Et redaksjonelt regnskap: Året hvor ting ikke ble verre

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter. 

I dagens situasjon tenker jeg vi bør se på det som et lite lyspunkt.

For Journalisten viste det seg i hvert fall at dette ble et år hvor ting delvis stabiliserte seg. At forholdene ikke ble verre enn i 2024, og i hvert fall ikke så ille som i 2023. 

Selv om det var måneder jeg fryktet at ting kunne bli nettopp det. 

Og her bør jeg selvsagt legge til at vi snakker om økonomi. Ser vi kun på den redaksjonelle produksjonen, er vi ganske fornøyde med året vi har lagt bak oss.

Kutt gir kutt

2024 avsluttet med store nedbemanninger i flere redaksjoner, prosesser som fortsatte inn i 2025, og da lå det litt i kortene for oss at vi ikke ville gå inn i året med en stillingsannonse-bonanza. Mediehus som kutter, lyser ikke ut mange nye stillinger, noe som direkte påvirker vår bunnlinje.

Fra januar-regnskapet ble tilgjengelig i februar og til trærne begynte å bli grønne igjen, hadde jeg en løpende diskusjon med meg selv om vi burde kutte utgiftene. Noe som i praksis ville betydd personalkutt.

Den andre muligheten jeg så for meg, var at hvis noen valgte å si opp, burde vi – hvis ting ikke endret seg – vurdere å ikke erstatte vedkommende.

Pessimistisk anlagt

I en pause under Norsk Journalistlags landsmøte i mars i fjor, ble jeg intervjuet av Medier24 om 2024-regnskapet. Journalisten-regnskapet hadde blitt tilgjengeliggjort i møtepapirene.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Selv om jeg ville formulert det litt annerledes, oppsummerte tittelen på saken situasjonen ganske bra: «Journalisten endte i pluss etter blodrødt 2023: – Et lite mirakel».

I artikkelen er jeg sitert på at det som reddet oss var at høsten ble bedre enn fryktet, og nå håpet jeg at det samme skulle skje i 2025.

– Det er ikke grunn til å være superoptimistisk, men vi som er pessimistisk anlagt, ser ikke så mørkt på fremtiden, sa jeg videre.

Kort tid etter fikk jeg en epost fra en redaktør som nettopp hadde vært igjennom en nedbemanningsprosess:

«... jeg kommer til å humre hele dagen over formuleringen om at vi som er pessimistisk anlagt ikke ser så mørkt på fremtiden.»

Alle som mener at redaktører ikke har humor, har trolig fått beviset de trenger med dette.

Stabilt sideleie

Da sommeren kom, var den økonomiske situasjonen i Journalisten om ikke annet stabil. Og i løpet av ferien skjedde nettopp det jeg hadde fundert på. En medarbeider sa opp. Hva nå? 

Tidligere stabssjef for president Barack Obama, Rahm Emanuel, uttalte i 2008 på en konferanse i regi av Wall Street Journal: – Du ønsker aldri at en alvorlig krise skal gå til spille.

Emanuel sa videre:

– Og det jeg mener med det, er at det er en mulighet til å gjøre ting du tidligere trodde du ikke kunne gjøre. 

For mange på den ytre høyresiden tolkes sitatet som en innrømmelse av at kriser – som for eksempel pandemien som kom noen år senere eller økonomisk krasj – enten er iscenesatt eller blir bevisst utnyttet for å innføre en politikk som folket ellers ville ha avvist.

Hentet inn kompetanse

Avhengig av hvor konspiratorisk anlagt man er, kan trolig setning nummer to både motbevise og bevise onde hensikter i Obama-administrasjonen, men da vi høsten 2025 skulle velge veien videre, bestemte vi oss for å bruke «krisen» – eller kanskje vi heller skal si «muligheten» – til å gjøre noe nytt. Tenke annerledes. Så i stedet for å kutte kostnader, hentet vi inn kompetanse vi manglet. 

Et drøyt år i forveien hadde vi rullet ut en ny strategi. En plan som innebar at vi skulle prioritere en viss mengde med det vi definerte som «grundige saker», med blant annet strengere kildekrav. 

Samtidig skulle vi prioritere ned alt annet. Og fellesnyheter skulle vi i størst mulig grad dekke med notiser.

Fikk du meg deg disse i juleferien?

Færre folk, færre saker

Noe av dette kom som en følge at vi i 2023 måtte nedbemanne etter et kraftig fall i stillingsannonseinntektene. Derav ordet «blodrødt» i Medier24s tittel. 

Når vi ble færre, måtte vi jobbe annerledes. Samtidig hadde vi over tid snakket mye om å gå vekk fra den evige kampen om å være først med alle småhendelser i bransjen. Vi ønsker å bevege oss mot saker som ikke alle andre hadde – og saker som hadde en verdi både timer og dager etter publisering.

