– Veldig mye blir smått i forhold til dette. Det er det bra å bli minnet om, sier hun.
Groth er en av nesten hundre norske pressefolk som sendes til katastrofeområdene i Sørøst-Asia i romjula.
Noen er der allerede når tsunamien rammer turiststrendene: Andre juledags morgen våkner Kjartan Knapp Haraldsen, hovedredigerer i VG, av at skyvedørene på balkongen i feriehuset slår mot hverandre. Jordskjelv.
Han bor en kilometer fra sjøen, i åsen over byen Patong på Phuket. Hver morgen pleier han å dra ned på en nærliggende strand.
– Av en eller annen grunn, jeg vet ikke hvorfor, tar jeg det ekstra med ro denne morgenen. Hvis ikke ville jeg ha ligget på stranda da bølgene kom. Denne stranda er en av dem som ble hardest rammet. Jeg hadde kjempeflaks, sier Haraldsen.
Mens han spiser frokost ved 10-tida bemerker en venninne at noe er i ferd med å skje. De oppdager ikke tsunamien, men like etter kommer lokalbefolkningen flyktende i biler og på mopeder.
– Det er fullstendig kaos. Vi blir fortalt hva som har skjedd nede på strendene. Jeg har med kamera og forsøker å komme meg ned til byen på mopeden jeg har leid. På grunn av kaoset tar det halvannen time, og da har vannet trukket seg tilbake. Jeg ser enorme ødeleggelser. Redningsarbeidet er startet, og døde blir kjørt bort med pickuper.
Mobilnettet er brutt sammen, men gjennom en fastboende kamerat med internettlinje varsler Haraldsen VG om at han er i live. Så tilbyr han seg å jobbe.
Offer, ikke reporter
Enda tidligere, mens det fortsatt er mulig å ringe med mobil, løper Hans-Wilhelm Steinfeld med familie opp i en åskam ti kilometer sør før Khao Lak, en ferieby nord for Phuket. Løper mens han snakker med Dagsnyttredaksjonen i NRK. Forteller hva han ser: Alt er ødelagt. Folk flykter.
– Mitt anliggende var ikke primært å nyhetsrapportere, for jeg var veldig klar på at jeg oppfattet meg som flodbølgeoffer. Men jeg ville høre om det kom flere flodbølger, hvor høye de var og hvor skjelvet hadde vært. Det er ren darwinisme at jeg ringer, survival of the fittest, sier Steinfeld.
Steinfeld og kona våkner av jordskjelvet klokken 08.07 lokal tid, litt senere enn vanlig. De tror det er et mindre, lokalt skjelv og tar det hele med ro. Når flodbølgen kommer ved 10-tida, sitter familien på frokostterassen.
– Det redder livet vårt. Hadde vi gått til frokost en halv time før, så hadde vi vært på stranden da bølgen kom. Da hadde vi vært døde.
Når Steinfeld ser flodbølgen komme over husmønene på bygningene foran, når den slår inn i husveggen og «kommer som en omvendt Vøringsfoss innover frokosterassen», er det bare å løpe for livet. I fem timer sitter Steinfeld sammen med andre overlevende oppe i åsen før de våger seg ned mot hotellet igjen. Da går alarmen igjen, og de løper på ny.
Fikk varsel om skjelvet
Mens Steinfeld rømmer fra bølgene, starter dagen i Sri Lankas hovedstad Colombo. Nordmannen Torgrim Halvari står opp og sjekker e-posten.
– Jeg er litt jordskjelvinteressert og står på mailinglista til et jordskjelvsenter. Den morgenen får jeg e-postvarsel om et skjelv. Jeg tenker: Jøss, dette kan bli en tsunami. Så slår jeg på tv’en og sjekker andre kilder. Det er ingen som varsler om noen flodbølge og jeg slår meg til ro med at det ikke vil komme noen, sier Halvari.
