Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Managua, Nicaragua 2021:
Fra terrassen på kaféen kan Alberto se at to politipatruljer
har plassert seg i hver ende av gata. Hele kvartalet er i praksis sperret av, og
nå går flere bevæpna paramilitære i sivile klær av motorsyklene sine og kommer
inn på kaféen.
– Hva faen gjør du her, din lille jævel, spør de.
– Jeg er journalist. Jeg har bare gjort jobben
min.
– Faen ta jobben, din jævla horeunge.
De åpner sekken hans, stjeler noen penger og prøver å ta
telefonen hans. Men Alberto vil ikke gi fra seg mobilen. Etter flere trusler og
forsøk på å ta fra ham mobilen går de paramilitære ut av kaféen. Inn kommer
flere politifolk og en mann Alberto drar kjensel på. Det er Lenin Cerna. En nær
venn av Nicaraguas president, Daniel Ortega, tidligere sikkerhetssjef i sandinistbevegelsen og fryktet
torturist.
Alberto vil ikke gi fra seg passordet, men går med på å åpne
mobilen med fingeravtrykket sitt. Mens Lenin Cerna titter gjennom innholdet,
begynner en stor politimann å slå Alberto hardt i brystet.
– Wow, det er ganske langt å falle ned her, sier
Cerna mens han lener seg over rekkverket på terrassen og ser ned mot bakken,
mange meter under.
– Det ville vært synd om vi fant deg der nede neste
gang vi sees. Vær forsiktig.
– De kastet piss og steiner på oss
Journalisten møter Alberto Josue Herrera (27) på et konferansesenter
i Costa Ricas hovedstad San José. Han er der for å dekke et arrangement med den
nicaraguanske menneskerettighetsorganisasjonen Colectivo de Derechos Humanos.
Han forteller om flere voldsomme møter med politiet
i hjemlandet, og om å stadig bli fotfulgt av bevæpna motorsyklister, de såkalte
paramilitære.
Fjorårets møte med fryktede Lenin Cerna endte uten videre trøbbel, men trakassering og vold ble arbeidshverdagen etter at regimet i Nicaragua
brutalt slo ned demonstrasjonene som blusset opp i 2018. Herrera dekket blant annet
et folkemøte som ble holdt av opposisjonen, da politiet plutselig dukket opp og omringet
lokalet.
– Vi ble holdt igjen i over fem timer. De truet
oss. Ikke bare journalistene, men også de opposisjonelle. De kasta piss, jord
og steiner på oss som var innesperret der, og slo oss da vi slapp ut.
Annonse
«Fake news»
Noen dager etter truslene på kaféen i fjor, dro Herrera for
å dekke en minnesmesse. Álvaro Gómez var student og urfolksaktivist, og ble
drept av et skudd i brystet under protestene mot regimet i 2018. I kirken er
det familie, medstudenter, opposisjonelle og journalister.
– Jeg jobbet som vanlig, men utenfor stod politiet
igjen da. Det var i tillegg paramilitære der og en sandinistmobb. Fanatikere som
støtter diktaturet, sier Herrera.
Fra folkemengden utenfor ble det ropt skjellsord og trusler,
og Herrera ble sittende ganske lenge i kirka. Da han omsider kom ut ble journalister
og kirkegjengere angrepet, og det oppstod flere basketak, forteller Herrera.
Da tumultene omsider roet seg, begynte han på hjemveien sammen
med en kollega. De oppdaget etter hvert at de ble forfulgt av paramilitære på
motorsykler, men klarte å gå lange omveier og miste dem til slutt.
Journalistens prosjekt i Latin-Amerika er delvis finansiert av Fritt Ord. Vi har blant annet intervjuet pressehelt og eksilredaktør Carlos Chamorro.
Kupp-journalisten
På vei hjem oppdager Herrara at det er blitt lagt ut et
innlegg om ham på Facebook. Det var ikke helt uventet at han ble hengt ut som «fake
news», sier Herrera, men både moren og søsteren er nevnt i innlegget. Samtidig
blir han betegnet som «peridista golpista», altså en journalist som ønsker
kupp.
