- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Som en som (i all beskjedenhet) nylig satte
norgesrekord, ifølge Journalisten, i PFU-klager – etter sju år med iherdig
klaging på vegne av både klienter og meg selv – har jeg fått unike erfaringer
med PFU-systemet.
Underveis har jeg intervjuet 13 personer som
faktisk vant frem i PFU med sine
klager, for å høre om deres erfaringer før, under og etter
klageprosessen. Resultatene av disse samtalene, kombinert med mine egne seire
og tap i PFU, gir et tydelig bilde: Dagens PFU-modell har store svakheter.
Faktisk begynner jeg motvillig å gi min tilslutning til en av landets
lengtsittende redaktører, Trygve Hegnar,
som i nærmere førti år har omtalt PFU som et «supperåd» – et praterforum uten makt.
Når «seier» ikke føles som seier
Den viktigste erkjennelsen fra mine intervjuer er
at selv en full seier i PFU sjelden gir
det resultatet man håper på. Klagerne trodde at å få medhold – at mediet
blir felt for brudd på god presseskikk – skulle rette opp feilen som ble
begått, og at publiseringen av PFUs fellelsesuttalelse i mediet ville balansere
det gale inntrykket.
Slik opplever ingen av dem jeg snakket med,
det som. Årsaken er enkel: Få av dem som leste den opprinnelige, feilaktige
artikkelen får med seg PFU-fellelsen i etterkant. Svært sjelden får fellelsen samme oppmerksomhet som den
opprinnelige saken. Søker man i ettertid på nett, vil den misvisende
originalartikkelen nesten alltid rangere langt høyere enn mediets innrømmelse
av feil.
Skaden som ble påført gjennom
den første publiseringen, blir dermed aldri rettet opp av en
PFU-fellelse.
Flere av PFU-vinnerne fortalte også at en fellelse
ikke bare er tannløs, men noen ganger kan slå tilbake på klageren. I
enkelte tilfeller opplevde de at mediet – kanskje irritert over å ha blitt felt
– svarte med å lage nye, urimelige
saker som for den fremsto som hevnaksjoner mot dem.
Et eksempel er
magasinet Kapital, som etter å
ha blitt klaget inn for PFU av tidligere journalist og redaktør, Ole Eikeland,
gikk ut med grove anklager mot ham i PFU-tilsvarsrunden – blant annet at han
skulle ha kontaktet et kriminelt miljø for å «finne noe» på Kapitals
journalister. Eikeland kalte påstandene «grove, udokumenterte og
usanne». Også en lokalpolitiker jeg intervjuet beskrev
lignende opplevelser: En følelse av å bli fritt vilt for nye angrep
etter å ha «våget» å klage inn avisen.
At PFU-fellelser ikke gir noen reell
oppreisning, er altså en gjennomgående erfaring blant klagerne. I beste
fall kan man få gleden av moralsk medhold, men effekten uteblir: Renommeet er
like tilsmusset, og publikum som opprinnelig ble feilinformert, forblir som
oftest uvitende om at avisen senere ble felt.
Et «tannløst» system
Det neste spørsmålet blir da: Fører PFU-fellelser
til endringer internt i mediene? Får
det noen konsekvens for journalisten eller redaktøren? Mine erfaringer –
og intervjupersonenes – tyder på at svaret er nei. Jeg har til gode å se at en
redaktør eller journalist taper ansikt eller jobb som følge av en PFU-dom.
Tvert imot ser vi eksempler på det motsatte:
Redaktører har hyllet journalister som nylig ble felt i PFU, og endog gitt dem
interne priser for god journalistikk etterpå.
PFU-systemet avskrekker ikke; det oppleves knapt som et ris bak
speilet i redaksjonene. Dette understøttes av forskning som peker på at norske
journalister i det store og hele ønsker å unngå PFU-fellelser av hensyn til
troverdigheten, men at PFU i praksis fremstår som en mild reaksjon.
PFU
uttaler kun kritikk – ingen bøter, ingen krav om oppreisning til den som er
rammet – og mediene kan fortsette som før. Det finnes altså ingen reell sanksjon utover et stykke tekst de er «pålagt“ å
publisere for syns skyld.
