Når varsomhet blir et hinder for oppklaring

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 er tydelig: Pressen skal være varsom med identifisering, men identifisering kan være berettiget når forholdet er alvorlig, når det foreligger et klart informasjonsbehov, eller når identifisering kan bidra til oppklaring eller fareavverging. 

Men spørsmålet er om dette punktet i mange redaksjoner behandles som om det inneholder et implisitt forbud. Det kan virke som om varsomhet har blitt likestilt med anonymisering. 

BT forsvarte sladding 

Jeg baserer meg på et generelt inntrykk, men utspillet mitt er også knyttet til en epost fra Bergens Tidendenes sjefredaktør som overfor avisens lesere nylig redegjorde for hvorfor BT valgte å sladde ansiktet til to personer politiet mener står bak omfattende innbruddsbølge på Vestlandet. 

I debattinnlegg til avisen redegjør jeg for hvorfor jeg mener BT gjør feil. Politiet ber om hjelp, men pressen skjuler informasjonen som kan gi nettopp den hjelpen. Det fremstår som et presseetisk paradoks. 

Jeg har en følelse av at noen redaktører tolker «varsomhet» som å «unngå identifisering», mens andre tolker det som å «vurdere identifisering». TV 2 og Åsted Norge har et eksplisitt oppklaringsmandat og publiserte usladdede bilder av de to etterlyste etter at politiet ba om tips. 

Andre medier som publiserte det samme bildet, valgte sladd i motsetning til TV 2 som normalt når ut til langt flere enn lokal- og regionalavisene. 

Det er vanskelig å forklare for publikum hvorfor to redaktørstyrte medier vurderer samme situasjon diametralt forskjellig. Når pressen vegrer seg for å publisere informasjon som kan bidra til trygghet og oppklaring, svekkes ikke bare tilliten – men også pressens evne til å ivareta sitt samfunnsoppdrag. 

Et skjold for kriminelle 

Når praksisen varierer fra redaksjon til redaksjon, fremstår VVP mer som et skjold enn som et verktøy. 

At medier tyr til en for streng tolkning av VVP kan ha flere forklaringer: Det kan være tidspress, færre ressurser og mindre erfaring i redaksjonene som gjør at føre‑var‑linjen blir den enkleste og mest trygge løsningen. 

Men ulik praksis svekker tilliten til presseetikken. Hvis pressen identifiserer politikere for mindre forseelser, men anonymiserer personer mistenkt for alvorlig kriminalitet, oppstår et etisk misforhold. Dette kan en ikke forvente at publikum forstår – eller akseptere. 

Jeg oppfatter at Pressens Faglige Utvalg (PFU) sjelden feller medier for identifisering i saker der publisering har betydning for oppklaring eller fareavverging. Det er et viktig poeng: Identifisering er ikke presseetisk forbudt. Det er presseetisk krevende. Og det er nettopp derfor det må vurderes – ikke automatisk avvises.

Politiet: Nøye vurderinger 

Politiet selv er tydelige på at identifisering kan være nødvendig. Kommunikasjonsdirektør i Vest politidistrikt, Arne Lutro, opplyser følgende til meg: 

«Når vi deler ut usladdete bilder eller videoer i en straffesak, så er det etter nøye vurderinger, der vi mener at det vil kunne ha en betydning for etterforskningen.»

Lutro beskriver også et godt samarbeid med pressen:

«Ofte tar redaktører kontakt med oss for å få noe mer informasjon, for å kunne hjelpe dem å ta egne redaksjonelle vurderinger. Vi har forståelse for at redaktører må ta egne redaksjonelle vurderinger. Men fra vår side frigis disse bildene etter nøye vurderinger, og vi mener at det kan være til hjelp for etterforskningen.» 

Det er verdt å merke seg: Politiet frigir usladdede bilder når de mener det er nødvendig. Det er pressen som velger å sladde dem.

Samtidig er det ikke slik at identifisering er uproblematisk. Pressen skal unngå forhåndsdom, beskytte uskyldige og sikre at publisering ikke skader etterforskningen. Men sladding er ikke den eneste måten å ivareta disse hensynene på. Presise forbehold, tydelig språk, kontekst er redaksjonelle virkemidler. 

Vitebegjær ikke nok

 Identifisering skal heller ikke begrunnes ut ifra et vitebegjær; at publikum har lyst til å vite hvem det gjelder. 

Men en må jo spørre seg selv: hvorfor velger BT og andre medier å vise sladdede bilder som i innbruddsaken fra Vestlandet? Personene kan lett kvitte seg med klær og utstyr for å unngå å bli identifisert. Og klærne fremstår heller ikke som så spesielle at det er noe publikum lett biter seg merke.

Så hva er da den reelle verdien av å publisere en sladdet versjon av et foto fra politiet? Er det for å heve «spenningsnivået» på nyhetssaken?

Så hvorfor ser vi en praksis, der man åpenbart tyr til sladding oftere enn nødvendig? 

Faktorer som tidspress, færre ressurser og mindre erfaring i redaksjoner kan gjør at «føre var-linjen» blir den enkleste – og sikreste løsningen. 

Fare for ukontrollert spredning 

Det største problemet er kanskje dette: Når pressen ikke publiserer, gjør publikum det. Bilder deles i lukkede Facebook-grupper, på Snapchat og i lokale nettfora – uten kontekst, uten etikk og uten redaktøransvar. Dersom pressen mister rommet, kan dette lett komme ut av kontroll. Det har vi flere eksempler på i sosiale medier. Det er på tide å stille noen grunnleggende spørsmål:

• Har norsk presse blitt for redd for å identifisere?
• Har praksisen blitt strengere uten at regelverket har endret seg?
• Har vi glemt at trygghet i lokalsamfunnet også er en del av samfunnsoppdraget?
• Og viktigst: Bruker vi egentlig det handlingsrommet VVP gir oss?

Dette er ikke en oppfordring til å identifisere mer. Det er en oppfordring til å identifisere mer begrunnet. Mer proporsjonalt. Mer i tråd med VVPs intensjon.

Det er forståelig at redaksjoner ønsker å være varsomme, særlig i saker med juridisk usikkerhet, tidspress og begrensede ressurser. Men det er nettopp derfor det er viktig å diskutere hvordan VVP 4.7 tolkes i praksis.

Pressen skal ikke være politiets forlengede arm. Men den skal heller ikke være et skjold for profesjonell kriminalitet. Når identifisering kan bidra til tips, trygghet og oppklaring, bør terskelen være lavere – ikke høyere.