Landslagstrener Peter Mueller serverte slibrigheter til middag da skøyteløpere og ledere var samlet foran verdenscupåpningen i Berlin 31. oktober.
Den det gikk ut over, Maren Haugli, rapporterte hendelsen til Skøyteforbundet, som iverksatte undersøkelser. De endte som kjent med at Mueller fikk sparken.
De aller siste dagene før oppsigelsen 23. november, kunne alle se hvor det bar med amerikaneren. Medier og idrettsledere var samstemte i å framstille Muellers uttalelser som uakseptable og trakasserende overfor den 24 år gamle skøyteløperen. Han var på vei hjem til USA.
I akkurat denne situasjonen er det at det svikter i mediene. Alle forfølger det samme sporet. Alt dreier seg om den forestående henrettelsen. Den som lurer på om noen i Skøyteforbundet gjerne vil bli kvitt Mueller, leter forgjeves. Spørsmål drukner i et kor av moralsk indignasjon.
Sånn så det ut i dagene før øksen falt, for lesere og seere som var skeptiske til budskapet. Noen av dem i bekymring for OL-forberedelsene til Håvard Bøkko. Andre fordi de har likt den langhåra skøytetreneren og hans uryddige stil. Noen også fordi uønsket sexprat fra sjefer overfor unge «ansatte» ikke bekymrer dem særlig.
Så viser det seg etterpå at Mueller var så grov i kjeften at de fleste måtte akseptere oppsigelsen.
«I heard you are good at sucking cock. So are you?». Dette er Muellers egen framstilling av ordene som falt i Berlin. Trolig er det også det snilleste minnet om sjikanen. Ingen gjorde opptak og hvordan man oppfatter skittsnakk varierer ofte med hvor nær man befinner seg og hvor tykkhudet man er. Derfor er en sikrere sammenfatning avhengig av at noen tar seg bryet med å utspørre mange tilstedeværende og ikke minst referere dem.
Det kunne vært gjort i dagene før treneren måtte gå. Men ingen tok jobben. Noen hadde dårlige kilder eller dårlig tid. Andre mente det greier seg å referere Haugli og idrettstopper, for så å gjemme seg bak andres forargelse. Aftenposten har argumentert for at en konkretisering ville skade utøveren og derfor aldri var aktuell.
Det er lov å ha ulik vurdering av hva som passer i avisen. Men ikke å rote det til sånn som her. De mest sjenerte kunne skrevet at de ikke visste hva Mueller sa. De som visste det, burde i det minste fortalt dét og at de anså ordbruken som svært grov, eventuelt trakasserende.
De frimodige burde fortalt det som det var, slik at leserne selv kunne ta stilling til stridens kjerne. Grove personangrep trenger selvsagt ikke gjengis ordrett. Men her ville større åpenhet både tjent Haugli og pressen, som står seg bedre på å gi enn på å skjule informasjon. Selv om «ingen trykkeplikt» er øyeblikkets mest populære frase. Den er heller ikke særlig informativ.
Helge Øgrim