Min hensikt er ikke å svartmale alt ved PFU. Mange
klagere – inkludert undertegnede – vil berømme PFUs sekretariat for god
veiledning og sakshåndtering. Alle jeg snakket med roste sekretariatet for god informasjon og
oppfølging. PFUs behandling oppleves stort sett som ryddig og profesjonell. Men
selve utfallet av prosessen, når man først vinner frem, føles
meningsløst når det ikke fører til noen
faktisk endring.
PFU i
våre naboland
Det kan være nyttig å se utenfor Norge for å
forstå alternative måter å drive presseetisk tilsyn på. Sverige og Danmark
har begge tilsvarende organer, men med visse viktige forskjeller.
I Sverige finnes Medieombudsmannen og Mediernas
Etiknämnd (pressens selvdømmeordning). Systemet ligner på vårt PFU ved
at det er frivillig selvjustis, men det har en vesentlig sanksjon: Medier som blir felt i Sverige må betale et
gebyr (en bot) til systemet.
Det er ikke snakk om astronomiske summer – den svenske Pressens Opinionsnämnd opererer med et gebyr på 13.000 eller 32.000 svenske kroner i «bot» per fellelse. Poenget er imidlertid prinsippet: I
Sverige blir et presseetisk overtramp møtt med en økonomisk reaksjon. I
tillegg må det aktuelle mediet publisere en uttalelse om fellelsen, gjerne
merket med ordene «fälld för etikkbrott». Det svenske systemet er langt fra
perfekt, men det er eldre enn vårt (opprettet så tidlig som 1916) og viser at økonomiske
konsekvenser kan kombineres med selvjustis.
Danmark har valgt en annen vei: Der er Pressenævnet opprettet ved lov som et uavhengig, offentlig
klageorgan for pressen. Det danske Pressenævnet kan pålegge medier å
offentliggjøre kritikk og rettelser, og til og med beordre sletting av grovt
krenkende nettinnhold. Men det kan ikke
ilegge bøter eller erstatning. Kritikken mot Pressenævnet har derfor i
mange år vært at det er «for tandløst» – altså for tannløst – et begrep som
lyder mistenkelig likt Hegnars «supperåd». Danskene tok opprinnelig
Pressenævnet inn i lovverket for å demme opp for krav om strengere inngripen
mot pressens overtramp . Likevel har også dette lovfestede organet blitt
kritisert for å ikke oppfylle sin hensikt fullt ut.
I Sverige må mediene altså betale en (om enn
beskjeden) pris når de
bryter god presseskikk . I Danmark og Norge slipper mediene billig unna, med kun moralsk
fordømmelse som reaksjon. Storbritannia har innført muligheten for millionbøter – en «papirtiger» hittil, men
potensielt en ekte tiger dersom det blir brukt.
For meg står det klart at Norge henger etter. PFU har ingen sanksjoner som svir.
Ingen økonomisk kostnad, ingen eksternt press – kun bransjens egen «vi stoler
på dere»-mekanisme. Når denne mekanismen åpenbart ikke klarer å gjenopprette
rettferdighet for den forulempede part, og heller ikke skaper frykt hos synderen,
da er det på høy tid å tenke nytt.
Forslag til en ny PFU-modell
Jeg er uenig i mye av Trygve Hegnars polemiske
stil og praksis som redaktør. Likevel må jeg etter snart et år med dypdykk i
PFUs verden innrømme at Hegnar kan ha
rett: PFU fremstår i dag som et supperåd
uten effekt for klagerne og uten konsekvenser for mediene. Det er et
problem – ikke bare for de som rammes av presseetiske overtramp, men for
pressens egen troverdighet i samfunnet.
Hvis ikke pressen evner å holde orden i eget hus,
risikerer vi på sikt at politikerne oppretter et offentlig tilsynsorgan
med mye strengere virkemidler. For å unngå en slik statlig inngrepen – som
ingen frie medier ønsker – må vi forbedre
PFU.
