeg vil sterkt hevde at ingen, verken journalister eller publikum, egentlig har noen formell opplæring i hvordan de skal håndtere dramatiske og traumatiske situasjoner, med unntak av kanskje et lite utvalg. Journalistene får erfaring gjennom mengden opplevelser. Neppe den gunstigste metoden. 

Jeg er helt sikker på at det ikke er i redaksjonenes interesse å presse folk til å gjøre ting de ikke egentlig skal foreta seg. Men håpet om godt betalte blinkskudd er en god pådriver for usikre privatpersoner, der de kjemper seg fram for å dokumentere etter beste evne. 

Som tidligere redaktør har jeg ved flere anledninger blitt oppringt og fått tips om hendelser, samt at de som ringte var på stedet: – Ønsker jeg bilder?

Svaret var ja, jeg er ikke bedre, men jeg understreket også at de skulle følge alle anvisninger fra politi og redningspersonell, samt reise derifra dersom de fant det ubehagelig å være i nærheten av ofte svært ubehagelige inntrykk. Godt nok? Muligens ikke, men jeg var i alle fall klar over at de som var der kunne få problemer. 

Vi må tåle kritikk, for i kampens hete er det lett å gjøre feil. Dessuten, det finnes ingen fasit på hvordan vi skal håndtere slike situasjoner. God folkeskikk nevnes som standard. Ja, greit nok det, men hva er god folkeskikk? Det kan være lurt av redaksjoner å ta en runde eller to på hvordan dette spørsmålet om publikums bidrag skal håndteres, og hvordan journalistene skal oppføre seg i slike situasjoner. 

Er det et folkekrav at vi skal drukne i traumedokumentasjon, eller er bønnen om bilder og videoer nok et ledd i å skaffe oss klikk på nettutgavene?

Jeg er så gammel at jeg stundom var på ulykkesplasser før både politi og redningsmannskaper. Den gangen politiradioen sørget for info. Dette er stunder jeg helst vil glemme. Da kan vi godt tenke oss om før vi ber publikum på våre vegne, om å pådra seg inntrykk de også helst vil glemme. 

Flott at søkelyset settes på slike tema, for vi trenger å bli tatt ned på jorden av og til. Jeg vil ikke retten til å ferdes i det offentlige rom og å dokumentere det som skjer der til livs, men kanskje vi kan forestille oss hvordan vi sjøl ville reagere dersom det står en skokk publikummere der og dokumenterer vår fortvilelse og sårbarhet for deretter å møte det igjen i aviser og andre medier. 

Evnen til å forestille seg kan av og til være god å ha.