På denne måten vil jeg uttrykke takk for støtte etter at russiske sikkerhetsfolk først beslagla og så destruerte én times opptak i Ingusjetia i Nordkaukasus. Takken går til min arbeidsgiver NRK, til NJ, til International Press Federation, til Norsk Redaktørforening og til norske myndigheter for rask og prompte reaksjon.
Forsvaret av pressefriheten krever slikt noen ganger.
Russland er selvfølgelig ikke noe ferdig demokrati ennå. «Staten er svak og dårlig organisert!», sa president Vladimir Putin i en tale på fjernsyn her i Moskva da dramaet i «Dubrovka»-teateret endelig var over for en måned siden i dag. Kanskje var dette faktum også forklaringen på at ikke alt NRK-materialet ble ødelagt sist onsdag. Dagen etter at sikkerhetsfolk i Ingusjetia destruerte NRK-materialet, prøvde de seg samme sted på stoffet til NBC-korrespondent Dana Lewis, som også jobbet denne uken med tsjetsjenske menneskerettsspørsmål i Ingusjetia.
Inntil Russland har forklart hvorfor landets sikkerhetspersonale brøt artikkel 19 i FNs menneskerettserklæring, Helsingforsdeklarasjonens
«3.kurv», samt reglene for OSSE-samarbeidet, er det uklart hvorfor dette overgrepet skjedde. Så langt ser jeg to muligheter som kan ha motivert til overgrepet mot pressefriheten:
Vi i NRK avdekket en nyhet om at myndighetene får ned tallet på tsjetsjenske flyktninger ved ganske enkelt å stryke folk fra flyktningeleirenes «manntall». Trolig går også lokale sikkerhetsagenter amok fordi de tror de kan gjøre hva de vil på terskelen til ny og strengere presselov her i Russland. Samtlige toppledere i alle russiske medier har denne uken skriftlig appellert til President Putin om ikke å signere presseloven, som Dumaen og Føderasjonsrådet har vedtatt. Presidenten har vetorett, og brukte den faktisk 26. november mot den nye presseloven!
President Putin var i sin tid major i KGB. Den lokale president i Ingusjetia, Murat Zjazikov, var generalmajor i FSB til han ble valgt i vår til lokal president. Den russiske tv-kanalen NTV har kalt landstripen fra Østersjøen til Vladivostòk for «den blå stripen». Blått er fargen på FSB-epålettene. Og Putin har satt inn svært mange høyere FSB-offiserer og generaler ellers som sine representanter, og ellers fremmet deres grep om lokalsamfunnet. Jeg er selv nesten fristet til å snakke om «general-staten». Assisterende kringkastingssjef i RTR – Russlands TV og Radio – er FSB-general Aleksandr Zdanovitsj, en opplyst mann. «Men én gang tsjekist (1) – alltid tsjekist!» lyder et russisk ordtak. Så var Zdanovitsj også med i operasjonsstaben under terrorhandlingen på «Dubrovka»-teateret.
I 1984 trykket Izvestias week-end-bilag «Uken» en tosides artikkel der jeg som NRK-korrespondent ble anklaget for å være rekrutteringsagent for CIA. Særlig min kontakt med systemkritikeren Roy Medvedev irriterte. Han ble senere sentralkomite-medlem under Gorbatsjov. I oktober 1995 medga KGBs tidligere nestkommanderende Viktor Grusjkò overfor NRKs daværende fotograf Anatolij Kuprianov og meg, at hans menn hadde skrevet artikkelen i kjølvannet av arrestasjonen av Arne Treholt med ditto utvisninger fra Norge.
Natt til 13. januar 1991 ble filmfotograf Kuprianov og jeg truet med våpen, NRKs tv-kamera stjålet av sovjetiske elitetropper ved tv-tårnet under blodbadet i Vilnius, en medfølgende norsk student som fotograferte ble mishandlet. Norge protesterte. Kamera kom aldri til rette.
Midtsommers 1992 dekket vi to borgerkrigen i Moldova. Vi ble tatt til fange av kosakker som var leiesoldater på den russiske siden. De truet med å henrette NRKs medfølgende, lokale research-medarbeider som var moldaver. Det lyktes meg å overtale kosakklederen til å droppe henrettelsen. Årsaken var hans sympati for Norge der han hadde spilt håndball for det sovjetiske landslaget i 1967.
4. oktober 1993 skjøt president Jeltsin det øverste Sovjet i «Det hvite hus» i filler med tanks og kanoner. Jeg intervjuet den beleirede visepresident (og flygeneral) Aleksandr Rutskoj like før inne i bygningen. Da Russlands visepresident vel var forvart i KGBs varetekts- og forhørsfengsel Lefortovo sammen med formannen for det øverste Sovjet og Russlands sikkerhetsminister, innkalte riksadvokatens folk meg til forhør. De ville ha utlevert råmaterialet med Rutskoj & co. for å se om de fant bevis på forsett til maktusurpasjon.
Forhøret varte fire-fem timer. Jeg nektet og skrev offentlig protestbrev til Russlands offisielle sensor, som virket den gang.
20. november 2002 destruerte så sikkerhetsfolk på flyplassen i Ingusjetia en times opptak fra blant andre steder en tsjetsjensk flyktningleir. «De gjorde nok så godt de kunne, men det gikk som alltid!» (2)
