Tøffere tider for redaktører over hele verden

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Hvor mange væpnede konflikter er Norge involvert i for tiden?

Den afrikanske redaktøren ser på meg mens jeg skjærer opp schnitzelen på restauranten i sentrum av Wien. Både han og jeg deltar på verdenskongressen for pressefrihet. Det er langt fra Afrika til norsk utenrikspolitikk. Derfor er det lett å unnskylde kollegaen med at han ikke er oppdatert på nordisk utenrikspolitikk. 

– Vi er ikke i krig med noen for tiden, forklarer jeg. Den siste væpnede konflikten vi deltok i, var da vi bombet Libya i 2011.

– Det var da omtrent da utviklinga her vår del av Afrika begynte å gå i feil retning, mener han. Nå beskriver han et voldsomt trøkk mot seg selv om redaktør. 

– Hvordan er det nå i forhold til for ti-femten år siden, spør jeg. 

– Verre. Helt klart verre, svarer han. 

Redaktøren fra Nigeria setter tonen for konferansen. Vi som følger med indeksen for pressefrihet vet jo at utviklingen går feil vei. Men å møte redaktører som beskriver politisk press, trusler, trakassering og vold er likevel noe annet enn å lese indekser. 

Det er IPI (International Press Institute) som arrangerer kongressen, som består av redaktører og journalister fra hele verden. Årets tema er «Forsvar frie mediers framtid». Det er noe defensivt over tittelen. For det er dessverre et sørgelig faktum: Det er vanskeligere å være journalist eller redaktør enn det var for ti og tjue år siden. Norge og noen få land i Nord-Europa er de eneste unntakene. Et kort referat over en «verdens-brief» vi fikk fra redaktører på konferansen: 

Tyrkia opplever stadig mer autoritær styring fra Erdogan, en økonomi i kollaps med inflasjon som har utslettet middelklassen og gjort alle fattige – også redaktører og journalister. Medier konfiskeres av staten og medlemmer av opposisjonen fengsles. 

Hellas er et EU-land, men redaktørene er underlagt utgiverne sine og står ikke fritt til å skrive hva de mener. Eierne er greske oligarker som bruker mediene som politiske kamporganer. Redaktøren jeg møter har vært pågrepet og fengslet av gresk politi da han dekket en demonstrasjon. 

I Ukraina skaper krigen problemer for redaksjonen i Kyiv, strøm mangler og det er vanskelig å holde kontorene varme om vinteren – og sikkerheten for journalistene ved fronten er en konstant hodepine for redaktøren.

Nigeria opplever trakassering av journalister fra både regjeringen og fra ulike opprørsgrupper. Muligheten for å drive fri journalistikk er dårlig. 

Redaktøren fra Pakistan er en veteran, og gir et dystert bilde: 

– Jeg har ikke opplevd større press mot mediene siden jeg begynte i bransjen for 35 år siden, sier han. Trakassering og press kommer fra myndighetenes militærapparat, fra Taliban eller fra eiere. 

Redaktøren fra Sør-Korea er også en erfaren kar, som beskriver et tøffere klima enn han noen gang har opplevd. Han er forbannet på politikere som blir mer autoritære. Sør-Korea er på vei i samme retning som Tyrkia, spår han. 

I Ungarn forteller redaktøren herfra at presset mot dem kommer fra alle kanter. Mediene blir gjort til syndebukk både av regjeringen, men også av opposisjonen. 

I Libanon har forholdene blitt verre. Men redaktøren herfra beskriver et lite lyspunkt i Syria, hvor det er mer liberalt enn før. 

I Sør-Afrika er det vanskeligere arbeidsforhold enn før. Her er det bekymring for at en ny hemmelig investor kjøper seg opp, og det antas at investoren har tilknytning til de korrupte delene av ANC. 

Fra Gaza får vi det mest sjokkerende vitnesbyrdet. Wael Dahdouh hadde en direkte-rapport på TV-kanalen da han fikk beskjed om at hans kone og to barn var drept i Israels angrep. Ingen steder er journalister så fritt vilt som på Gaza, der 223 palestinske journalister har blitt drept. 

I USA er presset fra myndigheter og eiere kraftigere enn noen gang, og journalister erklæres som fiender av folket av Trumps allierte. USA har vært en demokratisk ledestjerne i hundre år. De inspirerer andre lands ledere. Når journalister erklæres som fiender her, påvirker det andre land. 

Det var iallfall budskapet fra flere redaktører som jeg møtte på konferansen. 

Hva med Norge? Her til lands er vi på den grønne gren. Vi topper lista over pressefrihet. Det må vi være glade for. Kollegene jeg møtte som lever under dårlige vilkår, forteller at det å bli sett og å få støtte fra kolleger betyr veldig mye. 

FN har et mål om at rike land skal bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten på bistand. Nå er det mange som jobber med bærekraftmål. Burde vi som medieselskaper også gi 0,7 prosent av ebitda til våre kolleger i ufrie land? 

International Press Institute, en internasjonal forening for medieledere som jobber for pressefrihet)