Så hvilke endringer bør på bordet? Basert på
innspill fra advokater som har ført PFU-saker, fra erfarne klagere og fra dem
som faktisk har vunnet frem, vil jeg særlig trekke frem én konkret reform:
innføring av økonomiske sanksjoner
når medier felles i PFU. Nøyaktig utforming kan diskuteres, men prinsippet er klart: Det må koste noe å bryte reglene.
Et forslag jeg vil lansere, er å la det felte
mediet betale en andel av sin omsetning i «bot». For eksempel 0,5 prosent
av fjorårets inntekter for hver fellende PFU-uttalelse. Denne modellen –
inspirert av tankegangen i Sverige, men mer ambisiøs – vil ha flere fordeler:
- Det svir proporsjonalt: En lokalavis med 10 millioner kroner i omsetning måtte ut med 50.000 kroner – merkbart, men ikke ruinøst. En nasjonal gigant som VG, med hundrevis av millioner i inntekter, kunne risikere flere hundre tusen kroner i bot per alvorlige overtramp. For et mediehus av VGs størrelse vil ikke det velte skuta, men det vil utvilsomt få styret og eierne til å spisse ørene. Dermed skapes det økonomiske insentiver for å unngå PFU-fellelser.
- Styrket uavhengighet: Inntektene fra slike gebyrer kunne tilfalle PFU-sekretariatet eller Norsk Presseforbund, øremerket til forbedret klagebehandling. Slik kan PFU få bedre ressurser og økt uavhengighet fra redaktør- og journalistorganisasjonene. I dag er PFU finansiert av pressens egne organisasjoner; det ligger en iboende interessekonflikt der. Med «botfondet» kunne PFU driftes av midler fra de mediene som bryter reglene, altså i praksis en slags selvfinansierende ordning hvor synderne betaler for systemet. Det kan gi friere spillerom til å behandle klager strengere og mer balansert, uten at det er i interessen til PFU å få flest mulig felt.
- Rettferdighet og oppreisning: Selv om pengene ikke går direkte til den fornærmede klageren, vil en økonomisk konsekvens gi følelsen av at rett har skjedd fyllest. I dag føler klagerne at de står igjen tomhendt etter en fellelse; med en bot på mediet får man i det minste en følelse av at overtrampet hadde en pris. Dette kan dempe noe av frustrasjonen og maktesløsheten folk sitter igjen med i dag.
- Forebygger statlig inngrep: Viktigst av alt: En slik reform vil demonstrere at mediebransjen tar ansvar. Politikerne vil se at PFU ikke lenger er bare «kollegakritikk med slappe virkemidler», men en reell regulator med muskler. Dette vil sannsynligvis redusere appetitten for å opprette et statlig medietilsyn som kan true pressefriheten. Bransjen beholder selvkontrollen – men en selvkontroll med tenner.
I tillegg til økonomiske sanksjoner, bør man
vurdere andre tiltak: Kanskje skjerpede krav til publisering av
PFU-fellelser (for eksempel at de skal gis bundet plikt til lik plassering og omtale
som den opprinnelige saken, i hvert fall på nettforsiden). Kanskje krav til avpublisering
av saker som er felt i PFU.
La meg imidlertid holde fokus: Det avgjørende
grepet er å gi PFU mer tyngde. Enten ved monetære virkemidler, eller ved
andre strukturelle endringer som gjør at både publikum og presse tar
PFU-uttalelser mer alvorlig.
I en tid der tilliten til media er under press fra
mange kanter, er det selvmål å la dagens PFU-system humpe videre uforandret. Ingen
er tjent med et klageorgan som oppleves maktesløst. For ofrene for feilaktig
eller urettferdig medieomtale betyr PFU i dag lite annet enn en moralsk seier
på papiret. For mediene selv betyr PFU-fellelser knapt annet enn litt rødme i
kinnene – hvis noen i det hele tatt legger merke til det.
Det handler i bunn og grunn om å styrke
pressens etiske selvjustis før noen andre gjør det for oss. En reformert
PFU-modell med litt brodd vil gagne publikum, klagere og presse i det
lange løp. Og kanskje – bare kanskje – kan vi da pensjonere ordet supperåd
fra denne debatten, en gang for alle.
