– Det har aldri vært så mange flinke unge fotografer som nå, sier Rolf M. Aagaard.
Veteranfotografen har nylig studert flere tusen norske bilder på nært hold. Og plukket ut vinnerne i Årets Bilde 2008, sammen med kollega Paul Hansen fra Dagens Nyheter og bilderedaktør Kira Pollack fra New York Times Magazine. Hvem som får premie røpes ikke før prisutdelingen i mars. Men Aagaard sier konkurransen bærer preg av jevnt høy kvalitet og at dagens kameraer har gjort det fantastisk mye lettere å ta de vanskelige bildene.
– Tidligere krevde det mer teknisk kunnskap å ta gode bilder. Nå er det en voldsom flom av bra bilder. Til gjengjeld skal det mye til å ta bilder som er hakket bedre enn andre. Det skal et enda bedre øye til for å imponere.
Regelbrudd
Han har også lagt merke til at den yngre garde utfolder seg friere enn hans egen generasjon, som er opplært til at komposisjon er vesentlig og viktig.
– Det er ikke så nøye i dag. De unge har brutt med de klassiske reglene og kapper gjerne av bein og armer. Man er til stede der ting foregår og tenker ikke på om noe er skakt eller skeivt. Bildet danser friere nå, sier Aagaard, som synes det er en god ting.
– Komposisjon er ikke noe mål i seg sjøl. Mange i dag driver nærmest med antikomposisjon. Men det gjør ikke noe når de ser mer og bedre enn andre.
De tre i juryen kjente hverandre ikke fra før. Og til tross for ulik alder og bakgrunn ble de overraskende fort enige.
– Når du ser tusenvis av bilder skal det mye til før man rykker til. Men vi var veldig samstemte.
Kunstvegger
Fotografens leilighet på Skøyen i Oslo gjør ikke skam på adressen, Gustav Vigelands vei. Nesten hver centimeter av veggene er dekket med kunstverk. Få fotografier, mengder av malerier, grafiske blad, og mye annet. En del har norske kunstnervenner laget.
Mange har kunstinteresserte Aagaard hentet hjem fra sine tallrike reiser som utsendt for Aftenposten og særlig A-magasinet. Altså det gamle magasinet, som gikk inn i 1993. Arenaen der Aagaard skapte seg ry som en av landets fremste fotojournalister. Reportasjebladet med «saklig underholdning» trykket fargebilder før alle andre, vant en bøtte internasjonale layoutpriser og hadde nettopp fotojournalistikk som sitt varemerke. Og det på en tid da pengesekken syntes utømmelig. Reiser til Afrika eller Latin- Amerika kunne vare både fem og seks uker. Fotografene kom hjem med bagene fulle av diasfilmen Kodachrome, lovprist for sin skarphet og fremragende fargegjengivelse.
– Fargene var bra, men det var ikke trykken eller papirkvaliteten. Mye var dårlig sett med dagens øyne.
Men i sin tid var bladet toneangivende og selve drømmejobben for en reiseglad fotojournalist. For Aagaard var det så bittert at bladet ble nedlagt at han funderte på å slutte helt. Men avisjobbing bød også på noen fristende utfordringer.
– På 14 år i A-magasinet tok jeg ikke et eneste svart/hvitt-bilde, og det var jo jækla gøy å gjøre det igjen.
Prosjekter
Til hans store glede gjenoppsto A-magasinet i 2005. Sjøl tok han sluttpakke samme år, men frilanseren Aagaard tar fortsatt oppdrag for sin gamle arbeidsgiver. Ellers bruker han enda mer tid enn før på egne prosjekter. Havana, snø og street art er noe av det han har utforsket gjennom mange år og som er blitt til bøker og utstillinger. Seinest for få dager siden tok han nye bilder av snø.
– Snø er estetisk, vakkert og enkelt, sier Aagaard. Han har mental glede av å ta bilder folk ikke er vant til å se. Som er hundre prosent komposisjon. Og der dimensjonen er ukjent for betrakteren. Det kan like godt være noen centimeter snø som en fjellformasjon.
– Det er nok litt sært. På skitur stirrer jeg mye ned på snøflater.
Gatelangs
«Street art» eller sjablongkunst, som ikke må forveksles med graffiti, jakter han på pr. sykkel. Ikke bare i Oslo, men i byer som Berlin, Vilnius og Tallinn. Street art er stort på nettet. Og bloggere anklaget Aagaard for å berike seg på anonyme utøveres kunst.
– Sannheten er at jeg måtte låne penger for å få utstillingen i stand, sier Aagaard. Han påpeker at prosjektet tar vare på kulturhistorie som raskt forsvinner. Mesteparten av gatekunsten i boka fra 2007 er nå borte fra husveggene. Og artistene sjøl setter visst pris på fotografens fascinasjon. Unge mennesker strømmet til utstillingen på Stenersenmuseet. Og flere tok diskré kontakt og spurte om å få bildet av sitt eget kunstverk.
Blant dem var en bergenser som kaller seg Dolk og som regnes som landets fremste utøver. I fjor sommer dro han og kameraten Pøbel til Lofoten for å male bilder på forlatte hus. Aagaard fulgte naturligvis i deres fotspor.
Skrei
Lofoten var også arena for hans hittil mest krevende prosjekt. Fire vintre på rad fulgte han fiskere på skreifiske, i små trange sjarker, i snøvær og røff sjø på «utsida» av Lofotveggen. En fantastisk og tøff opplevelse for en fotograf som tåler sjøen godt.
– Uansett hvor du står er du i veien, det er egentlig ikke plass til en fotograf. Ting skjer fort. Det er vanskelig å flytte seg fort nok.
Et konstant gyngende dekk var bare én utfordring. Snø, sjøsprøyt og fiskeslim noen andre. Linsene måtte pusses i ett sett. Sist høst ble det endelig bok av det. Journalist John-Arne Ø. Gundersen har skrevet teksten til bildene som skildrer menneskene i en stor og viktig næring. Fotografen mener det er et viktig historisk dokument om et fiske som kommer til å bli borte.
– Det er beintøft arbeid. Fiskeren må ned over ripa og hente opp en og en fisk.
Oppgitt
– En kjærkommen avveksling fra den daglige avisjobbingen?
– I Aftenposten jobber jeg stort sett med kulturreportasjer og kjente mennesker. Da er det skjønt å være sammen med vanlige, normale fiskere, folk som driver med kroppsarbeid.
Aagaard er nemlig oppgitt over utviklingen. Han opplever at kjendisene er blitt mer og mer forfengelige og kravstore.
– Folk er blitt ekstremt bevisste. Mange forlanger å få se bildene, og så vil de ikke ha det ene eller andre bildet på trykk. Før var det bare Wenche Myhre som gjorde sånt. Nå vil 30 år gamle forfattere gjerne at vi bruker bildet der hun smiler, men ber om at jeg fjerner smilerynkene.
Fotografen mener internasjonale trender har skylda. Folk har vent seg til glatte glansbilder i bladene.
– Det ser ut som folk har fått trukket kondom over ansiktene. De klager hvis bildene er for skarpe også. Før i tida var folk stolte over hvordan de så ut. Nå er forfengeligheten blitt plagsom. Som fotograf vil du helst være fri.
