Statlig hemme­lig­hold av nordnorske traumer

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

For 68 år siden, søndag 1. juni 1958, forsvant et ukjent fly i Altafjorden. For ett år siden publiserte Altaposten en artikkelserie med tittelen «Flymysteriet i Alta 1. juni 1958».

Lenker til de ulike delene av serien finnes nederst i kronikken. Alle delene som var bak betalingsmur er åpnet for fri lesing.

Åpenhet og transparens

Det er enighet i det politiske miljøet i Norge om at åpenhet og transparent er svært viktig for et fungerende demokrati. I vårt journalistiske arbeid med flymysteriet i Alta i juni 1958 er vi møtt med det motsatte.

I lys av at Forsvaret og Stortinget i 2019, slik vår artikkelserie avdekket, fikk vedtatt varige unntak fra offentlighetslovens mest sentrale bestemmelser for etterretningstjenesten og militære myndigheter, blir uttalelser om viktigheten av åpenhet både hule og lite tillitvekkende.

Vi opplever at begrepet «mer offentlighet» er her blitt det motsatte.

Flyet som styrtet i Altafjorden

Som forfattere av denne serien forsøkte vi å finne ut hva som skjedde den aktuelle dagen, hvilket fly som styrtet og hvorfor våre militære myndigheter etter tre dager innførte et totalt hemmelighold om saken.

Vårt håp var at vi skulle lykkes å få holdbare svar, ikke minst til de mange øyenvitnene som hadde bidratt med opplysninger, men som ble stemplet som upålitelige og løgnaktige av myndighetene.

Etter 68 år forventet vi at vi at vi ville få tilgang til dokumenter som kunne belyse saken direkte eller indirekte og at tidligere hemmelige dokumenter for lengst ville være frigitt.

Vi forsto imidlertid tidlig at den norske stat på områdene militære myndigheter ikke er noe forbilde med hensyn til åpenhet, transparens, tilrettelegging for fri forskning og journalistisk arbeid.

Minister som gjemmer seg og villeder

Med bakgrunn i vår serie ble forsvarsministeren utfordret av et skriftlig spørsmål i Stortinget fra representant Irene Ojala fra Finnmark i august 2025:

«Kan forsvarsministeren bidra til å få klarhet i og eventuelt bidra til at dokumenter offentliggjøres om hva som skjedde 1. juni 1958 i det som flere øyenvitner beskriver som et flystyrt i sjøen i Alta? »

Etter én uke svarte forsvarsminister Tore O. Sandvik:

«Jeg vil først og fremst vise til at åpenhet i offentlig forvaltning er viktig. (…) Når det gjelder saken om flystyrt i sjøen i Alta i 1958, så foreligger det ikke dokumentasjon i departementets egne arkiver. Dokumenter fra så langt tilbake i tid vil i henhold til arkivlova § 10 være overlevert til arkivverket. Jeg vil derfor oppfordre stortingsrepresentant Ojala til å henvende seg til Riksarkivet for nærmere informasjon».

Riksarkivet har overfor Altaposten i arbeidet med serien bekreftet at de ikke har fått overlevert noen dokumenter fra E-tjenesten fra perioden fra noen år etter 2. verdenskrig og fram til i dag.

Det er derfor uforståelig og villedene både for oss og Ojala når ministeren ber oss henvende oss til Riksarkivet for å dokumenter som viser hva som har skjedd.

Til tross for det negative svaret fra Sandvik til Ojala valgte vi etter at hele artikkelserien var publisert, å skrive en kronikk og et brev 13.10.25 med tre åpne og begrunnede spørsmål til ministeren:

Hovedspørsmålet var om forsvarsministeren ville sørge for at øyenvitnene til flystyrten i Altafjorden 1. juni 1958 snarest får en bekreftelse på at det var et fly som styrtet?

Og om ministeren ville sørge for å få gjennomgått etterretningens arkiv på Lutvann og svare så langt det av sikkerhetshensyn er mulig om hvilket fly som styrtet og hva som skjedde under letearbeidet?

