Autentisk, uformelt og med dårlige bilder. Slik gjorde NRK Bokbrevet til en litterær suksess

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hei sveis! Kjære, gode leser. Hallaien!

Eller hva med: Hei på deg! Ærede leser. Gode leser. Kjære leser.

Det er ikke så mye journalistikk som henvender seg til publikum på denne måten lenger. I hvert fall ikke i skriftlig form. NRKs Bokbrevet er et unntak. «En slags blogg», som NRK-journalist og Bokbrevet-ansvarlig Siss Vik gjerne omtaler det hele som. Men så er det ikke helt det heller. Blogg som konsept ble på mange måter litt avleggs i møte med sosiale medier.

Bokbrevet startet som et epostnyhetsbrev i 2020, midt under nedstengningen, og på det meste havnet det i innboksen til 22.000 abonnenter. Blant annet min.

– Jeg har selv savnet et fellesskap rundt bøker, særlig nå på grunn av korona, så er det ingen å snakke med bøker om, utover anmeldelser og anbefalinger. Det å sette bøker i sammenheng med samfunnet og verden, og ha noen å dele det med hvis man blir veldig berørt av noe, sa Vik til Journalisten den gang.

Og la til:

– Det er så gøy. Jeg blir fylt av glede når jeg snakker om det. Det er så lystbetont.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

NRK sa stopp

Men så ble det slutt på moroa. I 2022 sa NRK-ledelsen stopp. Av juridiske årsaker. Utfordringer med GDPR gjorde at NRK la ned hele nyhetsbrevsatsingen, som i tillegg til Bokbrevet også besto av blant annet populære utsendelser fra NRKbeta og utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen.

Kort tid etter gjenoppsto Bokbrevet på NRK.no. Det var først nå det fikk navnet Bokbrevet, tidligere var det kun et «bokbrev» som ble sendt ut jevnlig.

Brevformen ble også videreutviklet og rendyrket. En slags blogg, men likevel ikke. Ikke helt kommentar, men absolutt meningsjournalistikk. Muligens en spalte? Eller kanskje rett og slett et brev. Et brev til leserne. En form som i 2025 ikke er den mest brukte, men som likevel har lange tradisjoner i journalistikken.

USAs eldste avis, utgitt for første gang i 1704, het nettopp Boston News-Letter. Noen av de første europeiske avisene var brevaviser, skriver den danske litteraturforsker og mediehistoriker John Chr. Jørgensen i «Om breve. Ni essays om brevformen i hverdagen, litteraturen og journalistikken». 

Her kan vi også lese at en venetiansk avis ved navn Notizie Scritte, utgitt i 1566, besto av brev som ble hengt opp på en vegg, og som publikum kunne få tilgang til mot betaling. 

«Senere, i de trykte og distribuerte avisene, forsøkte man å bevare inntrykket av at det var snakk om korrespondanser som leserne fikk privilegert tilgang til», skriver Jørgensen videre.

Opp gjennom historien har særlig rapportering hjem fra utsendte korrespondenter blitt trykket som brev. Noe som heller ikke var uvanlig i norske aviser på slutten av 1800-tallet og et godt stykke inn i det neste århundret. Noen av dem var også adressert til redaktøren på trykk.

– Brevet er den eldste sjangeren vi har, tilbake til sånne runetegn på en pinne, sier Vik da jeg møter henne i NRKs lokaler.

Vi stopper her, før vi forsvinner for langt ned i dette kaninhullet, og hopper tilbake til vår egen tid. 

En guide til bøker

Bokbrevet kunne muligens blitt hetende Bokguiden, eller i hvert fall noe med «guide» i navnet. 

I starten var det i stor grad nettopp det. Et forsøk på å samle alt NRK hadde av bokstoff, som ikke alltid var så lett å finne. Noe lå på nett, andre ting var tilgjengelig på radio, i podkaster, på TV og så videre. Selv om det også ble publisert digitalt, havnet ting på forskjellige steder. I Bokbrevet fant leserne lenker til alt, eller i hvert fall det meste, som NRK hadde publisert om bøker på sine plattformer.

Men raskt ble den innledende teksten mer personlig. Fra Siss Vik til leseren. «Hei og hå»-tiltaleformen begynte også da. 

Vik forteller at selve nedleggelsen i 2022, den opplevde hun som ganske så dramatisk, men det varte ikke så lenge. 

– Da hadde jeg en sjef som var veldig frampå i skoa, som sa: Hvis vi må legge ned nyhetsbrevet, så må Siss få en blogg. Da må hun få «et sted» på NRK.no. Og så fikk hun forhandlet fram det. 

