Det er ikke personlig. Det er bare journalistikk

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

 «Jeg så en snegle krype langs eggen på en barberkniv. Det er drømmen min. Det er marerittet mitt. Å krype, åle seg frem langs eggen på en barberkniv ... og overleve.»

Jeg vet ikke hva slags forhold Christian Sønstebø har til «Apocalypse Now», men dokumentarserien «Kollaps – profeten i Bærum» får meg til å tenke på filmen. Og på Walter E. Kurtz, obersten spilt av Marlon Brando, som fra jungelen i Kambodsja leverer sitatet over.

Det skyldes ikke bare at hovedkarakteren i «Kollaps» også fremstår som en karismatisk leder. Eller at ordet kollaps nettopp kan gi assosiasjoner til en apokalypse. For det er ikke høstens mest omtalte tidligere finansmann som får meg til å tenke på denne filmen, men Finn-Erik Rognan, dokumentarskaperen selv.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Hadde jeg hatt en annen jobb, ville jeg kanskje sett annerledes på det, men for meg ble Rognan den mest kuriøse karakteren i dokumentarserien om livet på Nordhaug gård i Bærum. Særlig etter hvert som han selv tar stadig større plass i de siste episodene. 

Alle som har sett serien, vil også vite at kampen om topplasseringen er ganske tøff.

Vennskap som oppstår

Rognan er, slik jeg opplever det, Benjamin Willard, offiseren spilt av Martin Sheen i «Apocalypse Now». Mannen som får i oppdrag å finne og drepe oberst Kurtz.

Obersten har blitt gal og tilbes som en gud av lokalbefolkningen. Sønstebø fremstilles ikke som en gud i «Kollaps», men han har fått et oppdrag fra én. Han er en profet, ifølge TV 2s beskrivelse, med sine tilhengere. Han skal kanskje ikke drepes, men avsløres.

Så skjer det noe underveis. I likhet med Willard i filmen blir Rognan veldig fascinert av sin antagonist.

Willard trekkes mot Kurtz. Begynner å forstå og til en viss grad identifisere seg med ham. Det samme gjør tilsynelatende Rognan. Og der Willard faktisk dreper Kurtz, lager Rognan dokumentaren der Sønstebø fremstilles som en tulling. Noe han kanskje er, men underveis er det tydelig – noe Rognan også til en viss grad innrømmer selv – at relasjonen etter hvert minner om et slags vennskap.

– Jeg anser meg selv som psykisk sterk og relativt normal. Jeg følte at jeg hadde kontroll da jeg gikk inn i dette, men jeg skjønte etter hvert at den kontrollen hadde jeg ikke, sa Rognan fra scenen i Bergen.

Press og stress

Noe av det som fascinerer meg – og også stresser meg – med «Kollaps», er hvordan man får inntrykk av at Rognan er i ferd med å go native. I perioder kan det også virke som om han tipper over. Som Willard i filmen.

Rognan fremstår ikke mindre pussig ved at han ikke stilte opp til intervjuer etter premieren. Ikke før han deltok på scenen under Hauststormen i Bergen.

I Journalisten har vi forsøkt flere ganger å få Rognan i tale, både direkte og via TV 2. Svaret har vært at han vil stille opp for flere etter hvert. At presset er stort akkurat nå.

Jeg betviler ikke presset, men samtidig er det gode grunner til at presset oppsto. «Kollaps» er blitt både omstridt og omdiskutert. Mye av fokuset har vært rettet mot hoved­karakteren Sønstebø, men flere har også stilt spørsmål ved de journalistiske metodene. 

Søksmålet fra Sønstebø, som senere ble trukket, gir i alle fall et tydelig hint om hva han mener om serien.

TV 2 har svart på en del av kritikken, noe det er riktig at mediehusets redaktører gjør. Ansvaret ligger hos dem. Men lager man en dokumentar i «jeg»-form, er det også naturlig at denne jeg-personen svarer på noen av de personlige valgene som er tatt underveis.

For de presseetiske spørsmålene står i kø.

Vennskapelige forhold

Diskusjonen om bruken av skjult kamera er interessant og viktig, og jeg kommer tilbake til hvordan TV 2 svarer på den kritikken. Men hvis jeg skal gå til kjernen av det jeg oppfatter som mest problematisk, kan det kanskje oppsummeres slik:

Hvilke forpliktelser oppstår når den profesjonelle relasjonen til kildene får et personlig preg? Og hva skjer med journalistikken når dokumentaristen og kilden ikke lenger er enige om hva slags forhold de har til hverandre?