Hererra skjønner at situasjonen begynner å bli farlig.
– Adressen vår stod der også. Jeg forstod at jeg måtte
dra hjemmefra. Jeg ville ikke være en risiko for familien min, og jeg ble redd
for livet mitt.
Alberto lener seg frem og viser innlegget på telefonen sin,
og forteller at han skjulte seg i leiligheten til noen venner. Han ble stadig
mer redd, og regimet trappet opp innsatsen mot journalister.
– Det kom innkallelser til påtalemyndighetene og
etter hvert kom siktelsene. Sjefen min ble innkalt. Jeg fikk til slutt en
telefon fra en person jeg kjenner, jeg kan ikke si hvem, men en med en viss
juridisk makt.
Personen fortalte at myndighetene var i ferd med å bygge en sak
mot Herrera, og planla å sikte ham for nettkriminalitet. Herrera hadde vært i
leiligheten en uke, og nå patruljerte politiet gaten, mens paramilitære tok
bilder opp mot leiligheten, sier han.
– Derfor måtte jeg ut av landet. Jeg måtte
forsvinne. Det var blitt farlig.
Han hadde ikke tillatelse til å dra fra landet, så han kunne
ikke bli sett av politiet som til alle døgnets tider var ute i gaten. Løsningen
ble at han skjulte seg på gulvet i bilen til kjæresten, som kjørte ham til
grensen, der han snek seg forbi grensevaktene før han endelig kom seg til Costa
Rica.
Annonse
– Jeg ga litt opp
Herrera er tydelig preget av det han har opplevd. Han
fikler nervøst med telefonen sin og sier at det var en enorm lettelse å komme
til Costa Rica. Han deltok i protestene da han var student i 2018, og da han startet
å jobbe samme år, begynte myndighetene å plage ham, forteller Herrera.
– Nå trakasserer de moren min. Hun jobber i det
offentlige. Hun sier at sjefen hennes trakasserer henne hver dag. Myndighetene
er gale, de er paranoide og plager vanlige folk, til og med de som jobber i
staten, sier han.
Han sier at jobben som eksiljournalist går greit, selv om
det er vanskelig. Han får det til.
– Jeg har måttet tilpasse meg mye, og det klarer jeg
altså, men...
Han blir stille og tenker seg nøye om.
– Du må også finne ut hvordan du skal bære dette.
– Bære hva?
– Altså bære følelsene dine. Det er et problem.
Jeg har vært ganske deprimert. Det har påvirket arbeidssituasjonen min. Jeg ga
litt opp da depresjonen var på sitt verste.
– Jeg har ingen
Å være i eksil er vondt, sier Herrera. Han savner vennene
sine, familien, niesene og mammaen sin. Og han er veldig bekymret for dem.
Regimet
i Nicaragua har begynt å gå etter eksiljournalisters familier, og flere nicaraguanere
Journalisten har snakket med forteller om uskyldige familiemedlemmer som trakasseres,
blir innkalt til avhør eller blir arrestert.
– Engstelsen er noe som banker deg fullstendig opp mentalt, ikke sant. Den mentale påkjenningen er beinhard, sier Herrera.
Han forteller at på grunn av støtte fra kostarikanske
myndigheter og støttespillere, har han hatt mulighet til å få hjelp fra
psykolog. Det har vært veldig viktig for å kunne fungere.
– Det jeg gjennomgikk i Nicaragua gjør at jeg lider
av en ganske enorm angst, som på mange måter har fusjonert med personligheten
min. Men det er mange mennesker som støtter oss her, fordi vi er ofre for
fascistdiktaturet. Det er fint.
Eksilorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner
hjelper mye, sier Herrera, og de skaper nettverk der det er mulig for de mange nicaraguanske
journalistene i Costa Rica å møtes. Han smiler tappert og sier at han har fått
flere nye kollegaer i San José.
– Men jeg kom jo hit helt alene. Jeg har ingen.
Journalistens-reportasjereise til Mellom-Amerika er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.