Han og samboeren har noen fridager i jula. Denne dagen skal de reise til Yala Nasjonalpark, på sørsiden av øya. Han er tidligere redaktør, presseoffiser, informasjonsmedarbeider og nå frilanser, hun jobber i Sri Lanka Monitor Mission, som overvåker våpenhvilen i landet.
– Vi skulle ha startet tidligere om morgenen, men det blir jo gjerne til at man ikke kommer seg av gårde i tide. Det er jeg glad for. Vannet hadde tatt oss, hvis vi hadde startet en halvtime eller en time før. På samme måte som det tok jernbanen. Det var total ødeleggelse. De bilene som kjørte kystveien, ligger inne i skogen nå.
Noe forsinket setter Halvari og samboeren seg i bilen. Ved en bro et stykke utenfor Colombo stopper de. En menneskemengde står og ser ned.
– Vannet renner feil vei i elva. Jeg løper til bilen og henter videokameraet. Da jeg kommer tilbake er et helt område oversvømmet. Jeg forstår da at det kom en tsunami likevel.
Like etter får han en sms fra NRKs nyhetsredaktør Per Anders Johansen, som han kjenner. Kan han jobbe? Halvari sier ja.
Jobbet og hjalp familien
Fjorårets vinner av SKUP-prisen, VGs Tor Strand, befinner seg på dette tidspunkt i Bangkok. At han er der og ikke på ferieøya Phi Phi når tsunamien kommer, skyldes tilfeldigheter. Sammen med sin 18-årige datter Julie forlater han den thailandske sørkysten om morgenen andre juledag. Strands søster, hennes mann og deres fire barn i alderen 12 til 21 år blir igjen på Phi Phi.
– Søsteren min fyller femti år lille julaften, og vi feirer fødselsdagen der nede. Julie og jeg reiser inn til Ao Nang ved kystbyen Krabi første juledag og overnatter der før vi drar videre til Bangkok for å ta flyet til Norge. Vi drar fra Ao Nang vel en time før bølgen kom dit, sier Strand.
Ved ankomst Bangkok blir han oppringt av sin søster, som står på hotelltaket på Phi Phi sammen med familien.
– Hun er desperat og vet ikke hva som hadde skjedd. Hun forteller at det flyter hundrevis av døde rundt dem. Mannen og barna er i god behold, men vannet flommer bare 20 centimeter under dem. Så det var nære på. Vi var dritheldige og kunne varsle videre til familien i Nord-Norge at alle var i live.
Strand utsetter hjemreisen i to døgn og jobber for VG fra Bangkok.
– Samtidig med jobbingen forsøker jeg å hjelpe familien min med å komme seg bort fra Phi Phi, ikke minst av frykt for at de skal bli rammet av sykdom. Vi kjenner heldigvis noen thailendere, som hjelper til slik at de kommer seg inn til Phuket og får innkvartering og hjelp der mandag. Så blir vi gjenforent i Bangkok tirsdag kveld. Da har vi en privat debrifing oss imellom. Onsdag kveld lokal tid reiser vi videre hjem til Norge, sier Strand.
– Hvordan var det å rapportere for VG samtidig med at du forsøkte å hjelpe familien?
– Jeg synes det var greit, og er takknemlig for at VG ville ha meg der. Det ga meg anledning til å hjelpe familien.
Skriving blir terapi
Fotograf Robert Eik og journalist John Rasmussen i Dagbladet er også på ferie i Thailand når katastrofen rammer. Eik ligger ved et svømmebasseng i Bangkok og koser seg med familien andre juledag. Han mottar noen sms-meldinger med spørsmål om de har det bra – merkelig mange, tenker han – men svarer bekreftende.
– Først ved halv femtiden på ettermiddagen får jeg beskjed om at det har vært et jordskjelv.
