- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Teksten ble først publisert i Nettavisen.
På tjue år har offentligheten gått fra å være analog og oversiktlig til digital og grenseløs. Globale teknologigiganter som Meta og Google styrer store deler av informasjonsstrømmen, med enorm makt, men uten ansvaret norske redaktørstyrte medier tar.
Nå forsterkes presset av generativ KI, som både skraper ekte innhold fra mediene og selv kan spre falskt innhold på sekunder, i en skala vi aldri før har sett. Derfor er mediepolitikken blitt et spørsmål om Norges digitale beredskap og samfunnssikkerhet. Skal vi bevare et ordskifte vi kan stole på, må politikken logge seg på virkeligheten vi lever i.
Tilliten under press
Tidligere møttes mange flere for å holde seg informert og bryte meninger i redaktørstyrte flater. Digitaliseringen har gitt langt flere stemmer, men samtidig svekket infrastrukturen for vår felles samtale. Selv Norge, verdensledende på digital avisutvikling, skjermes ikke.
Norske aviser må nå konkurrere globalt om din tid, oppmerksomhet og betalingsvilje, mens stadig mer av ordskiftet flyttes inn i private strømmer på utenlandske plattformer som lever av dine data. Slik krympes fellesrommene våre, og med dem tilliten mellom oss og til institusjonene som skal holde samfunnet sammen.
Rammer fra en annen tid
Avisene står midt i sin største digitale overgang, mens annonsemilliarder forsvinner ut av landet og statens virkemidler fortsatt bygger på en medieøkonomi fra en annen tid.
Medietilsynets ferske utredning om mediestøtten viser at rammebetingelsene for mangfoldet i journalistikken er i ferd med å gå ut på dato. Rapporten er grundig, men defensiv. Små justeringer er ikke nok. Når norsk presse gjennomgår sin mest omfattende digitale omstilling, må statens virkemidler støtte utviklingen, ikke bremse den.
Nå er det opp til politikken
Når neste års statsbudsjett vedtas før jul, med eller uten trusler om kabinettspørsmål. Da står minst én ting igjen: Avstanden mellom mediepolitiske festtaler og medievirkeligheten, som har økt år for år.
Heldigvis får Stortinget muligheten til å tette gapet neste år når regjeringen legger fram forslag til statsbudsjett for 2027 og nye mediepolitiske styringssignaler for 2027–2030. Disse valgene avgjør om Norge fortsatt skal ha et levende avismangfold i hele landet.
Da må fire prinsipper ligge fast:
- Riktig nivå: Etter 30 år med etterslep må avisenes mediestøtte styrkes reelt.
- Riktig forståelse: Avisenes digitale brukerinntekter må telle fullt ut, også i nye abonnementsmodeller.
- Reell frihet: Staten skal sikre kvalitet gjennom krav til avisens innhold og egenproduksjon, ikke antall årsverk.
- Reell nøytralitet: Aller viktigst, momsfritaket må bli reelt plattformnøytralt, igjen.
Ansvar som betyr noe
Avisenes historier er historiene om Norges interessekamper, i by og bygd. Formål og tradisjoner varierer, men redaktørene deler samme juridiske og presseetiske frihet og ansvar. I skarp kontrast til globale plattformer. Deres algoritmer belønner reaksjon fremfor refleksjon. Resultatet er flere stemmer, men mindre sammenheng og svakere fellesskap.
Aktører som ikke deler norske verdier har tatt større kontroll over vår digitale offentlighet. Dermed er hele det redaktørstyrte mediemangfoldet nå en del av Norges totalberedskap, som faktasjekker, avdekker og forklarer sammenhenger i en sikkerhetspolitisk skjør tid.
Under pandemien ble pressen betegnet som samfunnsviktig av staten fordi uavhengig informasjon er kritisk i kriser. Det er den fortsatt, selv om betegnelsen er fjernet. Et bredt ordskifte vi kan stole på er helt nødvendig for samfunnets motstandskraft i dagens geopolitiske situasjon.
Global konkurranse, norsk ubalanse
Globale plattformer som opererer utenfor norsk lov og skatteplikt tar nå halvparten av annonsemarkedet, godt hjulpet av staten selv som annonsør.
Samtidig har balansen mellom NRK og mangfoldet av frie, private aviser, mange stiftelseseid, tjent Norge godt i generasjoner. Nå er denne balansen i ferd med å skli ut. Stortinget vil vedta 7760 millioner til NRK for 2026, inkludert 831 millioner i momskompensasjon.
Et sterkt NRK er viktig for Norge, men nå mottar statens allmennkringkaster alene over tre ganger så mye offentlig finansiering som alle landets 250 aviser til sammen. Når den største digitale aktøren samtidig er NRK, settes det finmaskede nettet av frie aviser under press, særlig lokalt. NRK-plakaten må revideres for å bidra til å verne det samlede mediemangfoldet.
