Navn: Victor D. Norman (58) Aktuell: Ga denne uken ut boken «Blue notes» om det politiske liv i Norge
– Du hevder at mediene ikke er idealistiske samfunnsaktører, men kun opptatt av å selge mest mulig?
– Det er ikke en karakteristikk av journalister. Det finnes mange idealister blant dem, og blant redaktørene. Jeg bare påpeker at mediene er kommersielle virksomheter med vanlige lønnsomhetskrav. Den redaksjonelle friheten er veldig stor, men innebærer også et ansvar for å levere lesere.
– Så konklusjonen er ikke et utslag av bitterhet over det mediene skrev om deg?
– Nei, tvert imot. Jeg har veldig stor respekt for mediene og for journalister. Det var veldig ubehagelig å bli angrepet for restaurantregninger og piano. Men skulle man virkelig ha angrepet meg og slått hardt, så var det mange andre saker man kunne valgt.
– For eksempel?
– Jeg var jo borti mange saker som gikk på ansattes forhold og arbeidslivslovgivningen, altså rett inn i hverdagen til folk flest. Vi gjorde ting som i hvert fall var kontroversielle. Dekningen av striden om midlertidige ansettelser gikk ikke så mye på substansen som på sirkuset. Det sier noe om hva journalister er nødt til å fokusere på for å nå fram i konkurransen.
– Du skriver at medienes avsløringer om deg ikke avslørte noe som helst?
– Ja, det var jo ingenting av det som var hemmelig.
– Men publikum visste jo ikke hvor mange penger du brukte på restauranter?
– Nei, men det var ikke noe forsøk på å holde det skjult. Alt skjedde i full åpenhet.
– I boka tar du selvkritikk på bruken av representasjon og privat piano. Da gjorde vel mediene jobben sin?
– Jeg har ingen grunn til å si at mediene tråkket over streken, heller tvert imot. Det jeg spør om er hvor viktig den type journalistikk er. Totalt sett har jeg ingenting å kritisere mediene for, med unntak av måten VG gikk fram på da de offentliggjorde forholdet mitt til min tidligere statssekretær. Det opplevde jeg som et overtramp.
