Lørdager holder jeg en knapp på DN. Stadig flere synes å gjøre det samme, for på forsiden står det at avisen «Øker mest».
I utgangspunktet lages ikke DN for folk som meg. Jeg mistenker at de fleste som kjøper DN lørdag føler det på samme måte. «Kulturavisene» har ikke greid å få pengefolkene til å interessere seg for kultur. Men DN har greid å få kulturfolket til å interessere seg for økonomi. DN vet dette, og tar høyde for at mange av leserne er lettere finansielt tilbakestående. Økonomistoffet må være beundringsverdig klart formulert når jeg mener å ha skjønt innholdet.
DNs verden kan fremstå som befriende lite hyklersk. Alt er trygt bardunert av tall, overskudd, oppkjøp og (kamp om) posisjoner, istedenfor i en vag og uforpliktende norsk idealisme der man hele tiden krever ditt og datt for at alle andre skal redde verden.
Kommentarstoffet i DN gir undertegnede mer enn stoffet om børs og næringsliv. Jeg har bodd i England de siste årene. Der kjemper sylskarpe konservative og liberale kommentatorer en kontinuerlig kamp med venstresidens sådanne. Spaltistene med mest vidd og stil er ofte reaksjonære og skriver for Telegraph eller Times – mens man finner de mest sympatiske meningene i Independent og Guardian.
I Norge tenderer selv Aftenpostens kommentatorer til å be om unnskyldning hvis de hevder noe som ikke kunne vært fremmet på SVs landsmøte.
Unntaket er DN. Her finner man spaltister som står trygt på en liberal plattform uten å snakke som buktalere eller drosjesjåfører.
Denne lørdagen finnes det et utmerket eksempel i Kjetil Wiedswangs kommentar «Sekstiåtternes skolesynder». Her fortolker Wiedswang krisen i den norske skolen som et resultat av den norske sekstiåtterkulturen. Hans resonnement gis tyngde gjennom velvalgte sitater og historiske utmålinger – samtidig som Wiedswang mener noe klart og ikke-selvfølgelig for egen maskin.
Årsaken til at jeg kjøper DN lørdag ligger ikke i økonomistoffet. Det er grenser for hvor mange artikler om utbyttefester, opsjonsorgier og bonusskrell et menneske med min privatøkonomi kan fordøye. Jeg kjøper heller ikke avisen på grunn av bokstoffet. Avisen har dyktige anmeldere, men skriver merkelig nok stort sett bare om romaner. Forbilder som Financial Times og Economist har skjønt at næringslivsfolk er mer interessert i virkelighetens verden enn i fiksjonslitteratur.
Utenriksdekningen til DN er heller ikke enestående. Denne lørdagen har avisen en mann i Iowa for å dekke presidentvalget. DNs journalist bruker mesteparten av plassen til å intervjue to andre journalister – en fra Time Magazine og en fra NBC – for å analysere valget han selv er utsendt for å dekke.
Så hva utmerker DN lørdag? Generelt er svaret kanskje at DN lørdag ikke aktivt forsøker å fornærme folks intelligens. Reisereportasjene er ikke bare pynt til annonsene. Livsstilsstoffet er ikke Klara Klok-vaginalt. Konsumentstoffet har ofte analytiske trekk.
Mer enn noe: På en god lørdag har DN reportasjer som slår knockout på konkurrentenes. Ikke noe annet sted kan man finne reportasjer som er så velskrevne, grundige og kanskje til og med morsomme. Konstanten er at de er skrevet som gode fortellinger og grundig gjennomarbeidet på alle nivå.
Denne lørdagen er hovedreportasjen finansmannen Ole Jacob Sunde, eller «VG-Ole» som DN kaller ham. Han er en diskret millionær og familiemann i grå dress. Han er flink til å forvalte andres penger. Og det var det – over syv sider. DN behandler ham ærbødig, nesten smiskende.
Dette kan være en faretruende tendens i DN. Lørdagen før fikk RIMI-Hagen boltre seg på seks sider i avisen. Han snakket om skatt, synd, grådighet, politikk, miljø, fattigdom, krig og fred og sånn. Selvmotsigelsene kjemper skulder ved skulder med platthetene helt fram til målstreken.
Denne lørdagen har DN en oppfølger med Olav Thon («Norge er den siste sovjetstat»). Eiendomsmagnaten intervjues og presenterer sitt budskap til det norske folk i form av innlegget «venstresidens uforstand». Denne er det mye og si om, men verken Thon eller Hagen gjør det. De fremstår som mangemilliardærer mot skatt, og ingenting annet.
I andre land har man en tradisjon for at forretningsmenn og industrialister markerer seg som viktige tenkere og statsmenn. Men Norge har ingen Walter Rathenau, Andrew Carnegie eller George Soros.
Når DN helg etter helg og uten ironi presenterer kjøpmenns godtkjøpsfilosofi som om de skulle være fakler av håp til en menneskehet på villspor, må det ligge en misforståelse bak. Tror DN at folk som har tjent enormt mye penger – til tross for at de lever i en «sovjetstat» – har gjort det fordi de har større hjerne enn andre?
