Torbjørn Foss er borte. For oss, hans kolleger i Stjørdalens Blad, har det vært vondt og vanskelig å måtte venne oss til tanken på at han ikke lenger er sammen med oss. Søndag den 5. juli, den dagen han ble meldt savnet, var han ute på jobb slik han ofte pleide å være, ute i naturen med kameraet sitt på jakt etter det gode bildet, det spesielle motivet, den optimale bildevinkelen.
Etter en måned med intens leting ble han funnet død.
Torbjørn Foss begynte i Stjørdalens Blad 1. oktober 1975. Her brukte han gjennom 34 år hele sin kreative skaperkraft. Særlig var han på evig jakt etter ”limet”, det som kunne knytte stadig tettere bånd mellom leseren og lokalavisen.
Som fagmann og kollega var Torbjørn velvillig og raus, men samtidig kritisk. Han var ikke redd for å si fra om det han mente ikke var bra. Men kritikken hans var alltid konstruktiv. For Torbjørn var ikke poenget å framheve det han mente var mindre bra, men å peke på hvordan ting kunne bli bedre.
Ble Torbjørn tent for en sak, skapte det et engasjement som ble lagt merke til. Journalistikken hans var aldri likegyldig. Få kunne som han skape sympati for den som sto i fare for å bli overkjørt av myndigheter, storsamfunn og kapitalkrefter.
Like ivrig opptatt var han av å formidle den lokale kulturen. Sent og tidlig, hverdag som helg, var han på farten for å ta bilder og skrive om små og store planter i Stjørdals frodige kulturskog.
For oss i Stjørdalens Blad var Torbjørn en god kollega og venn. Han kunne inspirere, han kunne overraske, han kunne som få andre fortelle en god historie, han kunne servere replikken som løste opp en trykket stemning og få oss alle til å bryte ut i hjertelig latter.
Tanken på at han ikke lenger skal være sammen med oss har etter hvert gått opp for oss i all sin brutale sannhet. Vi vil savne ham, dypt og inderlig.
Stjørdalens Blad skal leve videre selv om Torbjørn Foss er borte. Men uten ham blir Stjørdalens Blad aldri mer det samme.