Etter å ha forsøkt å finne rene kopper i lokalene til NRK Kultur i Radiobygget på Marienlyst, hvor de ifølge Vik kun har «dårlig kaffe», har vi flyttet intervjuet til kantina – «messa» – hvor koppene er av papp, mens kaffen er desto bedre. Såpass god, kan det legges til, at den som sto i kaffekø bak oss var kringkastingssjefen. 

Bruke sine styrker

Over hver vår makron forteller Vik at formelt er tanken at Bokbrevet fremdeles er en guide:

Det er ikke bare Danby Choi som liker å være kontrær

– Vi er kanskje ikke tydelige på det overfor publikum, men i vårt hode så er det en kulturguide. En av flere. Først ute var Bokbrevet, som jo er tekstbasert. Så har vi fått Popkorn, som har videosnutter. Vi jobber med en dataspillguide, og musikk skal også komme. Men gjerne i helt forskjellige stiler. Ja, fordi...

Hun nøler omtrent ett sekund.

– Vi oppdaget at min styrke er å skrive langt. Han som jobber med film er glad i å finne morsomme klipp fra filmuniverset. Så da ble det sånn. Vi har satset veldig på at folk bruker sine styrker.

Bokbrevet skal være personlig. Vik forteller at de gangene hun har forsøkt å skrive tekstene som mer tradisjonelle journalistiske artikler, er tilbakemeldingene at de vil ha den personlige tonen. Beskjeden fra vaktsjefen hennes er gjerne «Mer Siss». 

– Jeg tror ikke mine egne øyne av og til over hvor fritt jeg står.

Likevel, dette er NRK, så det er hensyn å ta.

– Vi skal prøve å nå «mankogruppene» våre, som er ungt – og det vi kaller bredt. Det vil blant annet si småbarnsforeldre og dem med lav utdannelse på bygda.

Hardt innsalg

Journalistikk om litteratur er ikke alltid det letteste å formidle til disse gruppene. Da hjelper det at de rundt henne ikke nødvendigvis brenner like mye for bøker som Vik selv. 

– De jeg jobber med er ikke bokfolk nødvendigvis. Vaktsjefen min er en sånn gamingfyr.

Noen av ideene hennes kan derfor være harde å selge inn. Selv om hun står fritt, blir hun tvunget til tenke kreativt og nytt. 

Et intervju med Poirot-skuespiller David Suchet ga ny tilnærming til Agatha Christie og påskekrim. Fra Christie og krim kunne hun trekke trådene til tv-serien The White Lotus, hvor folk også dør på mystisk vis – og hvor bøkene karakterene leser i serien gir en del hint om deres personlighet. Hvem de er eller ønsker å fremstå som.

Og selv om deler av teksten handlet om Viks forhold til den avdøde krimdronningen, fikk leserne noe mer. 

– Det personlige skal være en vei inn til noe større.

Orwell hjelper ikke

Valg og kaos i USA ga henne også en alternativ inngang.

– Som det å skrive det at jeg følte at ... ja, hva er vitsen med litteraturen når verden går til helvete. George Orwell hjelper jo ingenting når USA plutselig blir en fasciststat. Da kan jeg skrive om faren min og intervjue ham, som har jobbet som diplomat, som en inngang til det.

Uansett tema, om det er Poirot eller pappa, så må utgangspunktet for Bokbrevet være autentisk.

– Så jeg må mene og stå for de tingene jeg gjør. Da er det sånn, jeg kan ikke da ikke være en kvinne på 54. Heterofil, etnisk norsk, bosatt i byen med et kjedelig privatliv.

Og denne «Kvinne (54)» skal nå ut til alle. De yngre, de eldre og de med andre bakgrunner. 

En løsning på det har vært å være mer nysgjerrig og kaste seg ut i ting. Fantasy-prosjektet hennes ble det mest tydelige på det, forteller hun.

Mistet fantasy-dyden

Fantasy var en sjanger Vik ikke hadde noe forhold til. Derfor måtte hun spørre leserne om hjelp: 

– De fikk bestemme hvilken bok jeg skulle miste fantasy-dyden på, og det ble «Ringenes herre». Men så ble det også en fin listesak med andre bøker, og det ble helt magisk i kommentarfeltet. Vi hadde 500 kommentarer og jeg lærte masse, og jeg oppdaget en ny verden av sjangere som jeg ikke engang vurderte å lese før.

I siste liten: Portrett av en deadline-artist

Hun forteller at hun grudde seg litt til prosjektet, og det tok ett år å komme gjennom bøkene i trilogien. Men så ble det gøy. Ja, helt magisk. 

Der leserne tidligere fikk Bokbrevet i sin egen personlig innboks, er det nå forsiden til NRK.no som er inngangen for alle de fleste. Særlig etter at NRK kuttet ned på bruken av sosiale medier, er dette døra.

