Når mistanke blir metode

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

De siste ukene har Aftenpostens debattspalter vært arena for en opphetet diskusjon om kunstig intelligens og språk. 

I en kronikk hevdet professor Petter Bae Brandtzæg at kronikker signert Asle Toje og Paul M. H. Buvarp i betydelig grad bar preg av å være skrevet med hjelp av kunstig intelligens. Påstandene ble begrunnet med språklige og stilistiske kjennetegn som etter Brandtzægs vurdering «utløste KI-alarm».

Både Toje og Buvarp avviste senere anklagene i Aftenposten. I etterkant har også andre bidratt til debatten, blant dem Aksel Braanen Sterri, som pekte på betydningen av ansvarlig avsender uavhengig av verktøybruk.

Dette er ikke først og fremst en diskusjon om hvorvidt kunstig intelligens påvirker språk. Det gjør den, og det er et legitimt og viktig tema. Det denne teksten handler om, er hvordan redaktørstyrte medier håndterer mistanke om andres redelighet, og hvilke presseetiske konsekvenser det får når slike påstander publiseres uten dokumentasjon. 

For spørsmålet er ikke bare om KI utfordrer offentligheten, men om pressen selv risikerer å bidra til å svekke tilliten den er satt til å forvalte.

Anklager og samtidig imøtegåelse

Retten til samtidig imøtegåelse er et av bærebjelkene i Vær Varsom-plakaten. 

Punkt 4.14 er tydelig: sterke beskyldninger skal så langt det er mulig møtes samtidig. Når navngitte personer tilskrives handlinger som kan sette deres faglige redelighet i tvil, utløses dette kravet, også når beskyldningene fremsettes indirekte, gjennom antydninger, sannsynlighetsvurderinger eller språklige tolkninger.

I denne saken ble mistanken publisert først, imøtegåelsen senere. Det er et valg som fortjener presseetisk refleksjon, uavhengig av intensjonene bak publiseringen.

Mistanke, insinuasjon og saklighet

VVP 4.1 forplikter mediene til saklighet og omtanke. Punkt 4.4 advarer mot insinuasjoner som kan skape et urimelig inntrykk. 

– Vil fraråde enhver konservativ å ta en debatt i Aftenposten

Når språklige kjennetegn brukes som grunnlag for å mistenkeliggjøre navngitte personer, uten etterprøvbar metode eller dokumentasjon, beveger man seg fra analyse til antydning.

Det presseetiske problemet ligger ikke i at KI diskuteres, men i at mistanken gis en form som kan oppfattes som sannsynliggjort, til tross for at den ikke kan etterprøves. 

I et medielandskap anført av algoritmene til sosiale medier, sprer mistanke seg mye raskere enn korreksjoner, noe som gjør dette enda mer krevende.

Skillet mellom fakta og vurdering

VVP 3.2 stiller krav til et tydelig skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer. Når subjektive vurderinger av stil og språk presenteres i en faglig ramme, kan dette skillet bli uklart for leseren. 

Bruk av akademisk autoritet forsterker også ansvaret. Når vurderinger fremstår som konklusjoner uten dokumenterbar metode, øker risikoen for at spekulasjon oppfattes som etterrettelig kunnskap.

Identifisering og skadepotensial

VVP 4.7 minner oss om at identifisering alltid må vurderes opp mot sakens allmenne interesse. Diskusjonen om hvordan KI påvirker språk og offentlighet kunne vært ført uten å identifisere enkeltpersoner. 

Når identifisering likevel skjer, øker skadepotensialet betydelig, særlig når påstandene berører redelighet og integritet.

Teknologisk usikkerhet

Vær Varsom-plakaten er ikke et hinder for kritisk debatt. Den er et rammeverk for å sikre at kritikken ikke selv bidrar til å svekke tilliten til offentligheten. I en tid der kunstig intelligens gjør det mulig å betvile både ekte og falskt innhold, har redaktørstyrte medier et særlig ansvar. 

Når alt kan være kunstig, kan også alt avvises. Dersom mistanke blir metode, beveger vi oss bort fra dokumentasjon og ansvar, og over mot sannsynlighet og magefølelse. 

Det er nettopp i slike situasjoner at presseetikken settes på prøve.

Kan outsources

Redaktørstyrte medier forvalter ikke bare ytringsrommet, men også tilliten til det. Når presseetiske prinsipper utfordres av ny teknologi, må refleksjonen følge med.

Å diskutere kunstig intelligens kritisk er nødvendig. Å gjøre mistanke til redaksjonelt virkemiddel er ikke det.