Ordninger før internett
Produksjonstilskuddet, den viktigste direkte støtten for mange aviser, svekkes år for år. Forsker Tellef Raabe har vist at potten står nær 1994-nivå i realverdi, mens antall aviser har økt med 45 prosent. I 2026 skal 456 millioner fordeles på over 160 aviser. De fleste får igjen mindre enn året før.
Hadde ordningen fulgt utviklingen i NRKs bevilgning, ville potten passert 700 millioner. Justert for antall aviser ville den ligget på 800 til 900 millioner. For mange lokalaviser er noen få millioner til i demokratistøtte forskjellen mellom utviklingskraft og svært krevende kutt.
Paradokset er tydelig: NRK styrkes, mens avisene svekkes år for år – samtidig som et reelt, felles digitalt ordskifte krever et mangfold av frie aviser. Derfor må politikken både henge sammen og henge med i tiden. I dag gjør den ingen av delene, og det merkes i hver eneste redaksjon i hele landet.
Digital innovasjon straffes
Mediestilsynet erkjenner behovet for nye abonnementsmodeller, men har en utdatert forståelse av digital økonomi. Dermed telles ikke dokumenterte digitale brukerinntekter med.
Dagens regelverk straffer aviser som lykkes digitalt. +Alt-modellen til Amedias aviser illustrerer problemet. Når en abonnent kjøper +Alt via sin lokale avis, går inntekten direkte til avisen, men telles ikke i tilskuddsgrunnlaget. Det rammer særlig nummer-to-aviser som Bergensavisen. Tilsynet beskriver deres sårbarhet, men foreslår likevel en modell som svekker dem ytterligere.
Regelverket henger igjen i en teksttung tid, og straffer innovasjon, mens unge voksne forventer lyd og levende bilder. Derfor må den direkte mediestøtten styrkes betraktelig i realverdi og tilpasses dagens medievaner.
Levende journalistikk straffes
Fremsynte politikere i Arbeiderpartiet og Bondepartiet (Senterpartiet) fritok dagspressen for omsetningsavgift allerede i 1935. Siden har brede stortingsflertall modernisert ordningen og sikret en bred offentlighet i nesten 90 år.
I 2016 gjorde Stortinget fritaket plattformnøytralt, slik at nyheter og aktualitet ble behandlet likt uansett om de ble lest, hørt eller sett. Da kunne journalistikken utvikles i takt med tiden.
Men nøytraliteten ble reversert av Ap/Sp-regjeringen fra 2023. Lyd og levende bilder ble igjen skattemessig risikable for avisene, mens NRKs momsfordeler gir statens medie full frihet i alle formater. Resultatet er svekkede muligheter for avisene til å nå unge, selv når private initiativ som UNG 15–20 hittil har fått over 70.000 unge til å logge seg på journalistikken i Amedias aviser.
Uten frihet til å publisere i formatene unge forventer, faller oppslutningen om journalistikken blant tre generasjoner under 40. Et reelt plattformnøytralt momsfritak er derfor en investering i demokratiets digitale infrastruktur. Innført fra og med statsbudsjettet for 2027 vil det styrke det digitale ordskiftet – og dermed medienes generasjonskontrakt.
Arbeiderpartiet har nå invitert til et nytt skatteforlik. Først må 2016-prinsippet igjen gjelde: Journalistikk skal behandles likt, uavhengig av format, som sju av ni partier på Stortinget har programfestet. Selv Medietilsynet fastslår at regjeringens brudd i 2023 gir økt samfunnsrisiko.
Respekter redaksjonell uavhengighet
Mediestilsynets forslag om minst tre faste årsverk for å få mediestøtte derimot, går for langt. Det griper inn i redaktøransvaret og organisasjonsfriheten. Kvalitet sikres gjennom krav til innhold og egenproduksjon, ikke antall årsverk og organisering.
Forslaget svekker særlig innovasjonen i små redaksjoner som trenger fleksibilitet for å takle det digitale skiftet. Enda mer alvorlig er at det rammer avisene som holder de minste offentlighetene levende.
Kjære statsråder og stortingsrepresentanter
Valgene dere tar neste år avgjør om norske aviser står svakere eller sterkere i møte med teknologigiganter, KI og et stadig mer dominerende NRK. Skal Norge ha et reelt slitesterkt mangfold av frie aviser i 2030 og forbi, må mediepolitikkens direkte og indirekte mediestøtte logge seg på vår tid.
Det er alvor nå. Dette handler om å sikre infrastrukturen for ordskiftet som fortsatt skal holde Norge opplyst og motstandsdyktig. Grunnloven krever det. Sikkerhetssituasjonen tilsier det. Tilliten og demokratiet avhenger av det.
Ingul har tidligere bakgrunn som journalist og politiker, blant annet i Nettavisen (2007–2008) og i Arbeiderpartiet (2009–2021).
Amedia er eier og utgiver av Nettavisen og mer enn 100 andre aviser i Norge, samt medievirksomhet i Danmark og Sverige. Amedia eies av Amediastiftelsen.