Noen mil lenger øst, på øya Koh Chang, er Rasmussen og kjæresten. Han bruker andre juledag til en fisketur. Når han utpå ettermiddagen skrur på mobiltelefonen, ligger det beskjed fra Dagbladet om at han må melde seg.
Dagen etter er de begge i Phuket. Da er kollega Ulf André Andersen, som også ferierer i Thailand, allerede på plass.
Neste morgen reiser Eik og Rasmussen til Khao Lak og Star Tours hotell Blue Village.
– Det ser ut som på bilder fra Vietnamkrigen. Helt utbombet. Den første vi møter er en mann med en plastpose full av svenske pass. Det er ingen å snakke med der, verken fra Star Tour eller ambassadene, sier Eik.
– Hva kunne dere rapportere?
– Vi leverer en skildring av det vi har sett. Skrivingen er terapi, det hjelper å sette ord på inntrykkene, sier Rasmussen.
– Det eneste du tenker i en slik situasjon er å gjøre jobben, komme deg unna og prøve å hvile ut innimellom, sier Eik.
– Hvor mye hvile blir det?
– De første tre dagene jobber vi 20 timer i døgnet.
Mye jobb, lite søvn
Da er også Terje Myklevoll, som skal jobbe som reportasjeleder for Dagbladet, til stede i Phuket. Før han reiser, får han med seg sovemedisiner av bedriftshelsetjenesten.
– Hittil har de ikke vært i bruk, sier han 3. januar:
– Men det blir mye jobb og lite søvn, og noen sliter med å sove de få timene vi er på puta.
TV 2s nyhetsanker Siri Lill Mannes har live-sendinger fra Phuket flere ganger i løpet av natten lokal tid, og forsøker å sove på formiddagene. Inntil også frokost-tv ønsker innslag.
– Men det var den minste belastningen. Jeg har ikke hatt det så tøft, sammenliknet med andre, sier hun.
NRKs Beijing-korrespondent Philip Lote kommer til Phuket 27. desember, og er aleneredaksjon til å begynne med. Hele NRK venter på hans rapporter, han leverer til nyhetssendinger nærmest døgnet rundt. De tre første nettene sover han knapt.
– Men dette presset kjenner jeg fra før, og det går egentlig greit. Det var viktig å få formidlet hjem den fortvilte situasjonen blant nordmennene så raskt som mulig.
– Vi jobbet i gjennomsnitt 15 timer, sier VGs Marius Tetlie om sine åtte dager i Thailand.
Han kommer til Krabi på ettermiddagen 3. juledag, sammen med fotograf Øyvind Nordahl Næss. De reiser straks til sjukehuset for å lete etter skadde nordmenn.
– Et vanvittig kaos. Det ligger sjuke og skadde overalt. Innerst inne i en krok finner vi Karl Hugo Olsen fra Tromsø, som har kommet skadd inn fra Phi Phi-øya.
Ser ikke omfanget
I likhet med flere andre journalister i området, har ikke Tetlie og Næss oversikt over katastrofens totale omfang. Den kommer lettere fram for folk som har tid til å se tv og lese aviser.
– Vi klarer ikke helt å ta det innover oss i de åtte dagene vi er der, sier Tetlie.
– Når du er på slike jobber, sitter du ikke og surfer på internett for å følge med på hva som skjer andre steder, sier Robert Eik.
NRKs Knut Magnus Berge, som setter seg på flyet til Sri Lanka klokka 14.00 26.12., vet heller ikke hvilken verdensbegivenhet han skal dekke.
– Når vi reiser, er det snakk om noen hundre døde. Noe av det som gjør størst inntrykk på meg, er nettopp dimensjonen over katastrofen. Det å gå gjennom byer som er helt borte. Der det eneste som er igjen er døde kropper. Alle likbålene rundt omkring og massegravene. Den kvalmende søtlige eimen som du drar med deg fra likene. Det er kraftig kost, sier Berge.
