«Profeten i Bærum»-regissøren snakket ut: – Skjønte at jeg ikke hadde kontroll

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Hadde du skrevet dette i et manus, hadde du faen ikke trodd på det, sa Finn-Erik Rognan fra scenen under journalistkonferansen Hauststormen i Bergen i helga.

I samtale med Sogn Avis-redaktør Cato Husabø Fossen fortalte dokumentarregissøren personlig om det flere år lange arbeidet bak den nå mildt sagt bredt omtalte serien «Kollaps – profeten i Bærum».

TV 2 har selv fortalt om stort trykk mot dokumentaristen og svært mange henvendelser om serien etter publisering.

Seriens hovedperson, Christian Sønstebø, krevde sammen med sin samboer en rettsavgjørelse om midlertidig forføyning for å få serien avpublisert. Dagen før saken skulle opp i retten, trakk samboerparet saken.

Deres syn er at serien på vesentlige områder gir et svært misvisende bilde av dem, og Sønstebø har kalt fremstillingen av seg selv for en karikatur.

– Åtte måneder uten kamera

Rognan besøkte først Nordhaug gård i forbindelse med et annet oppdrag, og lot seg fascinere av miljøet han møtte der, fortalte han:

– Jeg merket med en gang at her var det annerledes. Det var selvfølgelig forsterket av at de bodde i et svært kollektiv, hadde en spesiell klesstil og snakket på sin egen måte. Det var fascinerende. Christian er selvfølgelig en utrolig fascinerende karakter. Så jeg merket at kanskje det var noe her, sa han om de første frøene til prosjektet.

Det skulle gå lang tid før det ble aktuelt å gjøre opptak på gården.

– Jeg var tilbake på gården mange ganger og ble kjent med ham. Vi hadde utrolig mange samtaler. Jeg satt i sofaen i huset og pratet med ham om livssynet hans. Etter hvert begynte vi å snakke om at vi kanskje kunne få til noe sammen. 

Etter åtte måneder fikk han lov til å ta fram kameraet, fortalte Rognan.

Fortalte om frykt

Arbeidet med serien – og relasjonen til hovedpersonen – ble personlig krevende, fortalte regissøren.

– Jeg anser meg selv som psykisk sterk og relativt normal. Jeg følte at jeg hadde kontroll da jeg gikk inn i dette, men jeg skjønte etter hvert at den kontrollen hadde jeg ikke.

Det var episoder i løpet av perioden der han var redd, fortalte han, men sa også at han i ettertid ikke er bekymret for noen av aktørene i serien.

På et tidspunkt innså han at produksjonen og Sønstebø neppe kom til å ende med noen enighet om sluttproduktet, og at kompleksiteten og konfliktnivået var økende.

– Da vi startet, hadde vi jo ingen garanti for at noen skulle hoppe av miljøet. Og så ender vi opp med fire eller fem personer som hopper av og tar avstand fra det. Hadde du skrevet dette i et manus, hadde du faen ikke trodd på det. Når folk som har stått ham nær, kommer til oss og ønsker private samtaler for å fortelle om sider av ham som ikke stemmer med det han har fortalt meg, skjønner jeg at dette kommer til å bli komplisert.

Gikk vekk fra humorskildring

Det har vært krevende å holde på en objektivitet i møte med miljøet, fortalte regissøren.

– De som bor og lever på den gården, og i det mye større miljøet rundt, har sine egne tanker om hvordan verden bør fungere. Vi bestemte oss tidlig for én ting: Dette er en veldig annerledes verden, men vi skal ta den på alvor. 

Produksjonen så at det ville vært enkelt å «lage masse humor» ut av miljøet og settingen, sa Rognan.

– Men for dem er dette helt reelt. Dette er sånn de ønsker å leve. Det var i hvert fall mitt utgangspunkt da jeg gikk inn i prosjektet.

– Ønsker å nå ut til mange

– Men hvis du skreller vekk det bisarre, det morsomme og det rare: Hva tenker dere egentlig at dere har avdekket, spurte Fossen.

Rognan overlot til TV 2s fakta- og dokumentarsjef Ida Kalheim, som også var med på scenen, å svare på dette spørsmålet.

– Hvis du selv lever et veldig alternativt liv, spiser litt sopp innimellom og gjør forskjellige øvelser for å komme i kontakt med deg selv, opplever du kanskje ikke alt dette som så spesielt. Kanskje reagerer du litt på at barn får psykedeliske stoffer i kakaoen, sa Rognan, med henvisning til et anonymisert sitat som brukes i serien.

Sønstebø har avvist all kjennskap til påstanden i sitatet.

Kalheim la til:

– Det er helt åpenbart at vi ikke kunne gått inn i dette miljøet på denne måten dersom vi ikke mente at vi hadde et journalistisk oppdrag. Det handler om å portrettere en gruppe mennesker som tar avstand fra det vi definerer som normale samfunnsstrukturer, og som også ønsker å nå ut til mange med sitt verdenssyn.