Hoff-fotografen

Den ene uka er det Finnmark, den neste Mexico. Når medlemmer av kongefamilien rører på seg, følger som regel de samme personene etter. Wibecke Lie fra NTB, Roger Øversveen og Tom Hansen fra Her og Nå, Kjell Arne Totland fra Se og Hør, Wencke Fuglehaug fra Aftenposten, Julian Parker fra UK Press, Aasta Børte fra Nunn Syndication (fotoarkivet som har spesialisert seg på kongebilder) og Lise Åserud fra Scanpix.

– Vi er blitt godt kjent. Det er sosialt og hyggelig å reise sammen en fast gjeng, sier hun.

For Åserud begynte kongefotograferingen med et stort og viktig oppdrag som fersking i NTB. Kong Olavs begravelse i 1991. Siden har fotografen sjelden vært langt unna når kongefamilien opptrer offentlig.

– Du vinner kanskje ikke Årets Bilde med slike motiver. Men kongestoffet er viktig for oss. Det får god trykk, sier Scanpix-fotografen.

Detaljer

Og så har hun latt det gå sport i det. Målet er minst mulig oppstilte og mest mulig naturlige bilder. Samtidig har hun vridd fotografering mer over på de kongeliges sko, vesker og kjoler.

– Jeg liker detaljer, og det viser seg å være stor interesse for sånt, særlig blant kvinner. Så da fortsetter jeg med det.

Og kongesjangeren har sine særegne utfordringer og begrensninger. Mye venting og stram regi selvsagt. Men først og fremst må fotografene være på tå hev når de kongelige endelig skrider ut av en bil og tar noen skritt før de forsvinner inn en dør. Posisjonering er viktig. Du må ikke stå på et dårlig sted.

– Det er mye humor i dette. Jeg løper som merra den blinde for å fotografere noe som tar ti sekunder. Og når du tror du har sikret deg en god plass, kan det plutselig skje noe som forandrer alt rett før de kommer. Det blir en del adrenalin. Men går jeg glipp av noe, tenker jeg litt på hva det egentlig var som glapp. Dette er jo fort glemt.

Variert

Kongestoffet er likevel ikke hverdagen for Åserud. Som byråfotografer flest er hun vant til stor spennvidde i oppdragene.

Før intervjuet kom hun rett fra spydkasteren Andreas Thorkildsen, og neste dag beveget den svartkledde fotografen seg mellom flere tusen demonstrerende politifolk. Ellers er pressekonferanser, prisutdelinger, politikk, sport, alle tippekampene, teater, kultur og underholdning, hendelsesnyheter og børsen viktige poster på programmet.

Scanpix skal favne enormt mye av det som skjer i kongeriket. Og byråets elleve fotografer og fire videofotografer ligger ikke akkurat på latsida. Jobbene kommer tett som hagl, føler Åserud. De merker at avisene har færre fotografer og mindre ressurser.

– Det er blitt slik nå at mange jobber bare dekkes av Scanpix og ANB, mens avisene prioriterer å lage eget stoff. Ofte er vi to stillsfotografer sammen med 10-12 tv-folk. Dette har skjedd i løpet av de to siste åra. Man føler seg som en utdøende rase.

Minoritet

Når avisfotografer først dukker opp på en jobb, lener de seg gjerne på byråfotografene likevel.

– Ofte hører jeg avisfotografer si at hvis Scanpix er her, kan de gå et annet sted og være kreative. Sånt er morsomt kan du tro, men jeg må bare le av det.

På sportsarenaen opplever Scanpixs utsendte ofte at hun er en av svært få kvinner i en stor flokk mannlige kolleger. Slik som under ski-VM nylig. Sjøl liker hun veldig godt å dekke sport som ski, ishockey og fotball. Og skjønner ikke hvorfor så få andre jenter gjør det.

– På pressetribunen i Liberec var det meg og to andre jenter, og kanskje 80-100 menn. Det er litt trist.

Hurtighet

Kundene stoler på at Scanpix får med seg det som skjer, og det er et ansvar fotografene tar alvorlig. Det samme gjelder målet om å være raskest. Byråer lever av hurtighet, og det er bare blitt enda viktigere med nettavisenes kontinuerlige nyhetsformidling. Før ble fotografenes filmer hentet av bud ute i felten. Nå sender fotografene sjøl bilder til redaksjonen via lomme-pc-er, mens hendelsene utspiller seg.

– På fotball for eksempel skal vi alltid levere det første bildet seinest ti minutter etter at kampen er begynt.

Scanpix-fotografene jobber aleine og må kunne ta selvstendige avgjørelser. Men den største forskjellen på dem og avisfotografer er at de aldri veit om, eller hvor, bildene havner på trykk.

– Og vi får nesten aldri byline heller. Det står bare Scanpix, sier Åserud, som presiserer at det finnes hederlige unntak. Nettavisene, Aftenposten og Dagbladet er flinke til å bruke navn.

– Men jeg lærte fort at det ikke var vits i å bli deppa om ikke jeg fikk navnet på trykk.

– Tilbake til de kongelige. Du er vel ikke anonym for dem etter så mange turer. Blir dere noe kjent?

– De vet jo hva jeg heter, men min egen integritet er viktig. Jeg har ingen privat omgang med Slottet, for å si det sånn.