NTB-sjefens utfall har lite med etikk å gjøre
Administrerende direktør og sjefredaktør i NTB, Pål Bjerketvedt, fortsetter sine utfall mot journalist Arnt Folgerø i samme bedrift. Han hevder at Folgerø ga uttrykk for sine personlige synspunkter i omtalen av den sentrale Venstrepolitikeren i sin artikkel i Aftenposten i fjor. Men tenk om han ikke gjorde de? Tenk om det er Bjerketvedt som er personlig og flammende i denne saken?
Tenk om Folgerø så seg lei på en politiker som kunne ha et slaurete forhold til økonomiske disposisjoner som andre politikere må passe iherdig på at de har et svært så ryddig forhold til? Tenk om politikeren hadde en spesiell oppførsel som er naturlig i næringslivet, men som er høyst kritikkverdig som politiker, og som mediene unnlot å sette et skikkelig kritisk søkelys på. La oss anta at Folgerø ville reagert på samme måten enten det var en Venstremann, eller en SV-kvinne?
Da blir det sentrale spørsmålet om journalist Arnt Folgerø ga uttrykk for sine private meninger som journalist, eller om han brukte åpne journalistiske kanaler for å innhente informasjon og lage en kommentarartikkel om en politiker som etter hans syn nesten hadde carte blanche til å omgå lovverk som hans eget parti på Stortinget hadde vært med på å vedta. Jeg tror det var de rent faktiske forholdene som fikk Folgerø til å skrive artikkelen, ikke at han hadde noe privat synspunkter om personen. Da halter innlegget til Bjerketvedt. Da snubler han også i forsøket på å lage journalistiske kjøreregler ut av det enkelte vil hevde er et klønete forsvar for merkelig styring av journalistisk aktivitet. Derfor står vi også igjen med en direktør i en mediebedrift som ikke vil at journalistene skal lage kritisk journalistikk. Bjerketvedt står igjen, ikke som en redaksjonell rådgiver som kunne ha samarbeidet med Folgerø om en lignende artikkel for NTB, men som en sensurinstans. Det er det som er det alvorlige med hans rolle.
For da er det hans til enhver tid egen personlige agenda som styrer journalistikken som han selv insisterer på er objektiv. På samme måte som de aller fleste kommunistdiktatur i sin tid frenetisk kalte seg demokratiske republikker.
At det i ettertid viste seg at Folgerø fikk en skikkelig innertier med sine vurderinger, må bety at Bjerketvedts personlige syn i denne saken blir feil uansett. Og da må jeg konstatere følgende: Det er ikke journalist Arnt Folgerø som gir uttrykk for personlige meninger i denne saken, men tvert imot administrerende direktør Bjerketvedt som styrer NTBs journalistikk, ikke ut fra journalistiske vurderinger, men i verste fall ut fra personlige sympatier og holdninger. Det har han som sjef full rett til. Men da må han erkjenne det, og ikke bidra til en debatt som skal tilsløre hans private agenda.
Rent journalistisk er saken grei. Nesten hver dag finner man kommentarartikler i norsk presse med klare synspunkter på politikere, både deres politiske holdninger og analyser om liv og lære. I en journalistisk hverdag, særlig i mindre aviser, må journalistene forholde seg saklig til mennesker som intervjuobjekter selv om de dagen før eller noen dager før har hatt svært kritiske artikler og kommentarer om vedkommende. En slik journalistisk oppførsel borger for integritet og kvalitet, og er selve grunnlaget for å drive med kritisk journalistikk.
At Folgerøs artikkel i Aftenposten fikk slik oppmerksomhet at andre journalister i andre media ble mer skeptiske til politikeres holdninger til egen oppførsel i saker der de lager strenge lover for vanlige mennesker, betyr vel bare at Folgerø fokuserte på et tema som er svært aktuelt. Der andre media gir Folgerø honnør, prøver hans egen sjef å stemple den journalistiske velfunderte artikkelen som en personlig og flammende ytring.
Vel, det er også en måte å oppføre seg på!
