– Medienes intimitetstyranni er kvalmende. Mediene framstiller det nærmest som et folkekrav at de skal skrive om våre mest private ting. Jeg opplever mye av det som påtrengende intimt.
– Hva ønsker du deg?
– Mer fokus på litteratur og bøker, mindre på person. Dagbladet hadde nylig en artikkel om den boken jeg kommer med til høsten, og der står det stort sett bare at jeg røyker og drikker i innspurten med den. Og så var det spørsmål om jeg fortsatt er sammen med en bilselger eller ikke. Nå fikk jeg fjernet dette siste, men det er veldig mye fokus på mine private ting. Jeg har jo lyst til å snakke om det jeg har skrevet, ikke hvor mye rødvin jeg drikker hver kveld. Men mye av dette er også selvforskyldt, for journalisten hadde jo ikke fått lese manus siden det ikke var ferdig. Likevel sa jeg ja til å bli intervjuet. Du kan si, man kan gå på akkord med seg selv for å få PR og da blir det litt feil å klage etterpå. Jeg tar selvkritikk på den der.
Opphisset forfatter
– Hvorfor forteller du om drikkingen din, da?
– Ja, ikke sant. Men hvis jeg ikke svarer, så står det sånn: Hvor mye rødvin hun drikker, vil ikke Vigdis Hjorth snakke om. Prikk, prikk, prikk. Og det er vel kanskje også en måte. Men det har litt med mitt temperament igjen å gjøre. Men jeg burde ikke gå med på sånt.
– VG fylte hele førstesiden i fjor med bilde av deg og tittelen: «Jeg trenger rusen». Hva synes du om det bildet som er skapt om deg?
– Noen av disse tingene er jeg veldig lei av. Det startet med et intervju i Dagbladet for mange år siden. Jeg hadde utgitt flere barnebøker og skulle intervjues om en ny bok som het «Gjennom skogen». Forlaget mente det var en bok om en ung pikes erotiske oppvåkning. Jeg ville aldri sagt at den handlet om det, men det gjorde nå de. Journalisten studerte litteraturvitenskap sammen med meg og hadde sommerjobb, men han glemte nok at han ikke var på Blindern. Jeg var ung og til dels naiv. Vi lå i gresset og han tok bilder med sitt lille instamatic kamera, og jeg snakket i vei. Dagen etter sto det altså i Dagbladet, med bilde av meg på forsiden, «Vigdis Hjorth blir opphisset når hun skriver bøker». Jeg hadde da sagt at jeg ble revet med eller noe sånt. Inni Dagbladet lå jeg over en helside med halvlukkede øyne og overskriften var: «Å skrive er ren erotikk, sier Vigdis Hjorth». Der kom jeg på en måte litt skjevt ut, men en erotisk forfatter var født. Og hele den sommeren ble jeg oppringt av middelaldrende menn, som sa med sånn dyp stemme: Sitter du og skriver, eller…
– Du klagde?
– Ja da, jeg husker mitt lille dementi, det ble plassert på nest bakerste side, mellom sexannonsene eller et aller annet sånt. Men da lærte jeg at forsøk på å korrigere et bilde som er skapt, er nytteløst. Mediene får alltid det siste ordet likevel. Til slutt er dette blitt et selvgående bilde som lever sitt eget liv og som egentlig ikke har så mye med meg å gjøre. Det er til og med noe jeg kan beskytte meg bak.
VG om forfatterfylla
– Var VG-oppslaget om forfatterfylla så galt?
– Den saken hadde bakgrunn i et veldig seriøst intervju i bladet «Rus og Samfunn», der jeg reflekterte over alle disse tingene, men at de skulle smelle det opp så stort, det var jeg helt uforberedt på. Jeg synes heller ikke at jeg sier noe oppsiktsvekkende. Det er veldig misforhold mellom det dramatiske oppslaget og innholdet. Men aldri har jeg fått så mange henvendelser noen gang. Jeg tror hele den alkoholiserte, mannlige befolkningen som var blitt kastet ut av konene sine, var på telefonen til meg…
– Jeg ringte ikke!
– … de tenkte vel at hun der Vigdis, hun er grei. Nå ringer jeg og inviterer henne, og hun kan drikke så mye hun vil. Altså, det var på den måten. Men jeg må jo bare ha et skjelmsk forhold til det.
– Har du spilt litt opp til dette selv?
– Ved å la meg intervjue i «Rus og samfunn»?
– Ikke bare det, det er da mye fyll og sex i bøkene dine…
– Du har sikkert ikke lest dem. Du baserer deg nå på et medieinntrykk. Du har ikke lest bøkene, det er jeg helt sikker på. Ok, la oss ta dette med å spille opp. Det er skrevet en hovedoppgave i sosiologi om det som kalles for selvspillet mitt, men jeg mener det handler mer om måten en ny og ung forfatter kan takle livet på. Du har en del unge, alvorlige damer som er så redde for ikke å bli tatt alvorlig, at de blir veldig purister. Det er en strategi som sikkert er mye smartere enn min hvis du vil bli tatt veldig alvorlig og seriøst. Men det er ikke mitt temperament. Jeg er mye mer sånn at jeg kan levere noen tabloide replikker og så tvil om hvorvidt jeg er ærlig eller ikke ærlig. Den retoriske vrien liker jeg bedre. Når menn for eksempel sier at de dessverre har sett for lite til familien og sånn, så kan jeg si at kvinner bør være mer fraværende fra hjemmet. Det er en frisk replikk. La meg ta et eksempel som jeg synes er talende. Altså, de ringer fra Dagbladet, og har en sånn enquête om hvem som er Norges tre mest sexy menn. Da svarer jeg, er det så mange som tre, da? Og det svarer jeg fordi det er en retorisk god replikk som svar på et dumt spørsmål. Men dagen etter står det i Dagbladet at Vigdis Hjorth ikke liker norske menn. Hele retorikken forsvinner, det er ingen ironi.