Minister som nekter å forstå

I brev av 15.12.25 fikk vi svar der forsvarsministeren serverer selvfølgeligheten om at dokumenter fra så langt tilbake i tid skal uansett i henhold til arkivlova § 10 være overlevert til arkivverket.

Våre søk viser at Riksarkivet har nær ingen dokumenter om hendelsen. Svært overraskende fordi det ble iverksatt en omfattende operasjon som involverte tre marinefartøy, betydelige militære og sivile mannskaper og ressurser.

Sandvik viser også til at det heller ikke finnes dokumenter fra hendelsen hos Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM), som er Statens sentrale organ for å forebygge og håndtere sikkerhetstrusler mot viktige norske interesser. Han vil derfor ikke få dette gransket eller medvirke til at Forsvaret foretar søk i Altafjorden etter flyet.

Det er for oss åpenbart at forsvarsministeren nekter å ta inn over seg at vår sak om flyet som styrtet i Altafjorden bare er toppen av et isfjell av saker fra den kalde krigen, som må besvares og håndteres på helt andre måter enn hva myndighetene har gjort til nå.

Flymysteriet i Alta har vårt hovedfokus, men det finnes flere saker som krever åpenhet:

1. «Drapet på etterretningsoffiser Ola Dan Eide» (november 1963) på Luftforsvarets kaserne på Bodø flystasjon. Åstedet ble ryddet før sivilt politi ble kontaktet. Alt ble hemmeligholdt. Etterlatte ble ikke informert.

2. «Utvik Senior forliset» (17. februar 1978) hvor ni fiskere omkom etter at fiskebåten ble kjørt i senk av et «ukjent fartøy». Alle forsøk på å oppklare saken ble overlatt til frivillige.

3. «Mehavnulykken» (11.3.1982) hvor tre mannskaper og 12 passasjerer på et Widerøe-fly styrtet ved Gamvik. Strengt hemmelighold om militære fly i området. Senere granskning har avvist teori om at militær aktivitet var årsak til ulykken.

Likevel, så lenge finnes dokumenter som kan gi sikre svar, vil hemmelighold og mangel på åpenhet føre til manglende tillit og at konspirasjonsteorier lever videre. 

Vår oppfordring til statsministeren

Tiden er overmoden for å praktisere «mer offentlighet» i forhold til blant annet gamle ulykker hvor forsvaret og etterretningstjeneste har vært involvert. Begynn med saken om flyet som styrtet i Altafjorden.

Vårt hovedspørsmål er fortsatt:

Styrtet det et fly i Altafjorden 1.6.1958?

Eller mener staten fortsatt at øyenvitnene diktet opp hele saken? Saken dreier seg om folk i Alta, folk i Bodø, folk i Senja, folk i Norge i framtida skal ha tillit til våre myndigheter og at transparens og åpenhet skal ha reelt innhold.

Traumer må møtes med åpenhet og transparens. Og ikke minst at media, journalister og reportere, får tilgang til dokumenter som åpenbart finnes, og som kan gi svar som er viktig både for enkeltpersoner og samfunn.

Hele serien om flymysteriet:

• Flymysteriet 1958: – Så flyet styrte. Først etter 67 år blir jeg trodd - altaposten.no

• Flymysteriet del 2: Polititoppen ble trodd, men offisielt ble flyet aldri funnet - altaposten.no 

• Flymysteriet del 3: Ingen kontakt mellom øyenvitnene – forklaringene står seg - altaposten.no

• Flymysteriet del 4: – Er 99 prosent sikker på at det var en U2 som jeg så gikk i sjøen - altaposten.no

• Flymysteriet del 5: Fra åpenhet til strengt hemmelig - altaposten.no

• Flymysteriet del 6: – Skulle ikke snakke om det pappa så - altaposten.no

• Flymysteriet del 7: Dykker skal ha åpnet seg om hemmelighet – hevdet de fant fly og flyver - altaposten.no

• Flymysteriet del 8: – Far min fisket opp flydel - altaposten.no

• Flymysteriet del 9: Var det et Locheed U2 eller et Canberra som styrtet i fjorden? - altaposten.no

• Flymysteriet del 10: Tror svaret finnes i E-tjenestens hemmelige arkiv - altaposten.no