Svar på spørsmål – bli genierklært

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

«I et genistykke av et intervju sto Eirik Horneland der og bød på åpenhet, ærlighet og selvkritikk.»

Slik oppsummerte Anders Pamer, kommentator i Bergens Tidende, stemningen etter at Brann-trener Eirik Horneland stilte opp for pressen utenfor stadion onsdag forrige uke.

Dette var to dager før skandalen kulminerte i sparking av klubbveteran Kristoffer Barmen og skriftlige advarsler til de andre spillerne som deltok på nachspiel på Brann stadion natt til 10. august. På avisens Facebook-gruppe for Brann-supportere hylles Horneland som leder, medmenneske og hedersmann etter å ha svart på spørsmål rundt oppfølgingen av nachspielet.

La oss se på hva Horneland egentlig gjorde:

Først tok han styring. Passe streng, passe vennlig. «Alle skal få sine svar så godt som jeg kan. Men ikke stress det. Nice and easy, så skal vi ta det, ok?» Ingen protesterte.

Tre kategorier av svar

Han fikk mange spørsmål i løpet av de drøyt 20 minuttene han stod der foran pressekorpset. Svarene hans kan grovt sett deles inn i tre kategorier:

• Substansielle svar, altså svar på spørsmålet.
• Svar som ikke ga ny informasjon, selv om Horneland visste mer enn han sa. Ikke noe «Ingen kommentar», men en kort oppsummering av vurderingen som lå til grunn for at han ikke ville/kunne si det han visste.
• «Det vet jeg ikke.»

I tillegg tok han på eget initiativ selvkritikk på at han hadde foreslått for resten av ledelsen å legge nachspielsaken død på et tidlig tidspunkt.

Det motsatte av standardsvar

Dette ser veldig lett ut. Hvorfor all applausen? Hvordan kan BT-kommentatoren (og mange andre) gjentatte ganger erklære at Horneland er «ærlig» når mye av det Brann-treneren forteller er informasjon som avisen ikke har andre kilder på? Det gjelder ikke minst det han fortalte om samtalene med en spiller som to dager senere fikk sparken og som fortsatt ikke har uttalt seg til media.

Inntrykket av ærlighet oppstår fordi Horneland lyttet til hvert spørsmål og forsøkte å forstå hva journalisten ønsket å få vite. Veldig mange kriserammede ledere ville ha lest opp det samme innholdsløse og ulne standardsvaret uansett hva spørsmålet var. Det har vi sett tusenvis av eksempler på, både i idretten og på andre samfunnssektorer.

Det er bortkastet tid for alle. Det skaper irritasjon hos journalistene og mistillit blant folk flest. Intervjuobjektet maler seg opp i et hjørne. Krisen eskalerer. I verste fall blir seansen en viral klassiker. Bare spør tidligere idrettspresident Tom Tvedt.

Si det du kan si

Hva bør ledere i mediestorm lære av dette?

• Hvis du lytter til det journalisten spør om og forsøker å gi svar som passer til spørsmålet, blir det mye enklere for alle. Og som en bonus: Mye bedre stemning, selv om temaet er vanskelig.
• Hvis du sier det du vet, blir du lettere trodd når du sier at du ikke vet.
• Si det du kan si. Hvis du forklarer hvorfor du (for eksempel i rollen som arbeidsgiver) likevel ikke kan si alt du vet, får du gjerne aksept for det.

* Hvis du tar selvkritikk, slipper du lettere unna andres kritikk.