– Vi har nok et litt annet forhold til det enn både kolleger hjemme og det norske publikumet. Vi skjønte ikke hvor stort dette var da vi reiste nedover, sier VG-fotograf Harald Henden.
Henden er fjorårets vinner av Den store journalistprisen, for sin fotojournalistikk fra krigs- og katastrofeområder. Det som overrasker han mest når han ankommer Thailand 28. desember, er at det fortsatt ligger døde mennesker langs veier og på strender.
– Bortsett fra det opplever jeg personlig ikke at denne katastrofen skiller seg ut fra andre. En død kropp er en død kropp, enten det er en nordmann eller en thai. Og i denne varmen blir kroppene raskt så ødelagt at det er umulig å se forskjell.
«Lukta er fryktelig»
Robert Eik er heller ikke ukjent med å fotografere under ekstreme forhold. Blant annet terrorangrepet på Bali. Han er forberedt, men ikke på det som møter ham og John Rasmussen da de kjører inn i Khao Lak.
– Lastebiler med lik, folk som sitter og gråter i veikanten, eller bare stirrer apatiske foran seg. Alt er rasert. Flatt. Ved en stopp ruller vi ned bilvinduet. Da kommer liklukta. Ingen kan forberede seg på noe som dette. Vi ser døde i trærne. Vet at her har det bodd nordmenn. Vi ser døde barn. Jeg har barn sjøl. Det verste er da vi kommer til tempelplassen, dit de kjører likene. Der ligger det hundrevis av kropper på bakken og det kommer stadig nye lastebiler og pickuper med lik. Der hjelper det ikke med munnbind, sier Eik og Rasmussen.
TV 2-fotograf Ingvild Gjersø filmer de rystende scenene når Kripos’ ID-gruppe nyttårsaften går i gang med sin krevende jobb på tempelplassen.
– Stanken er forferdelig. Samtidig forsøker jeg å unngå å holde blikket festet på noe. Det er utrolig stressende, og jeg føler meg helt kaotisk innvendig. Jeg har aldri vært oppe i liknende situasjoner, sier Gjersø.
– Min beundring for de som driver med dette arbeidet var stor i utgangspunktet – og er ikke blitt mindre etter dette, sier NRKs Anette Groth om Kripos-folka:
– Lukta er fryktelig. Jeg har aldri skrubbet og vasket meg grundigere.
Groth kommer til Thailand tidlig om morgenen torsdag 30. desember:
– Det er den verste jobben jeg har vært på. Veldig mye blir smått i forhold til dette. Det er det bra å bli minnet om, sier hun.
Lukta var også det som møtte Tetlie og Næss fra VG, da de var blant de første som rapporterte fra den ødelagte Phi Phi-øya.
– Den ligger over deg som en klam hånd, sier Tetlie.
– Det lukter så sinnssykt ille. Alt jeg spiste i tiden etterpå smakte lik. Den lukta setter seg overalt, sier Aftenpostens John Hultgren om sin første tur til sørkysten av Sri Lanka.
– Det er ikke nødvendigvis synene som får fram brekningene og det største ubehaget blant oss som jobber under slike forhold. Det er lukta som er intens den første uken mens vi tråkker rundt i likhaugene, sier Harald Henden.
Ikke alltid journalist
Familien Aanstad, som har savnede i Thailand, tar kontakt med Dagbladet i Oslo rett etter flodbølgen. Når Eik og Rasmussen kommer hjem fra Khao Lak 28. desember, møter de politimannen Odd Asbjørn Johansen og Morten Aanstad, som fortsatt savner sin sønn Martin (11). Han ber om å få reise tilbake med Dagbladet neste dag, for å lete. De drar neste morgen.
– Vi parkerer femti meter fra resepsjonen på Blue Village, der han hadde stått da flodbølgen kom. Han går ut av bilen og spør: Hvor er vi nå? Alt er rasert. Han kjenner seg ikke igjen.
Senere samme dag finner Aanstad sønnen sin på tempelplassen.