Da vi etter sommerferien i fjor skulle ta stilling til veien videre, var utgangspunktet vårt at vi fremdeles skulle styre etter denne strategien. Men her kom også det nye, i hvert fall for oss:

For en grundig sak trenger ikke å være en tekstbasert artikkel. Vi kunne med fordel åpne opp for flere nye formater. Mer video og også en satsing på podkast og lyd.

Tenkt før

Nå var ikke dette helt nye tanker. 

Allerede da nyhetssjef Nils Martin Silvola var på jobbintervju i Journalisten på tampen av 2018, spurte jeg ham om hva han trodde om å lage podkast, og vi ble enige om at det måtte vi prøve. 

Det vi ikke så for oss, var at første episode ikke ville komme før sommeren 2025.

Vårt første podkastforsøk ble serien «I veska til», en slags valgpodkast. Deretter lanserte vi «Avslått». Begge laget av eksterne. 

Litt senere på høsten var tidligere VG-journalist Espen Moe Breivik på plass i redaksjon, som vår nye medarbeider med spisskompetanse på lyd og video. Espen var også primus motor for «I veska til», som han laget for oss som frilanser.

Alt i alt publiserte vi 19 podkastepisoder i fjor, hvorav åtte ble laget in house. 

Krampaktig forsøk

Vi er også i gang med video. Antall videoer er inntil videre litt færre, men planen er at hele redaksjonen skal kurses i filming og redigering i løpet av vinteren. 

Espen er også leid inn av Institutt for journalistikk for å holde høydevideokurs, så med ham på plass i vår redaksjon bør vi være godt rustet til å lære opp selv middelaldrende redaktører med en hang til å skrive (for) lange tekster.

Er dette nok et krampaktig forsøk på å nå de unge? Svaret er ja. Vi må også forholde oss til nye brukervaner slik at vi kan være relevante for nye og kommende generasjoner av journalister. 

Og ikke minst nå eldre journalister som fortvilet forsøker å vise at de henger med og har forstått de unge.

Klagefritt år

Ellers verdt å nevne fra året som har gått, er at vi ikke er klaget inn til Pressens Faglige Utvalg. Det har vi ikke vært siden 2022, i en klage som ikke endte med fellelse.

Når vi først er innom året 2022: Dette året skrev jeg en kommentar om «generasjon bekymret», om medieledere av min generasjon som etter mange år med kutt og nedbemanninger var veldig forsiktige med å bemanne opp.

Nå bør det legges til at dette var en spesiell tid. Høsten 2020 ble det klart at Amedia skulle lansere Avisa Oslo. Som igjen førte til at Aftenposten også kastet seg rundt og bemannet opp. Året etter gikk Dagbladet ut og fortalte at de skulle ansette 30 journalister. Dette, sammen med andre satsinger, førte til at det ble mangel på nyutdannede talenter i Oslo-området. Flere redaksjoner opplevde at det var krevende å rekruttere tilkallingsvikar­er.

Under pandemien prioriterte nordmenn også å tegne abonnement, og i 2022 hadde vi en postpandemioppgang i annonsemarkedet.

Mye pekte i riktig retning.

Snudde brått

«For oss som har hatt en lederstilling i noen år, krever dette en mental omstilling. Det gjør fremdeles vondt å åpne lommeboka. Vi frykter hva som ligger bak neste konjunktursving. Vi frykter fremtidige nedbemanninger», skrev jeg – og konkluderte med at det nå var tid for å ansette.

Kuttenes kunst: Når «frivillig» betyr «motvillig»

Så snudde det, først gradvis og deretter brått. Delvis som en følge av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, men også andre underliggende utfordringer vi som bransje kanskje hadde valgt å ta litt lett på. Jeg hadde i hvert fall det.

Min tekst fra 2022 har derfor ikke holdt seg så veldig godt. Men mitt råd om å ansette journalister står ved lag. Uten det redaksjonelle innholdet har vi ikke så mye å selge eller tilby. 

Monologen stilnet

Jeg er derfor glad for at vi sommeren 2025 konkluderte med at vi fortsatt skal være fire i vår redaksjon, og ikke tre. Selv om jeg tilhører en generasjon medieledere som frykter fremtidige nedbemanninger.

Og hvordan ble fjoråret egentlig? Foreløpige tall viser at vi økte inntektene litt. Ikke i nærheten av nok til å hente inn igjen fallet de siste årene, men nok til at jeg starter 2026 uten å ha en løpende diskusjon gående med meg selv om fremtidige kutt og nedbemanninger. 

Så får vi se hvor lenge det varer.

• En siste ting fra 2025: Hvis du ikke fikk med deg frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjer om hvordan det er å bedrive journalistikk i Ukraina, kan hele serien leses her.

Godt nytt år!

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.