Som med Willard i «Apocalypse Now» fremstår Rognan for meg som en mann som tror han har kontroll over oppdraget sitt, men som oppdager underveis at oppdraget også forandrer ham.

Gud griper inn

Under Hauststormen-konferansen fredag kveld ble Rognan intervjuet av Cato Husabø Fossen, sjefredaktør i Sogn Avis og tidligere pressesjef i Høyre. Med på scenen var også TV 2s fakta- og dokumentarsjef Ida Kalheim.

Rognan innledet med å fortelle at veien frem til opptakene hadde vært lang.

«Profeten i Bærum»-regissøren snakket ut: – Skjønte at jeg ikke hadde kontroll

– Jeg var på Nordhaug gård i forbindelse med et annet prosjekt. Vi hadde leid hovedhuset på gården for en dag, og der møtte jeg Christian og de som bodde der.

Han fortalte at når man kjører inn på Nordhaug, er det som å kjøre inn i en boble, og at han hadde mange samtaler med Sønstebø, som først var skeptisk.

– Og etter åtte måneder fikk du beskjed om at Gud hadde ...?

Fossen lot spørsmålet henge i luften.

– Ja, det var en lang prosess. Christian var ikke interessert i å lage TV til å begynne med, fordi jeg representerer mainstream media, som han ikke er så glad i. Det må han selvfølgelig få lov til å mene. Jeg var tilbake på gården mange ganger og ble kjent med ham. Vi hadde utrolig mange samtaler, eller «sessions», som jeg kalte det. Jeg satt i sofaen i huset og pratet med ham om livssynet hans.

Etter hvert begynte de å snakke om at de kanskje kunne få til noe sammen, fortsatte Rognan.

– Det gikk åtte måneder uten kamera. Så fikk han altså et kall fra Gud, og heldigvis for meg var jeg inkludert i det kallet. Da fikk jeg lov til å ta frem kameraet.

(Sønstebø har etter at dokumentaren ble publisert, avvist kall fra Gud.)

Hva er avdekket?

Fossen ville vite: Er det mulig å være i et miljø så lenge – i dette tilfellet cirka to år – uten å ende opp med å bli en del av det? Altså uten å påvirke den virkeligheten som dokumenteres?

– Absolutt. Det tenker jeg er særskilt viktig i langvarige prosjekter. At man klarer å holde seg objektiv til det som foregår, sa Rognan.

Men skyndte seg å legge til:

– Dette har vært et krevende miljø på mange måter.

Det mest grunnleggende spørsmålet fra Fossen overlot Rognan til TV 2 å svare på:

Hvis vi skreller vekk det bisarre, det morsomme og det rare: Hva er det egentlig TV 2 har avdekket med denne dokumentaren?

– Jeg tenker at det kommer litt an på hvor du sitter, og hvilke referanser du har når du ser serien, sa Ida Kalheim.

– Hvis du selv lever et veldig alternativt liv, spiser litt sopp innimellom og gjør forskjellige øvelser for å komme i kontakt med deg selv, opplever du kanskje ikke alt dette som så spesielt. Kanskje reagerer du litt på at barn får psykedeliske stoffer i kakaoen, men jeg mener helt alvorlig at det handler om hvor du ser dette fra, og hvilke briller du har på.

– Samtidig mener jeg det er helt åpenbart at vi ikke kunne gått inn i dette miljøet på denne måten dersom vi ikke mente at vi hadde et journalistisk oppdrag, la hun til.

– Det handler om å portrettere en gruppe mennesker som tar avstand fra det vi definerer som normale samfunnsstrukturer, og som også ønsker å nå ut til mange med sitt verdenssyn.

Mistet kontrollen

– Det er lett å tenke at det finnes sårbare mennesker som kan bli dratt inn i dette miljøet. Er det hvem som helst som kan bli det? fulgte Fossen opp.

– Ja, det tror jeg, sa Rognan og la til at han selv opplevde at han ikke hadde kontroll hele veien, selv om han anså seg som psykisk sterk og relativt normal.

– Det handlet først og fremst om to ting, sa han.

Det ene, som han også gjør et stort poeng av i serien, er at han mener at Sønstebø er en manipulator av rang. Det andre er mer praktisk.