Bokbrevet publiserer hver 14. dag, på lørdag morgen eller formiddag.

– Og da ligger det ganske høyt oppe på fronten i tre-fire timer, før det blir forskjøvet av andre og viktige saker.

Det er her leserne finner henne nå.

– Det er jo ingen som setter seg ned og taster inn «nrk.no/bokbrevet». Veldig mange etterlyser en måte å abonnere. De som hadde det som nyhetsbrevet, savner å få det i innboksen sin.

Finpussen hjemme

Ofte er neste brev ikke ferdig før fredag kveld før publisering. Den siste finpussen gjør Vik ofte hjemme. Og mens hun tar seg et glass rødvin, leser mannen hennes, som er forfatter, streng korrektur på Bokbrevet. 

Men jobben er ikke ferdig med publiseringen. Da venter kommentarfeltet, hvor hun aktivt er inne og svarer. Modereringsjobben er stort sett hyggelig. Folk er i all hovedsak snille med hverandre. Selv ikke en diskusjon om Harry Potter-skaper J. K. Rowling kom ut av kontroll, noe som må sies å være en liten bragd i disse dager.

Kanskje skyldes det at når leserne har kommet til kommentarfeltet, har de allerede lest ganske mye tekst. Det er derfor et litteraturinteressert publikum som oppfører seg deretter.

– Bokbrevet skal være mye tekst. Det skal være langt. Det har jeg fått lov til.

1700 ord er ikke unaturlig, forteller hun.

– Det er langt på internett i dag.

(Nå skal det sies at spalten du nå leser ofte passerer 2000 ord, inkludert denne teksten).

– Men jeg passer veldig på når jeg skriver at jeg ikke kjeder folk. Hvis jeg har skrevet noe langt og alvorlig, må det komme noe lettbeint eller et uventet ord eller noe annet som rykker dem opp igjen.

Det stiller også krav til bokbrevskribenten:

– Bokbrevet krever egentlig at jeg er utsovet og i god form og kanskje har tøyset litt med kollegaene på jobben. Det er de beste forutsetningene jeg har for å skrive.

Hun legger til at hun ofte skriver på kvelden hjemme, for å få ro.

– Men stort sett er det jo ekstremt lystbetont. 

Så ikke det komme

I tillegg er det bildene. Etter hvert er Bokbrevet blitt utstyrt med stadig flere bilder av Vik i ulike settinger. Ukledd som Poirot. Poserende med et rått biffstykke i et bokbrev om ei bok som omhandlet kannibalisme. Sminket stygg i et brev om at folk var styggere i gamle dager. I hvert fall i litteraturen.

– Det at det skulle føre til så mye utkledning, det så vi ikke komme.

Årsaken er enkel. Det er ikke alltid lett å illustrere nettopp kannibalisme. Eller klimaendringer. Og bokomslag blir kjedelig.

Et annet konsept de har jobbet litt med, er å være behind the scenes. Vise hvordan NRK jobber for eksempel når Nobelprisen i litteratur deles ut. Istedenfor å være eksperten leserne skal respektere, blir hun lesernes representant. Som kan stille spørsmål.

Hun føler også at hun med Bokbrevet kan løsrive seg litt fra publiseringssyklusene som styrer mye av kulturjournalistikken.

– En del lesere kommer først til å bli interessert i ei bok når det kommer på bibliotekene, og mange unge venter på pocketboka før de kjøper. Det tar ofte litt tid før folk får ting med seg, og det er viktig å treffe publikum der publikum er.

To millioner klikk

Siden premieren «som en slags blogg» i november 2022, har nesten to millioner klikket seg inn på Bokbrevet, opplyser Rune Håkonsen, prosjektleder i NRK Kultur. I snitt leses hver enkelt utgave av Bokbrevet av omtrent dobbelt så mange nå som den gang det kom som et nyhetsbrev.

Vik forteller at lesertallene varierer litt, avhengig av nyhetsbilde og tema, men:

– Jeg blir litt skuffet hvis vi ikke når 40.000.

Hun tror at en årsak til at Bokbrevet leses såpass bra, er at formen treffer tidsånden.

– Jeg tenker at det er moderne i at det er autentisk. At det skal være litt sånn behind the scenes. Det er uformelt. Og så er det ofte litt dårlige bilder. For ellers i NRK, så er det jo sånn at vi skal ha supre bilder, ikke sant. Men hos meg så er det bedre med en selfie med en kjent forfatter hvor jeg ser litt teit ut. For det skal være ekte.

Men kanskje sitter skrekken fra den midlertidige nedleggelsen i 2022 litt igjen, for som Vik sier avslutningsvis:

– Vi vet jo ikke hvor lenge ting varer, da.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

VGs krimekspert om krim­dekning på kanten