Hva skal man kalle Norsk Journalistlag? NJ er knapt en «fagforening», den bare løper rundt og leker sint ved å streike nå og da, den glemmer medlemmene sine og gjør i tillegg hva den kan for ikke å få nye medlemmer.
I vår skiftet jeg arbeidssituasjon, jeg gikk fra å være fast ansatt til å være sporadisk frilansjournalist, noe jeg fortsatt er i dag. Et halvt år har jeg brukt på å finne ut av om jeg kan fortsette å være medlem i NJ, for det tar minst tre uker før sekretariatet svarer på e-post, og deretter et par nye uker før man får nyttige svar.
Jeg skjønte ikke helt hvor jeg passet inn. Jeg var ikke fast ansatt i noen avis. Jeg var ikke frilansjournalist i NJs forstand, hvor man må tjene «minimum 75 prosent av begynnersatsen» for å være frilansmedlem. Og jeg studerer ikke journalistikk.
Da slo det meg: En hel yrkesgruppe faller utenfor dennes eneste potensielle fagforening. (Unge) frilansjournalister som verken er fast ansatte, heltids frilansere eller studenter har rett og slett ikke noen fagforening. Ta for eksempel en syttenåring som skriver litt frilans for sin lokale avis. Han er et opplyst menneske som tenker det kan være greit å organisere seg. Så kanskje han går inn på www.nj.no. Hva leser han? Han blar seg gjennom mye om fast ansatte, minimumsinntekter, studere journalistikk, søke om medlemskap, 1,6 % av inntekt, og mange andre ord og uttrykk som ikke har noe med sin situasjon å gjøre. Man må ditt og man må datt og man få faktisk søke om medlemskap. Snakker vi om en fagforening eller en losjé?
Her kan det være nyttig å gi et eksempel på hvilket medlemskap LO tilbyr ungdom og studenter: For 250 kr halvåret er man medlem i LO, får LO-fordelene, innboforsikring og til en viss grad tilknytning til sin fagforening. LO er særdeles flinke med å informere, markedsføre seg og verve unge arbeidstakere som jobber deltid. Hvis denne 17-åringen hadde jobbet som medarbeider i en kiosk, ville han kunne meldt seg inn som elev-, student- eller ungdomsmedlem i LO, og havnet i Handel og Kontor. LO kan vise til mange eksempler, for eksempel en isbar ved et kjøpesenter på Østlandet, der flere unge jenter jobbet deltid og uten tariff eller arbeidsavtale. Alle organiserte seg, arbeidsgiver måtte gi etter og alle ansatte fikk tariffavtaler.
I avisverdenen løper unge og eldre frilansere rundt for redaktørene og jobber for lusne timelønner. Gjerne ikke noe høyere enn fast ansatte får. Dette sier seg jo selv at ikke er rettferdig - avisene sparer store penger på å benytte seg av frilansere når lønna er slik. Men NJ vil ikke ha slike journalister som medlemmer. Og der står man - man er ikke medlem i noen fagforening, ikke tilknyttet noen journalistklubb og tør selvfølgelig ikke spørre redaktøren om høyere lønn.
Jeg prøvde å gjøre rede for tankene mine overfor Norsk Journalistlag. Leder Ann-Magrit Austenå beskyldte meg først for å drive en «skinndiskusjon». Deretter hevdet hun at alle kunne være medlemmer i NJ, enten i vanlig medlemskap, frilansmedlemskap, studentmedlemskap eller «servicemedlemskap». NJs servicemedlemskap omtales i vedtekter og annen informasjon som et medlemskap for arbeidsløse eller medlemmer som er midlertidig ute av yrket.
Jeg påpekte overfor Austenå at NJ informerer på sine hjemmesider strengt om at man enten må være fast ansatt eller frilansjournalist med høy nok inntekt for å få søke medlemskap i Norsk Journalistlag. Jeg siterte ordrett fra www.nj.no, under menyvalget «Medlem». Austenå svarte med at den informasjonen jeg siterte fra, var gammel. Flere uker etterpå er imidlertid ikke informasjonen endret. Og jeg har lett meg fram til NJs vedtekter, som ikke er nevneverdig forskjellig fra den informasjonen jeg viste til i min diskusjon med Austenå.
Austenå hevdet fortsatt at alle kunne bli medlemmer i NJ. Men det hjelper ikke å hevde det, når hjemmesidene sier noe annet. Nå hadde jeg tenkt å skrive «man kan ikke forvente at folk skal kjenne vedtektene til en organisasjon for å få vite at de kan bli medlem i organisasjonen». Men i stedet må jeg skrive at selv om denne kategorien frilansjournalister leser alle NJs vedtekter, finner de ikke noe som tilsier at de kan få være med i fagforeningen.
Det Norsk Journalistlag burde gjøre, er å opprette minst én ny medlemskategori. Jeg synes det er arrogant av en fagforeningsleder å beskylde noen for å drive skinndiskusjon, når man ønsker å forbedre organisasjonen. Jeg har også levd i den forestilling om at fagforeninger ønsker høyest mulig organisasjonsgrad, ikke minst blant dem som ikke jobber fast. Men jeg tok feil. Jeg er sikker på det finnes hundrevis av frilansjournalister, unge eller gamle, studenter eller ikke, som faller utenfor NJs medlemskriterier. Om NJ virkelig ønsker disse som medlemmer, skader det jo heller ikke å fortelle dem det.
Man leker ikke fagforening.
