Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Per Ivar Henriksbø spør hvordan vi skal forholde oss til bandet Turboneger. En bedre spørsmål er kanskje; hvordan skal vi forholde oss til ord i sin alminnelighet?
Er ord bare nøytrale begreper, individuelle uttrykksmidler, eller speiler de også samfunnets makt – og utbyttingsformer? Er ordet «formann» nøytralt selv om det fortsatt brukes i stor utstrekning? Hva med «barnehagetante?» Hva med «negerarbeid», et uttrykk som fortsatt lever i beste velgående i mange miljøer og på mange arbeidsplasser? Hva tenker vi når vi høres ordet «neger» eller «pakkis»? Eller for den sak skyld også «kebab» og «muslim»? Hvilke bilder gir det oss? Hvilke bilder gir det dem?
Filmen Svidd Neger fikk organisasjonen African Youth til å aksjonere. En film med tittelen «Svidd Jøde» ville fått hele Norge til å reagere. Er det fordi jødene tross alt for det meste er hvite og holocaust foregikk i Europa? Hvis det gir mening å kvantifisere lidelse – jævelskap oppleves vel noenlunde på samme måten for den som rammes – så omkom langt flere afrikanere av underernæring, henrettelser, sjukdom og arbeid under slavetransporten og på plantasjene enn det omkom jøder i utryddelsesleirene.
Min venn Alice fra Kenya jobber i en (norsk) barnehage. Da en pappa en dag skulle hente sin håpefulle fortalte han glad at dattera nå hadde oppkalt sin «negerdokke» etter – ja nettopp – Alice. Alice reagerte – ikke først og fremst på grunn av dokkas navn – men fordi dokka ble kalt «neger». Så i dag heter dokka Alice. Og barna og deres foreldre har skjønt at dokkene ikke bare er leketøy, men også representerer bilder på en verden og talemåter og som vi i dag har all mulig grunn til å legge av oss.