– Når vi går for å snakke med ham etterpå, tenker jeg ikke på å ta bilder. I møte med pårørende er du ikke alltid journalist, sier Eik.
– Da er jeg i sterk tvil om hva jeg skal skrive. Det er godt å ha en dialog med hjemmeredaksjonen. Vi fikk en utrolig god oppbacking hjemmefra, sier Rasmussen.
– Jeg har hatt lange samtaler som endte med at vedkommende sa at dette vil de ikke ha på trykk, men det var fint å snakke ut. Det respekterer vi selvsagt, sier Dagblad-kollega Carsten Thomassen, som lander i Phuket nyttårsaften og reiser til Aceh på Sumatra to dager senere.
Terje Myklevoll sier det slik:
– Vi møter nordmenn overalt. Det er veldig vondt. Du ser lang vei at de er i dyp sorg, og det er viktig å nærme seg dem med respekt og på en høflig måte. Mye av det vi ser er så stygt at vi kan ikke bruke det. Jeg vil spare leserne for dette. Folk skjønner likevel at dette er en forferdelig tragedie.
Hans-Wilhelm Steinfeld er selv i en uvant offerposisjon og blir intervjuet om sine opplevelser både i radio og fjernsyn.
– Å ha vært et katastrofeoffer selv, gir ny mening til presseetikkdebatten når det gjelder det å være varsom i tilnærmingen til folk som har vært utsatt for ulykker. Min opplevelse av dette er slik at jeg nesten føler det overgripende når mediene ringer, sier Steinfeld.
Han og familien blir evakuert til Phuket på mandag. Da tar Philip Lote over rapporteringen for NRK.
– Alt taler for seg selv, sier Lote:
– Det er ikke behov for å spisse sakene, man kan bare stå og rapportere ekstremt nøkternt. Samtidig som man skal skildre situasjonen er det imidlertid nødvendig å sensurere bort de verste bildene. Det er en vanskelig balansegang.
TV 2 lar pårørende i fred
Lote har erfaring fra tidligere katastrofer og kriger, blant annet Afghanistan-konflikten og jordskjelvet i India i 2001.
– Men dette er større enn jeg ventet. Og det er en mer krevende journalistisk utfordring når ditt eget publikum er ofre. Jeg drar først til Phuket International Hospital. Omfanget er så stort at situasjonen er helt kaotisk og uoversiktlig. Sjokkskadde nordmenn går rundt og leter etter sine savnede. Jeg trodde ikke det skulle være så voldsomt, sier Lote.
– Hvordan opplever du kontakten med nordmennene du møter?
– En del vet ikke hvem jeg er og lurer på om jeg er fra ambassaden, om jeg vet når det går fly eller hvor de kan finne Europeiske forsikring. Såpass mange er i ubalanse at det er nødvendig å vurdere nøye hvem jeg kan snakke med og filme. På grunn av tidspresset ender det med at jeg kun intervjuer konsulen til det første innslaget. De to første dagene både filmer og redigerer jeg selv, i tillegg til radioinnslagene.
TV 2s team i Phuket bestemmer seg fra starten av å ikke oppsøke pårørende for å gjøre intervjuer. Noen kommer frivillig bort og snakker med dem, men det blir ikke brukt i innslagene.
– Sorgen og fortvilelsen deres var for personlig til det. Vi ønsket ikke å legge stein til byrden. Den eneste vi intervjuet var han som ble talsmann for de pårørende, sier Siri Lill Mannes:
– De norske redningsarbeiderne og folk i støtteapparatet der nede sa til oss at de følte at vi tok del i sorgen og ikke gjorde ting verre for de pårørende. Det føler jeg også. Det har nok blitt litt mer personlig dekning enn normalt, fordi det er umulig å distansere seg. Inntrykkene var for sterke. Jeg tror ikke det hadde blitt bedre journalistikk av å være helt distansert. Du er nødt til å leve gjennom det og ha den empatien for å skjønne hva folk gikk gjennom.
