Frilansjournalisten kjemper mot søksmål tett på frontlinjen 

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Dette er andre artikkel av to om søksmål mot ukrainske journalister. Les første artikkel her.

Kramatorsk, Ukraina:

En rapport fra det ukrainske journalistforbundet NUJU omtaler 36 søksmål som forsøker å kneble kritisk journalistikk i landet.

Vi får navnet på noen av journalistene som er omtalt i rapporten. Første stopp var journalist og redaktør Oleksander Nakaznenko i Irpin. Neste mann på lista er frilansjournalist Andriy Hryn i Kramatorsk.

***

Jakten fortsetter grytidlig neste morgen. Intercity-tog 712K fra Kyiv til Kramatorsk er et moderne togsett fra Hyundai, med klimaanlegg og wifi som virker.

Mange soldater er på vei til fronten. For hver stasjon øker andelen. Et tv-team fra Kyiv har blitt med, og intervjuer dem og passasjerer hele veien. 

Krigen rykker stadig nærmere, og tv-teamet blir med helt frem til perrongen i Kramatorsk.

Den ensomme frilanseren

Førsteslåtten nærmer seg i åsene over byen. Det er vakkert i Donetsk-regionen i slutten av mai. Men under kastanjetrærne ligger tanksperringer. Kveldssolen gløder over engene. Klokken 19.20 skal russiske droner slå ned like ved. Det vet ikke Andriy Hryn ennå.

Hryn låser seg inn i leiligheten til en venn som har reist fra krigen. Der har han kontoret sitt i stua. Her driver han sitt lille nettsted for seg selv. Avisen han jobbet i er uansett blåst til helvete.

Leiligheten ligger i den sørlige, «gale» delen av byen, vendt mot frontlinjen. Bare kattungen Kris venter ham hjem. Han fant den nettopp i åkeren. Kris mistet moren sin altfor tidlig. Nå mjauer den fælt, og vil ha kos.

Det er bare fem dager til dommen faller. I fire år har Hryn levd med et søksmål mot seg, og krav om å betale 25.000 norske kroner og beklage en sak han skrev i 2021.

Da fikk en politietterforsker tilbake jobben, etter å ha fått sparken i 2019, etter anklager om bestikkelser i en narkosak. Hryn var sarkastisk i sin reportasje.

– Pengene er verst. Jeg har ikke råd. Nesten like ille er at jeg allerede er stemplet. Får jeg dom mot meg, så blir det veldig vanskelig å fortsette som journalist, sier Hryn.

Svært nervøs

Han har roet seg ned nå. Da han kom med en tolk til togstasjonen om formiddagen, flakket blikket alle veier. 

Han hadde lånt datterens bil. Vi lånte et kontor i byen, måtte få detaljene ned. Han ristet, var nervøs, lånte toalettet. En norsk journalist som har reist hele veien for å snakke med ham?

– Jeg er bare så redd for at saken skal komme skjevt ut, sier han.

Du kan jo lese saken selv, fra 4. juni 2021 i nettavisen som nå kaller seg Nye Kramatorsk. 18.758 lesninger har saken, med hans byline – og et interessant kommentarfelt.

Etterforskeren Alan Boliyev ble oppsagt i 2019, anklaget for å ha latt seg bestikke til å legge bort en narkosak for cirka 12.000 kroner. Men etterforskningen førte ikke frem, han gikk fri, og vant også frem i retten med at oppsigelsen hadde vært urettmessig og prematur. Han fikk erstatning og jobben tilbake. 

Saken ble ikke fremstilt som en gladsak for politimannen. I stedet brukte reportasjen et politibilde av pågripelsen i 2019, hvor Boliyev ligger på bakken.

Hryn lenker til rettsavgjørelsen. Han gjør narr av politiet, som ikke klarte å føre saken mot sin egen etterforsker. Han kaller dem analfabeter. Han gjør også narr av etterforskeren. Han kaller ham kjekkasen, politiets ansikt i byen, og kobler ham til en bil som blir brent – og «folk sier også at han eier en vannpipebar i sentrum og en splitter ny bil på sin beskjedne etterforskerlønn.»

– Alt dette er sant. Jeg hadde gode kilder. Jeg bruker bilder, og teksten er ikke bare min. Den er hentet fra kilder, jeg siterer fra en etterforskning, og dessuten stoler jeg på mine kilder, sier han.

Som for eksempel Facebook-brukeren Pavel Zaitsev, som skrev dette på sin side om etterforskeren og hans advokat, og det gikk rett på trykk:

«Advokat Ryaboshapka A.M.! Jeg respekterer deg. Dette er rett og slett en kjekk fyr. Jeg vil anbefale deg til alle. Du vil forbli i minnet mitt ikke bare som en demokrat fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet, men også som en suksessfull advokat for en narkolanger.»

Sterk kost

– Jeg stoler på Zaitsev. Han og etterforskeren hadde en konflikt, og jeg siterer ham, sier Hryn.

– Spurte du Boliyev om å kommentere dette?

– Jeg kontaktet politiet og ba om en kommentar. De svarte meg ikke, sier Hryn.

Etterforskeren anklaget personlig journalisten og redaktøren for å bringe til torgs falsk og ærekrenkende informasjon. Han hadde kjempet i Donbas, var veteran, hadde fått skadet sin ære, verdighet og profesjonelle omdømme. Han krevde saken fjernet, en offentlig beklagelse og altså 100.000 hryvnias i erstatning.

Hryn ble innkalt til saksforberedende møter høsten 2021. Han møtte opp, men sier etterforskeren ikke gjorde det. Så kom krigen. Domstolen fikk annet å bedrive enn småsaker. Nå har en større domstol tatt opp saken, og 20. mai skal dommen falle, sier han.

