Marianne Rustad Carlsen gjorde NRK til et rausere og varmere sted å jobbe

Sist søndag fikk vi den usigelig triste beskjeden om at Marianne Rustad Carlsen var død. Hun døde på Radiumhospitalet. Kroppen klarte ikke å stå imot kreftsykdommen lenger.

Marianne ble kjent som reporter i Dagsrevyen og journalist i NRKs nyhetsavdeling, men først og fremst var hun historieforteller. Marianne lette alltid etter historien bak begivenhetene, mennesket bak prestasjonene og hvordan offentlige beslutninger fikk konsekvenser for vanlige folk. Hun hadde et stort sosialt hjerte og et bredt samfunnsengasjement.

De siste årene jobbet hun mest med kulturjournalistikk i nyhetene, men bakgrunnen hennes lå i retts- og kriminaljournalistikk. Kanskje var det denne kombinasjonen som gjorde henne til en ypperlig forteller. 

Marianne kom til NRK i 1990, og Østlandssendingen var første stopp. Journalistkarrieren hennes startet i ukebladet Det Nye på slutten av 70-tallet, før hun tok fatt på lokalavisjournalistikken i Vestfold Arbeiderblad. Deretter gikk turen til Asker og Bærums budstikke. Med studier i kriminologi og journalistutdanning fra England var det helt naturlig at hun fulgte sine interesser og hovedsakelig jobbet med retts- og krimjournalistikk, et felt hun behersket godt.

Marianne var tidlig opptatt av å fortelle hvordan offentlige vedtak påvirket livene til vanlige folk. Dette jobbet hun med ved siden krimjournalistikken, og når hun hadde litt ekstra tid. Det kan virke som om Marianne hadde flere timer i døgnet enn oss andre, hun var hardtarbeidende, elsket arbeidet sitt og fikk utrette mye.

Fra lokaljournalistikken gikk veien til Aftenposten, der hun tilbragte fem år før hun kom til NRK. Her var Østlandssendingen første stopp, før hun ble fast ansatt i nyhetsdivisjonen i 1996. Her ble hun raskt en etterspurt reporter, og en viktig sosial faktor. Marianne hadde et sjeldent sosialt talent og hun var sjenerøs overfor de rundt seg. Hver høst inviterte hun alle sine kvinnelige kolleger og venner til Afternoon Tea hjemme på Malmøya, en stor og populær begivenhet. 

Journalistikken hadde hun i ryggmargen. Da hun ble koronasyk, og måtte innlegges på sykehus i 2020, resulterte det i boka «Koronaens ansikt». Den beskrev smerten og redselen ved en livstruende sykdom, men det handlet ikke om henne selv. Derimot var det hverdagsheltene i helsevesenet som fikk Mariannes oppmerksomhet.

Da hun ble kreftsyk, var det selvsagt for henne å være åpen fra første stund. Hun delte de tunge dagene, men også de lyse. Marianne hadde en sjeldent optimistisk livsholdning og evnen til å se lysglimt selv når det røynet på. Hun var fast bestemt på å fortsette å jobbe, og på Marienlyst kom hun på kveldsvakt med rullator. Hun laget saker som ble sendt i Dagsrevyen.

I starten av juli arrangerte gode kolleger en overraskelse til Marianne – en hyllest til henne som menneske og kollega. Her fikk Marianne selv høre hvor glad folk i NRK var i henne, og hva hun betydde for så mange kolleger. 

Marianne var svekket, men var tydelig i sitt budskap, og det var sterkt å høre: Vær stolt over den dere er og jobben dere gjør. Dere er fantastiske. Ta vare på de gode øyeblikkene i livet.

Marianne har satt dype spor etter seg her i NRK. Vi er takknemlige for den gode journalistikken hun laget, som har bidratt til å opplyse, gi dybde og nye perspektiver om viktige samfunnsspørsmål. Og vi er dypt takknemlige for å ha hatt Marianne som kollega i så mange år. Det har gjort NRK til et varmere og rausere sted å jobbe.

Nå tenker vi på ektemannen Bjørn-Ivar, døtrene Hedda og Helena, og vi tar del i sorgen deres. Så bærer vi med oss de gode minnene om Marianne videre.