Vil ikke leke cowboy
Debrifing og faglig hjelp til å bearbeide inntrykkene fra opphold i katastrofeområder er nå standard prosedyre i norske mediebedrifter. Alle må gjennom dette, enten de vil eller ei.
VGs Tor Strand preges sterkt av opplevelsene i Thailand. Ikke bare av sin egen families drama, men også av skrekkhistoriene til andre nordmenn han møter i Bangkok. Etter at han kommer hjem til Oslo, sitter han nærmest apatisk og preget av sorg, og følger med på nyhetene fra Sørøst-Asia. Han får umiddelbart tilbud fra VG om terapi, men velger i første omgang kun å ta telefonisk kontakt.
Hva hadde skjedd, hvis han ikke hadde somlet litt med å bestille feriebillettene? Mens resten av familien reiser med SAS, får Strand og datteren plass hos Aeroflot. Ettersom det russiske selskapet krever overnatting i Moskva på returen må de to forlate resten av familien på Phi Phi lørdag, mens de andre kan vente til dagen etter. Hva om han selv var på stedet da tsunamien smalt mot strendene?
– Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg ville reagert som journalist. Noen ganger er reporterrollen det skjoldet man bruker mellom seg og begivenhetene, men om det hadde virket hvis jeg hadde vært der vet jeg ikke, sier Tor Strand.
VG-kollega Marius Tetlie aner ikke hva opplevelsen vil gjøre med ham. Enkeltopplevelser sitter fast i minnet.
– Vi får kontakt med en norsk hjelpearbeider som mener å ha funnet en savnet nordmann på likhuset i Krabi. Hans kone og sønn har overlevd flodbølgen på Phi Phi og er reist hjem med skader. En kamerat av avdøde leter etter ham i Phuket. Å stå der og vite at vi har funnet ham, er en sterk opplevelse. VG kontakter kameraten, men jeg ber om å få slippe å snakke med familien i Norge. Jeg beskyttet meg mot for nær kontakt med skjebnene, det kunne ha gått ut over jobben jeg måtte gjøre.
Tetlie jobber til vanlig for VG i Kristiansand, men tilbringer noen dager i hovedredaksjonen i Oslo etter returen fra Thailand den 3. januar.
– Når jeg kommer hjem til Kristiansand, setter meg ned i sofaen, når det hele synker inn og jeg kanskje ser bilder fra åstedet igjen – så vil det nok sette i gang tanker og følelser. Det er ingen grunn til å leke cowboy.
Takk fra lokalbefolkningen
Torgrim Halvari på Sri Lanka er frilanser og har ingen hovedredaksjon å forholde seg til. Men han er kjent med ekstreme arbeidsforhold, som militær hundefører i Libanon, som presseoffiser i Hebron på Vestbredden og mange år i Kosovo for OSSE.
– Jeg vet at dette med debrifing er viktig og jeg har vært i kontakt med folk i de internasjonale hjelpeorganisasjonene her nede som driver med slikt. Har jeg behov for det, så ringer jeg dem. Jeg er litt redd for hva som skjer når jeg lander, når dette er over. Da må jeg nok sette meg ned og snakke med noen.
– Men nå jobber du alene: Hvordan klarer du å fordøye alle inntrykkene?
– Jeg ser gjennom linsa, gjør det til en film. Lager meg en oppfatning av at det ikke er virkelig. Det er ikke det jeg ser, men bildene som jeg selv skaper inni hodet mitt, som blir sterkest. Å se for meg bølgen som kommer, hvordan folk løper, hvordan de ser barna sine bli skylt bort av havet, og skylt inn igjen, døde. Å vite om alle skjebnene, at hun som går der har mistet to barn. Det er tøft.
– Er det bevisst at du beskytter deg fra inntrykkene, eller skjer det automatisk?
