DEBATT:
Medienes empatifilter: Hva avgjør hvem vi sørger over?
Kanskje er tiden inne for å utfordre både algoritmene og de redaksjonelle prioriteringene som skaper vår sorgskala, spør Haakon Eliassen.
Diego Jotas dødsfall skapte store overskrifter verden over, også i Norge.
Foto: Nils Martin Silvola
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Torsdag 3. juli 2025 ble verden rystet av nyheten om at Liverpool-spiller Diogo Jota og hans bror André Felipe hadde omkommet i en bilulykke i Spania. Reaksjonene lot ikke vente på seg: kondolanser strømmet inn fra hele verden, fotballkamper ble innledet med ett minutts stillhet, og sosiale medier flommet over av sorg, sjokk og kjærlighet.
Jota var en fremragende fotballspiller – han var en godt likt lagkamerat, en nygift ektemann og trebarnsfar. Han var en del av noe større: en global fotballfamilie som millioner av mennesker føler seg knyttet til. Når en slik person dør, føles det personlig – selv for dem som aldri møtte ham.
Dette reiser noen kanskje ubehagelige, men naturlige spørsmål: Hvorfor sørger vi så sterkt over kjente ansikter – mens ukjente dødsfall forblir ubemerket? Og hvorfor får en slik enkelthendelse så stor oppmerksomhet i mediene?
Mediene setter dagsorden for såkalt «kollektiv empati». Samtidig dør det mennesker i stillhet, uten at noen skriver kronikker. Ingen holder ett minutts stillhet.
Det er et paradoks.
Automatiske overskrifter
Dette er ikke nødvendigvis kynisme, men et strukturelt fenomen: kjente ansikter genererer klikk, engasjement og gjenkjennelse og får derfor mer spalteplass. Kjendiser, idrettshelter, artister – mennesker vi har sett, hørt og heiet på oppleves som en del av våre liv. Når de forsvinner, føles det som om en bit av oss forsvinner med dem.
Kjendisers tragedier får automatiske overskrifter, mens like alvorlige, men «ukjente» tap forblir usynlige. Fokuset på sjokk og sorg reduserer ofte nyanser; det gis lite rom for refleksjon over mentale helse-utfordringer, samfunnsansvar eller trafikksikkerhet.
Kjendiser og idrettshelter er sikre grep for oppmerksomhet. De mange som dør uten navn – ofre for krig, hjemløshet, selvmord eller ulykker uten dramatikk – får sjelden det samme rommet, selv om tragediene kan være like store.
Parasosiale relasjoner
Amerikanske Shira Gabriel er professor i psykologi og en ledende forsker på parasosiale relasjoner og behovet for tilhørighet. Hun har dokumentert hvordan mennesker knytter seg til «sosiale surrogater» som TV-karakterer, influensere og kjendiser – for å dekke behovet for sosial tilhørighet.
Parasosiale teorier forklarer hvordan publikum utvikler énveis relasjoner til mediepersonligheter, kjendiser og influensere. Dette er relasjoner som kan føles like ekte som venner.
Denne emosjonelle snarveien gjør at vi investerer følelser i ansikter vi kjenner fra skjermen. Når en kjent person dør, oppleves det som et personlig tap – forsterket av medieoppslag som sikrer at tapet får et ritual og en offentlig sorg.
I Norge har forskere sett samme fenomen i studier av influensere og sosiale medier, der tillit og identifikasjon driver sterke bånd – selv uten personlig kontakt.
Kanskje er tiden inne for å utfordre både algoritmene og de redaksjonelle prioriteringene som skaper vår sorg-skala.
I 2023 døde omtrent 20.380 personer i trafikkulykker i EU. I Norge omkom 110 personer.
Mediene kan i fortsettelsen med fordel sette Jotas død i en større samfunnskontekst ved å løfte fram anonyme ofre og strukturelle årsaker og i større grad fokusere på trafikksikkerhet.