PR og økt salg
– Har mye av dette skapt blest og økt salg?
– Kanskje, men samtidig vil veldig mange ha en mening om meg. Kanskje de ikke liker meg. De liker ikke hvordan jeg framtrer i mediene. Kan hun skrive noe seriøst, da? Jeg tror ikke det bare har vært positivt.
– Hvis du ikke liker dette mediebildet, hva gjør du med det?
– Jeg kan ikke gjøre noe med det. En blanding av naivitet, dumhet og tilfeldigheter gjorde at jeg havnet ute i det, og jeg opplever at det er innmari vanskelig å korrigere. Dermed har jeg på en måte gitt opp og lar det bare leve der. Jeg tror ikke at jeg via Dagbladet eller VG kan gå inn og fortelle det norske folk at jeg er jo egentlig ikke sånn, men sånn.
– Hva synes du om anmelderiet i mediene?
– Jeg får lyst til å være litt retorisk igjen og si at middelmådighet er verre for en kritiker enn for en forfatter. Jeg synes jo av og til at jeg hadde fortjent bedre, men hvem gjør ikke det? Men jeg må også kunne si at jeg har opplevd å være gjenstand for et slags stemningsskifte omkring meg selv. Det var en periode da det var lov å behandle meg som en dust. Da Arild Linneberg og jeg utga boken «Ubehaget i kulturen», var det en kritiker som skrev at dette var en kjempedårlig bok, men likevel bedre enn hele Vigdis Hjorths forfatterskap. Det skulle liksom være litt morsomt og frekt, men det var lov å si sånt om meg, da. Men jeg vil ikke framstå som misforstått, eller offer for et eller annet.
Anmeldelser må komme på avstand
– Er anmelderiet noen hjelp for deg som forfatter?
– Nå skriver jo ikke litteraturkritikerne for å tilfredsstille mine behov, men leserne.
– Men får du noe ut av det?
– Jeg tror kanskje at når anmeldelsene kommer, da er jeg mye i en forsvarsposisjon. Hvis noen slakter meg, så synes jeg de er dumme og ikke har skjønt noe. Det er en sånn umiddelbar refleks, du vil alltid forsvare din egen bok. Men når jeg får det litt på avstand, så kan jeg forstå det bedre.
– Er du blitt riktig gjengitt?
– Vel, de siste årene går jeg alltid gjennom ting før det trykkes. Journalister vil veldig gjerne ha meg til å si ting om andre forfatterkolleger, om å sitte på pub, om at folk som er gift med samme mannen i 20 år er noen treiginger. De vil veldig gjerne ha meg dit. Det du merker med mediene er at de alltid vil ha konflikt. For eksempel kan Torgrim Eggen ha vært ute med et eller annet. Hvis du da sier at han er en drittsekk, så vil de mye heller ha det enn et balansert svar. Og så hausser de det opp, til at vi er uvenner, det er stor konflikt og sånne ting. Alle nyanser blir borte. Det er også stor forskjell på hvem som intervjuer meg. Jeg synes det handler veldig mye om alder. Det er mye deiligere å bli intervjuet av godt voksne mennesker som ser verdi og klokskap i nyansene framfor unge mennesker som skal imponere redaktøren sin ved å være småfrekk og sånn.
Stor forskjell nå og før
– Er forholdet mellom journalister og forfattere tett?
– Nei, det er vel ikke så tett. I hvert fall har ikke jeg noen nære journalistvenner, og jeg omgås ingen. Nå skal jeg på litteraturfestivalen på Lillehammer, og da er det journalister som er der nesten hvert år. Vi kjenner til hverandre, men vi er ikke venner.
– Hva er forskjellen i dag og for 25 år siden?
– Jeg tror ikke det er så stor forskjell. En forskjell er nok at det er lettere for en ung kvinne å skrive om erotikk i dag. Før var du enten veldig spekulativ og skulle tjene penger, altså nærmest hore, eller du var så kåt at du også måtte skrive om det. Av og til var jeg veldig i tvil om min rolle når jeg skulle delta i ulike sammenhenger. Ble jeg invitert på grunn av bøkene eller skulle jeg bare freshe opp settingen litt, være ung og sexy? Jeg husker jeg var med på LørdanDan, og da sier Dan Børge Akerø plutselig noe om at du som er så glad i erotikk eller noe sånt. Da skrek jeg til ham, at du har faen ikke lest noen av bøkene mine. Det var direktesending, og jeg fikk veldig mange kommentarer etterpå. Da tenkte jeg, i hvilken grad er jeg med som alibi, som ung og sexy? Det der føler nok mange av de unge, kvinnelige debutantene. Bare se på omtalen. De får gjerne et kjempestort bilde og en bitte liten tekst, mens det er omvendt med gutta. Da er det gjerne en lang utredning og et bitte lite bilde av en streng mann som røyker.