– Jeg vet ikke, men tror jeg er så fokusert på jobben at jeg bare ser alt utenfra. Eller kanskje er jeg bare kald? Jeg vet ikke. Nei, jeg er ikke kald, sier Halvari.
– Man «overlever» på sånne jobber ved at man jobber ekstremt mye. Det er fullt fokus hele tiden. Dessuten må man stenge ut en del følelser. Det nytter ikke å ta all elendigheten innover seg. Man kan ikke ta del i sorgen fullt ut, da klarer man ikke å få gjort noe. Det betyr ikke at man er følelseskald, sier Carsten Thomassen.
– Det blir en misjon, tror jeg: Dette må jeg fortelle, dette må folk få vite, dette er viktig, sier Halvari.
Det mener folket på Sri Lanka også:
– De takker for at vi er her, sier Knut Magnus Berge:
– De skjønner at vi har en jobb å gjøre og en viktig funksjon i forhold til innsamling av penger.
John Hultgren har samme erfaring:
– Man er veldig opptatt av at verden skal få vite om det. Det gjelder alle jeg treffer, for eksempel er politiet veldig behjelpelige. De forteller meg hvilke veier jeg skal kjøre og alt sånt.
Ingen konkurranse
Hultgren er Aftenpostens Midtøsten-korrespondent og kommer til Sri Lanka fra Amman mandag morgen, dagen etter katastrofen. Først jobber han alene, tre dager etter kommer fotograf Jan Thomas Espedal fra Oslo.
– Jeg har litt problemer med å finne sjåfør når jeg kommer. På dag to treffer jeg en kvinnelig lankesisk lege i hotellresepsjonen. Jeg forteller at jeg har lyst til å reise sørover og se på ødeleggelsene. Hun vil være med, og hjelpe til som lege. Så pakker hun bilen sin, en firehjulstrekker, og tar med meg uten å forlange noen ting. Det gjør et sterkt inntrykk på meg. Vi er der nede i to døgn.
Også journalister hjelper til. Dagens Næringslivs Morten Iversen, som bor i Phuket, forteller om hvordan han får e-post fra Norge med spørsmål om han kan skrive ut kopier og distribuere en savnet-plakat. Det gjør han.
Dette er ikke som en utrykningsjobb i Norge.
– Det blir heller ikke den konkurransen om sakene fordi det er så mye å skrive om. Det er noe for alle. Det fører også til en litt annen stemning journalistene imellom, sier Terje Myklevoll.
Han forsøker å strukturere arbeidet for sin egen stab. Dagbladet møtes til frokost hver dag klokka ni. Det blir som et vanlig morgenmøte. Medarbeiderne drar så ut i felten og er gjerne tilbake i sju-åtte-tiden om kvelden lokal tid. De kan jobbe helt fram til midnatt, da er klokka fortsatt bare seks hjemme, men de er vanligvis ferdig tidligere.
– Etter dette møtes vi gjerne. Noen spiser middag, andre tar en øl. Vi «snakker oss ned» sammen. Det er forferdelig tøft. Jeg innrømmer at jeg brakk meg en av dagene. Mange av likene ligger med vidåpne øyne. Jeg fikk et råd forleden: Se dem aldri i øynene, sier Myklevoll.
Godt å gråte
– Vi har også snakket med og vært en del sammen med andre norske journalister. Vi ble veldig godt tatt imot av de andre. Journalistene blir mye mer sammensveiset på en slik jobb enn på drapssaker i Norge, sier Olav Rønneberg i TVNorge.
Han er i Phuket sammen fotograf Kjartan Ovesen. Som eneste medarbeidere for TVNorge blir det en mer ensom jobb enn for kollegene i større bedrifter.