Det rare er at avisen heller ikke har gjort noe. Stevningen var nemlig ikke bare mot Hryn, som fungerte som nyhetsredaktør, men også mot ansvarlig redaktør og selskapet som sto bak avisen.

– Redaktøren sa hun støttet meg, men at det var min sak. Det var jeg som hadde skrevet det, forklarer han.

Avviser ansvar

Redaktør Ljubov Tolstoguzova i avisen avviser at hun som ansvarlig redaktør har noen rolle i søksmålet. Hun sier han var både journalist og redaktør.

– Vi redigerte ikke materialet i artikkelen sammen. Han tok en selvstendig beslutning om å publisere materialet og bar fullt ansvar for det. Informasjonen ble ikke samlet inn av meg. Og på det tidspunktet mener jeg den var sann. Det var ikke noe offentlig press mot ham, sier Tolstoguzova.

Hun sier hun befinner seg langt av gårde, og ikke har noe med saken å gjøre. I kolofonen er hun fortsatt oppgitt som redaktør.

– Jeg er faktisk ikke engang i Ukraina. Derfor mener jeg at jeg har svart på alle dine spørsmål, skriver Tolstoguzova.

Svarer selv

Hryn tok til skrivemaskinen, og svarte så godt han kunne, på vegne av seg og avisen.

Svaret viser at han gjengir fakta fra straffesaken, bruker offentlige kilder, og viser til ukrainsk høyesterettspraksis og europeisk menneskerettighetsdomstol: Informasjon som gjelder etterforskning av en offentlig tjenestemann, særlig innen politi og rettsvesen, kan publiseres uten samtykke, fordi det har samfunnsmessig betydning, skriver han.

Vel. Fire år har gått. To år senere sluttet han i avisen. Året etter falt en bombe over avisen. Ingen var til stede. I dag jobber de som skulle være igjen av journalister i byen hjemmefra.

Rapport fra en bombet by

Han har forklart seg, vist frem alle dokumentene. De er fotografert, klare for å bli sjekket med kunstig intelligens for dobbeltsjekk.

Nå vil Hryn ha en røyk. Så setter vi oss i datterens Renault Logan. Han viser rundt i den bombede byen. De gamle avislokalene i Druzhbys gate er omkranset av glasskår og nytt gras. I sentrum vitner det enorme krateret bak Ria Pizza om bomben som drepte 15 gjester.

Så vi setter oss på en annen pizzeria.

– Angrer du på noe?

– Nei, saken er at de vil ta meg. Jeg skrev de var inkompetente. Nå ønsker hele det lokale politiet å knuse meg. Men jeg lar meg ikke knekke. Jeg kjenner meg sterkere.

Byen hadde langt over 200.000 innbyggere, nå huser den rundt 80.000, og de fleste er soldater på vei til og fra fronten.

Vi kjører langs spirende gras og enorme hestekastanjer. Brune, ferske jordvoller spruter opp av jorda. De skal hindre russiske tanks om, eller når, de kommer. Førsteslåtten er ikke så langt unna. Russerne rykker lenger frem hver dag. 

Trekantede betongklosser forbundet med ståltråd dekker andre åkerlapper, veier som krøtterstier med blomster på alle kanter og landsbylike områder som skulle vært brukt som kulisser til film, og ikke død og fordervelse. Mellom høye trær står militærbiler under kamuflasjenett.

Droner i lufta

Vi kommer til leiligheten, eid av en kamerat som har forlatt byen. Katten får mat. På bordet ligger frø til paprika og tomater. Han har et sted der ute på jordene. Nå logger han seg på nettet. Han er på jobb. Han har fått svar på en forespørsel til lokale myndigheter.

– Det er så farlig her med russiske droner. De flyr over for å rekognosere, men de har gjerne også bomber. Det er farlig for sivile. Det må jo de lokale myndighetene gjøre noe med. Svaret er «bla bla», men ser her: «Du kan regne med at problemet vil bli mindre, for det vil bli foretatt tiltak for å gjøre noe med situasjonen», sier han og smiler.

Han har saken i boks. Jeg tenker også på dronene, når han kjører meg tilbake til sentrum like før portforbudet trer inn klokken 21. Det finnes mange måter å være fornøyd på.

• Nettstedet hans finner du her

Det finnes ikke hoteller i byen, så en lånt leilighet duger lenge. Ekstra meta blir det når undertegnede journalist logger seg på Hryns nettsted mens jeg skriver reportasjen samme kveld. Her står følgende om hva som skjedde mens vi var ute og kjørte:

«Kramatorsk ble rammet av et fiendtlig angrep. Ifølge foreløpig informasjon fra lederen for Kramatorsks militær-siviladministrasjon, Oleksandr Hontsjarenko, fant angrepet sted klokka 19.20 og ble utført med bruk av droner. Russerne slo til mot byens industriområde. Heldigvis var det ingen skadde, men det er ødeleggelser.»

***

20. mai vant Andriy Hryn frem i industridomstolen i byen Dnipro:

«Med tanke på det ovennevnte bør saksøker, som tjenestemann, innse at han uavhengig og bevisst åpner seg for kritikk og vurdering, som i et demokratisk samfunn med rette kan utføres i en form som ikke nødvendigvis er behagelig for saksøker, til og med sjokkerende; han bør være forberedt på at vurderingen av hans handlinger og hans uttalelse kan bli gjort på en måte og stil som ikke vil være gunstig for saksøker. Retten slo derfor fast at saksøkte ikke krenket saksøkers personlige ikke-eiendomsrettigheter, noe som er grunnlag for å avvise kravet.»

Dommen kan bli anket.

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.