– Medietoppene står laglig til for hugg

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Momsdebatten fortsetter å tilspisse seg, og nylig gikk Gard Steiro ut i Aftenposten og var kritisk til metodene Skatteetaten bruker. Etaten mener nemlig VG+ kan være momspliktig, og har varslet en mulig regning på en halv millard kroner. 

Da staten vant fram i retten mot Telia tidligere i år, fikk imidlertid Skatteetaten støtte for hvordan nyhetsinnhold skal vurderes og måles. Nå kan den samme logikken bli sentral i momsdebatten rundt plussinnhold hos mediene. 

Må avgrenses 

Slik regelverket er i dag, er det er bare medieinnhold som kan klassifiseres som «nyheter og aktualitet», som kvalifiserer til momsfritak. I tillegg kommer kravet om maks 50 prosent levende bilder og lyd.

Øystein Foros er professor ved Norges Handelshøyskole og har tidligere skrevet om momsfritaket i Dagens Næringsliv. 

Der har han argumentert for at mediebransjen må gi faglige begrunnelser for et privilegium som momsfritaket.

For mye levende bilder, for lite død tekst

Momsfritak for medier har en lang historie, legger Foros vekt på. 

Fritak for aviser, tidsskrifter og bøker ble innført allerede i 1970 og forrige store diskusjon kom i 1999, da Bondevik-regjeringen foreslo moms på løssalgsaviser.

– Da gikk debatten på hvor grensedragningen mot ukeblad skulle gå. Slik er det med privilegier som momsfritak – det vil alltid være et spørsmål om hvor det skal stoppe.

I 2016 ble digitale nyhetstjenester som nettaviser, radio og TV inkludert i fritaket, før Regjeringen Støre strammet inn igjen i 2023. Da ble ble momsfritaket fjernet for levende bilder og lyd.  

– Det må jo gjøres en avgrensning her, og problemet oppstår fordi vi har et momsfritak. Selv om tellemetodene Steiro viser til virker noe tilfeldige, og kanskje ikke er så treffsikre utfra hva som er formålet, ligner debatten på da man for 20 år siden debatterte om VG var et ukeblad.

Kritikk mot Skatteetaten

Og VG-sjef Steiro mener ikke bare at tellemetodene til Skatteetaten virker tilfeldig og lite treffsikre, men også vanskelige å forstå: 

«Byråkratene måler hvor lang tid det tar å lese nyhetsartikler. Deretter sjekker de hvor lang tid det tar å se alle videoer i samme nettavis. Om det – i teorien – tar lengre tid å se videoklippene enn å lese teksten, kan avisen være momspliktig.»

VG saksøkes av stor­konsern etter innsyns­klage: – Veldig overrasket

Steiro mener Skatteetaten opptrer som redaktør, når etaten mener artikler må være dagsaktuelle for å kunne telles i momsregnskapet.

For mange tidløse reportasjer fra barnehager, råd om pensjonssparing eller portrettintervjuer kan resultere i millionregning, mener VG-sjefen. 

Han hevder også at Skatteetatens forståelse av momsfritaket ikke er i tråd med Stortingets intensjon.

Også BA-redaktør Guro Valland går hardt ut mot Skatteetaten og mener etaten gjør seg til en overredaktør over hva som er verdig og ikke-verdig journalistikk.

Kan gi myndighetene rett

En mulig relevant dom for mediene å merke seg, er saken staten vant mot Telia tidligere i år. 

Telia endte med en momsregning på over 200 millioner kroner.

Selv om saken gjaldt kanalpakker og ikke plussinnhold hos aviser, slo retten fast at nyhets- og aktualitetsinnhold må utgjøre opp mot 80 prosent for at elektroniske medier skal omfattes av fritaksordningen.

Retten var også enig i at Skatteetatens metode, å vurdere sendetid fremfor antall kanaler, var riktig.

Altinn-svar florerer: – En uting

Dersom VGs momssmell havner i retten, kan spørsmålet bli om kravet til nyhets- og aktualitetsinnhold i tekst bak betalingsmur også må ligge rundt 80 prosent.

Et annet spørsmål er hvordan Skatteetaten skal avgjøre hva som faktisk er en nyhetssak.

Basert på Telia-dommen er det også trolig at Skatteetaten vil få gjennomslag for å måle hvor lang tid det tar å se for eksempel «Ikke lov å le på hytta», og sammenligne dette med plussartikler som de definerer som nyhets- og aktualitetsstoff.

Foreløpig har retten anerkjent både Skatteetatens lovtolkning og måten etaten tallfester medieinnhold på i Telia-dommen

En episode av «Ikke lov å le på hytta» varer i om lag 20 minutter og er momspliktig. Dermed må teksten bak betalingsmur balanseres med nyhets- og aktualitetsstoff tilsvarende 20 minutters lesetid. Hvis ikke, blir plusstilbudet momspliktig, slik myndighetene tilsynelatende tolker regelverket.

– Må rettes mot politikerne

Professor Foros mener på sin side at Skatteetaten i praksis bare tolker forskriften. Derfor bør medienes argumentasjon rettes mot politikerne, ikke mot etaten.

Han sier han har sympati med Schibsted og medienes situasjon, men understreker at opphavet til konflikten ligger i forskriften.

– Det er ikke slik at så fort noe er solgt av Schibsted, så er det momsfritak. Medietoppene står laglig til for hugg når de snakker med floskler som å skattlegge det frie ord og slikt. Fra Finansdepartementets ståsted må argumentasjonen ha en overordnet samfunnsøkonomisk begrunnelse.

Foros mener mediene må kunne forklare faglig hvorfor akkurat denne bransjen skal ha et særskilt fritak. Argumentasjonen om demokrati og skattlegging av det frie ord, er argumentasjon mediene selv trolig ikke ville ha tålt fra andre bransjer de hadde dekket, tror han.

– Det holder ikke, og imponerer nok verken Finansdepartementet eller Skatteetaten.

Begrunnelsen for innstrammingen i 2023 var i stor grad å hindre at TV-kanalpakker og strømmetjenester kunne selges med redusert moms.

Hvis publikum ser på VG+, TV 2 Play eller andre tjenester som et alternativ til Netflix, blir det vanskelig å argumentere for momsfritak, mener Foros.

– Her har man et privilegium. Intensjonen fra Stortinget var nok ikke at «Ikke lov å le på hytta» og fotballkamper skal være momsfritt.