– Kjartan og jeg er gode venner, så det har egentlig gått veldig bra. Vi tar et par øl og snakker ut om kveldene når bildene er overspilt, og det trenger vi etter 12-14 timer med sterke inntrykk på jobb. Vi bruker hverandre, men det hadde selvsagt vært enklere hvis vi hadde vært flere. Både i forhold til reportasjearbeidet og for bearbeiding av inntrykkene, sier Rønneberg.
TVNorges utsendte tilbringer mye tid med kompisene og P4-kollegene Bjørn Carlsen og André Winje Arntzen, som også er i Thailand som tomanns-team.
Også NRKs utsendte bruker mye tid på å prate sammen.
– Vi har vært flinke til å snakke med hverandre. Jeg har grått mye, det er bare sunt å få det ut, sier Anette Groth.
– Hva er ditt sterkeste inntrykk?
– Å møte folk som har gått her og lett etter barn. Som har blitt igjen og trodd på et under. Og vært på likplassene, hvor de selvsagt aldri skulle ha vært.
– Det er helt grusomt å møte mennesker som snakker samme språk som deg og som kanskje har fått rykket vekk ungen sin i løpet av et par sekunder. Da føler man et veldig fellesskap. Jeg tror ikke det var noen av de norske journalistene i Phuket som ikke felte tårer, sier Siri Lill Mannes.
Hun finner sju-åtte pass som tilhører svenske og finske statsborgere, blant dem to barn, i Khao Lak.
– Jeg husker bildene i passene. Vi har ikke fått noen klarhet i hvordan det har gått med eierne. I tillegg fant vi gjestelisten til det totalraserte Blue Village-hotellet der en rekke nordmenn hadde vært innkvartert i jula. Heller ikke dem vet jeg noe om.
Kjartan Knapp Haraldsen fra VG, som får solferien omgjort til et mareritt, er glad han kan reise vekk etter noen dager.
– Jeg er fryktelig glad når Jon Magnus kommer fra Norge. Det er godt at en mer garvet og erfaren utenriksreporter tar over dekningen av tragedien.
Vil jobbe videre
For Torgrim Halvari vil det bare fortsette. Han bor på Sri Lanka og vurderer å ta seg arbeid i en av de internasjonale organisasjonene som nå etablerer seg i Colombo. Han vil hjelpe, gjøre noe mer enn å ta tv-bilder – som ikke er hans spesialitet uansett. Når han fotograferer vannet som flommer inn over Sri Lanka, er det andre gang han bruker videokameraet sitt.
– Før dette skjedde hadde jeg ikke gjort en eneste tv-jobb. Jeg gikk filmlinja på høyskolen i Alta i 1999, men har ikke tatt bilder av annet enn kjæresten på stranda. Jeg kjøpte videoutstyr før jeg reiste hit, men har ikke hatt tid til å øve meg, ikke engang å lese bruksanvisningen. Jeg satte alt på automatikk og forsøkte å filme som de gjør på BBC.
I uka etter at flodbølgen rammer, reiser han det lille landet rundt. Han ser død og elendighet, kjører i timevis, må til Colombo for å sende bildene til Oslo. Så ut igjen for å filme mer. Halvari sover maks to timer i døgnet de første fem-seks dagene.
– På nyttårsaften har jeg noen timer med kjæresten og venner. Da kommer tårene. Så tar jeg på meg en ny dress og forsøker å være litt normal. Feirer nyttår rett og slett. Etter en god natts søvn er batteriene ladet opp igjen.
– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg?
– En liten kattunge. Den har overlevd flodbølgen, men det er tydelig at den nå er i ferd med å dø. Den ligger og varmer seg ved et likbål, på en planke helt inntil ilden. Så ser den opp på meg og kommer med et ynkelig lite pip. Det blir som et symbol på hele greia.
Intervjuene til denne reportasjen ble foretatt fra 3. til 5. januar. Noen av de intervjuede var da allerede kommet tilbake til Norge, flere har returnert fra katastrofeområdene før denne utgaven av Journalisten gikk i trykken.
