DEBATT:
Vi må snakke om frilanserne
Flere må snakke med utestemme om risikosporten det er å være frilanser, skriver Alexander Berg jr.
Jeg tror vi som forsøker oss som frilansere opplever tilværelsen som mer utrygg enn tidligere, skriver innleggsforfatteren.
Foto: yrcca / Pixabay. Illustrasjon.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
«Dette er et godt forslag til artikkel – både interessant og tankevekkende utgangspunkt, som jeg gjerne hører og leser mer om.»
Dette var svaret jeg fikk fra en redaktør da jeg på sensommeren i fjor spilte inn en ide til en artikkel. Selv om det ikke var en konkret avtale om leveranse, var svaret likevel så positivt at jeg satte i gang. Og da saken var ferdig, sendte jeg den inn med tekst og foto.
«Det begynner å tette seg til allerede denne høsten, så jeg må la denne ligge en liten stund fremover», var svaret som kom.
Greit nok, tenkte jeg og lot saken ligge. På nyåret plukket jeg opp tråden igjen med spørsmål om når jeg kunne forvente at den kom på trykk (for jeg trodde jo at de ville ha den). Tilbakemeldingen som kom var: «Det kan jeg ikke svare helt konkret på. Den ligger klar og venter på sin anledning.»
Så bra, tenkte jeg, da kommer den nok.
Men anledningen kom aldri. «Takk for tilbudet, denne saken er nok ikke med i planene våre fremover», var svaret som kom da jeg i mai, etter å ha justert litt på saken, minnet om den. Et lite «Lykke til med innsalget!», var det jeg fikk med meg videre.
Kunne jeg sendt en faktura for timene som hadde gått med til å arbeide med artikkelen? Sannsynligvis kunne jeg det, men utfordringen var at den ikke var bestilt, til tross for at redaktøren i en senere e-post skrev:
«Jeg må bare få beklage hvis jeg har gitt deg noen signaler underveis om både innkjøp og publisering av ditt innhold. Det er veldig mulig at det var riktig beslutning på det gitte tidspunktet, men som du sikkert forstår er det en utrygg verden for mange av oss - på mange ulike nivåer.»
Ja, det er en utrygg verden, som redaktøren skrev, og jeg tror vi som forsøker oss som frilansere opplever den mer utrygg enn tidligere. Frilansbudsjettene krymper, redaksjoner velger å lage artiklene selv og honorarene står stille.
Slikt sett er det å være frilanser en risikosport, men det er også en utrygg tilværelse fordi man står nærmest uten rettigheter når oppdragssituasjonen strammes til. Det er liten hjelp i å ytre et forsiktig «Jammen, jeg har jo levert flere saker til dere tidligere», eller «du antydet at du ville ha den reportasjen».
På Altinn listes følgende lover opp som en frilanser kunne vært omfattet av: Arbeidsmiljøloven, arbeidstvistloven, ferieloven, lønnsgarantiloven og permitteringslønnsloven. Men alle tildeles den samme kommentaren: «Faller som hovedregel utenfor». Altså, frilansere omfattes i hovedsak ikke. Det betyr blant annet at formuleringen «å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet», slik den står i kapittel 1 i arbeidsmiljøloven, ikke gjelder for frilansere. De kan med andre ord ikke forvente verken et forutsigbart ansettelsesforhold eller likebehandling.
Frilanseren er derfor på mange måter nederst i hierarkiet. De må løftes og gis større anerkjennelse.
Derfor må vi snakke om frilanseren. Audun Hasvik og hans styre i NJ-Frilans (og resten av NJ) snakker allerede med utestemme, men vi trenger at flere gjør det. Som tidligere klubbleder forsøkte jeg og mitt styre å gjøre det, men det var lite gehør. Vi ble henvist til de sentrale parter.
Men verden der ute er selvfølgelig ikke entydig, og man får en god følelse når man møter redaktører som ønsker velkommen og som gjerne vil ha saken du presenterer. Som gjerne også vil ha mer. Og derfor er det viktig at vi som frilansere viser at vi verdsetter slike møter. Skal vi som frilansere øke vår anerkjennelse, må vi også gi noe tilbake.
