Når unge henges ut – og hatet følger etter

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. 

Uttalelser er løftet frem, tolket og presentert uten nødvendig kontekst. Resultatet er ikke en opplyst offentlig samtale, men en ensidig eksponering med forutsigbare konsekvenser.

Konsekvensene lar ikke vente på seg. Hetsen kommer raskt. Kommentarfelt fylles, meldinger sendes direkte, og terskelen for trusler senkes. I dette tilfellet har det allerede skjedd.

Som rådgiver ved Antirasistisk Senter ser jeg dette mønsteret igjen og igjen. Når unge mennesker henges ut i polariserte mediekanaler, blir de ofte stående alene i møte med reaksjonene som følger. Belastningen kan være enorm og i mange tilfeller helt ute av proporsjon med det som faktisk er sagt eller gjort.

Dette handler ikke bare om en artikkel. Det handler om en utvikling i det offentlige ordskiftet. Over tid har vi sett hvordan enkelte medier gjentatte ganger løfter frem unge stemmer – ofte med minoritetsbakgrunn eller tydelige politiske meninger – på en måte som gjør dem til målskiver. 

Tilbakemeldingene fra ungdommene jeg jobber med daglig er at debattklimaet blir stadig tøffere. Komplekse utsagn tas ut av sammenheng og presenteres for et publikum som er klart for å reagere sterkt, er det ikke vanskelig å forutse hva som vil skje.

Når profilerte aktører med store plattformer peker ut enkeltpersoner for tusenvis av lesere og følgere, skjer det noe mer enn bare meningsutveksling. Det skapes et signal om hvem som er «legitime mål» for latterliggjøring, mistenkeliggjøring og hets. 

Følgermasser opplever ofte at de får et indirekte spillerom til å krenke, trakassere og forsøke å stilne meningsmotstandere. Dette er en kjent dynamikk i polariserte debatter, og konsekvensene kan være alvorlige – særlig når unge mennesker rammes. 

Når Espen Teigen, tidligere politisk rådgiver for Sylvi Listhaug og nå profil i Document.no, samtidig fraskriver seg ansvar med at han ikke kan være «barnevakt» for kommentarfelt eller reaksjoner, overser han hvilken effekt det har å bruke en stor plattform til å rette søkelyset mot enkeltpersoner på denne måten. 

Med ytringsfrihet følger også et ytringsansvar, og med redaktørmakt følger et redaktøransvar. Å vite hvilke reaksjoner som sannsynligvis vil komme, og likevel bidra til å utløse dem, kan ikke frikobles fra ansvaret for konsekvensene.

Resultatet er økt polarisering. I noen tilfeller også mer hat.

Denne utviklingen skjer ikke i et vakuum. Den må forstås i lys av en bredere politisk virkelighet, der retorikk om «oss og dem» over tid har fått større plass. Uthengningen må også forstås i lys av hvem som setter premissene for offentligheten. 

I denne saken er det Espen Teigen som gjennom sin rolle i Document.no velger hvilke stemmer som løftes frem. Han er ikke en nøytral observatør, men har selv uttrykt holdninger som bidrar til å forsterke nettopp de skillelinjene denne saken utspiller seg innenfor. På X skrev Teigen blant annet at dersom valget sto mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, «er ikke det et vanskelig valg».

Når en journalist som har gitt uttrykk for slike synspunkter publiserer saker om minoriteter og politiske motstandere, er det grunn til å stille spørsmål ved både vurderingene som gjøres og konsekvensene publiseringene får.

Samtidig kan ikke dagens reaksjoner forstås sett bort fra den politiske konteksten de inngår i. Fremskrittspartiet har over tid vært en sentral aktør i debatter om innvandring og integrering, og partiets historie – fra Anders Langes Parti, via Mustafa-brevet, til senere bruk av begreper som «snikislamisering» – har bidratt til å forme et språk og et konfliktbilde som fortsatt preger offentligheten. Dette betyr ikke at all kritikk av innvandringspolitikk er rasistisk, men det viser at retorikk har konsekvenser.

Når unge mennesker som engasjerer seg, i tillegg fremstilles som ekstreme eller truende, forsterker det eksisterende fiendebilder og senker terskelen for hvordan de møtes.

Det er legitimt å være uenig. Det er selve kjernen i demokratiet. Men det er en grunnleggende forskjell på saklig kritikk av meninger og en offentlig eksponering som bidrar til at unge mennesker mottar trusler og opplever frykt.

Derfor må vi også snakke om ansvar.

Document.no mottar statlig pressestøtte. Denne støtten er ment å bidra til mediemangfold og en opplyst offentlig samtale. Da er det rimelig å spørre om publiseringer som får slike konsekvenser, er i tråd med dette formålet.

Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Men den er ikke verdinøytral. Den forutsetter redaksjonell dømmekraft – særlig når publiseringer kan få alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker.

For den unge personen som nå står i stormen, er dette ikke en prinsipiell diskusjon. Det er en konkret virkelighet, preget av utrygghet og et digitalt press de færreste er rustet til å håndtere alene.

Hvis vi ønsker en offentlighet der unge mennesker tør å delta, kan vi ikke samtidig akseptere en mediepraksis som gjør dem til mål for hat.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som kan publiseres.

Men hva slags offentlighet og hvilket samfunn vi ønsker å være.