– For at jeg skulle få lov til å gjøre dette prosjektet, fikk jeg ikke lov til å stille spørsmål. Fordi Gud hadde begrenset Christians tilgang på svar. Det gjorde det vanskeligere å opptre normalt. Jeg måtte finne en metode for hvordan jeg skulle operere i dette miljøet.

Rognan pekte også på at flere av dem han møtte i miljøet, hadde en eller annen trøblete bakgrunn.

– Men jeg tror de fleste kan bli dratt inn i dette.

Kollapsen kommer

Etter hvert som serien skrider frem, blir det tydelig at relasjonen mellom Rognan og Sønstebø er på vei mot en kollaps.

Fossen ville også vite mer om dette:

– Kan du ta oss med til det tidspunktet da du forsto at dette neppe kom til å ende med at dere var veldig forlikte og hadde god stemning?

– Jeg har ikke noen bestemt dato for det. Siden dette gikk over så lang tid, var de første månedene en slags «bli kjent»-fase. Det var ganske rosenrødt og hyggelig. Men etter hvert begynte vi å skjønne at det ikke var alt han fortalte.

Ifølge Rognan fikk han én versjon fra Sønstebø på kamera, mens han fikk høre en annen utenfor kamera. Det var da han begynte å tenke at de neppe kom til å bli enige om sluttproduktet.

Ville gjort det samme

Det var TV 2s representant på scenen som svarte på spørsmålet om bruken av skjulte opptak. Hun sa at TV-kanalen ville gjort det samme igjen:

– Presseetikken gjelder også for dokumentarsjangeren. Den er ikke annerledes. Vi må begrunne våre skjulte opptak og publiseringen av dem på akkurat samme grunnlag som man ville gjort i en nyhetssak. Så det er ingen forskjell der.

Hun påpekte også at det å følge et miljø over lang tid er en vanlig metode i dokumentarprosjekter.

– Jeg synes kanskje noe av det som ikke har vært så mye snakket om, er at dette ikke er en unik metode. Det er mange dokumentarskapere som har brukt lang tid på å få kontakt med et miljø før de begynner å filme. Det er egentlig en veldig vanlig metode. Åtte måneder kan i noen sammenhenger også være kort tid.

– Men mener dere fortsatt at dere ville gjort det på samme måte? gjentok Fossen.

– Ja, jeg mener vi fortsatt ville gjort det. Men når du jobber med et prosjekt over så lang tid, må du evne å forankre det du opplever i en redaksjon og hos noen redaktører. Hvis du ikke gjør det, tror jeg det kan gå galt.

– Hva har dere som redaktører sagt nei til underveis?

– Det er også et godt spørsmål. Nå har vi ikke tenkt å fortelle om alt vi har på tape, og alt som har skjedd. Vi som ikke har vært på gården, og ikke har vært i de situasjonene Finn-Erik har opplevd, har måttet gjøre noen egne vurderinger.

Hun fortalte at det hadde vært mange situasjoner der hun som ansvarlig hadde sagt: «Nei, nei, nei, nei. Dette kan vi ikke ha med.»

Grusomme greier

I siste episode er det en lang konfrontasjon mellom Rognan og Sønstebø. Her sier sistnevnte at han ser på dokumentaristen som en venn – og Rognan svarer at han har vært på jobb hele tiden.

Akkurat den scenen er litt vond å se på, må jeg innrømme.

Jeg tviler ikke på at premissene er klargjort på forhånd, men det må være nesten umulig å unngå at skillet mellom en journalist på jobb og en nysgjerrig person som også tilbringer tid med aktørene uten at kamera går, blir visket ut. Det gikk som nevnt åtte måneder med samtaler før kameraet i det hele tatt ble skrudd på.

Det er også i denne scenen at parallellen til Francis Ford Coppolas filmklassiker fra 1979 blir tydelig. Forholdet mellom de to er blitt mer enn bare litt komplisert.

Både Rognan og TV 2 ser ut å være enige om at de ikke har tråkket over grenser. Kanskje har de ikke det. Men for meg fremstår det som om at de med dette serien har beveget seg veldig nær kanten.

Det siste vi hører oberst Kurtz si i «Apocalypse Now», mens han ligger døende etter Willards angrep, er:

«The horror ... the horror.»

Når det gjelder Sønstebø, tenker jeg at det er mer naturlig å låne et gammelt TV 2-slagord: «Siste ord er ikke sagt».

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.