Han burde kanskje gått av, men det er ikke sikkert at det hadde vært riktig

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

21. februar 2019 publiserte VG den første artikkelen om Trond Giskes mindre taktfulle svingom på utestedet Bar Vulkan i Oslo. 

Årsdagen blir nok ikke feiret i VG-redaksjonen, men vi andre kan markere dagen med en visshet om at VGs feil har bidratt til å gjøre norsk journalistikk litt bedre. 

Men fremdeles er det særlig én ting som gir meg en dårlig følelse.

Veldig, veldig sint

En drøy måned etter at VG-publiserte dansevideosaken, nærmere bestemt 27. mars, satt en betuttet VG-redaktør med ansiktet vendt mot et fiendtlig innstilt pressekorps. 

Da invitasjonen til pressekonferansen kom, sto jeg i en hotellbar på Fornebu ikledd dress, slips og blankpussede sko. Mens dilemmaet noen minutter tidligere hadde vært hva jeg skulle kjøpe i baren, var utfordringen nå om jeg ville rekke å tømme glasset før taxien ankom.

Budskapet i invitasjonen var kort. VG-redaksjonen var ferdig med å evaluere sin dekning av Giske-videoen. Nå skulle rapporten offentliggjøres om en kort time.

Pressekonferansen i VGs auditorium var en merkelig forestilling. Det var forventninger i lufta. Forventninger om at seansen skulle avsluttes med en brutal henrettelse. Sånn sett var jeg kanskje riktig kledd der jeg satt i mørk dress. Antrekket ville ikke vært upassende i en påfølgende begravelse.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Men da daværende VG-styreleder Torry Pedersen avslørte at Gard Steiro ville bli sittende som VGs sjefredaktør, virket det som om flere i salen tok dette som en personlig fornærmelse. Enkelte journalister var tydelig sinte på vegne av Sofie Bakkemyr, VGs motvillige kilde og kvinnen som ble filmet mens hun danset med Giske. 

– Hvordan er det mulig at saken ikke får noen konsekvenser, spurte en av de mest engasjerte journalistene. Med kraftig trykk på noen. Og mer enn antydet at «noen burde gå».

Når jeg leser rapporten på nytt fire og et halvt år senere, er fremdeles et grunnleggende spørsmål:

Hva skal egentlig til av redaksjonelle feilsteg for at en redaktør må gå?

Tiltakene som kom

Men når jeg leser evalueringsrapporten på nytt, er det også klart at publiseringen i 2019, med påfølgende mediedekning, debatt, PFU-behandling og et justert presseetisk regelverk, har bidratt til å gjøre journalistikken litt bedre. 

Dette er ikke nødvendigvis en utfyllende liste, men her er noen endringer som jeg mener har flyttet journalistikken i riktig retning:

Vi fikk Kildeutvalget, nedsatt av Norsk Presseforbund. Utvalget kom med en rekke anbefalinger, blant annet til flere endringer i Vær varsom-plakaten. Og vi fikk grundige diskusjoner om hva som er god sitatskikk. 

Utvalget fikk ikke gjennomslag for alt det foreslo, men vi fikk viktige debatter. Debatter som til slutt endte med at styret i Norsk Presseforbund vedtok fem endringer i Vær varsom-plakaten.

Endringene slår fast at anonyme kilder som hovedregel ikke skal få fremsette negative personkarakteristikker, og at kilder skal gjengis korrekt. For å nevne to presiseringer.

VG pusset i ettertid opp sine interne trafikkregler, og laget en kildehåndbok. Her trekker man fram behovet for å vise mer varsomhet i møte med uerfarne kilder. Boka har i tillegg regler for hvordan håndtere anonyme og profesjonelle kilder.

Andre mediehus benyttet også anledningen til å pusse opp – eller børste støv av – sine husregler.

I VGs rapport kommer det fram at avisen ikke hadde vært tydelig i rettingen av feil. Høsten 2019 kom første versjon av VGs rettelogg. Som etter hvert er utvidet til å bli avisens prisvinnende åpenhetsportal. I ettertid har flere medier lansert rettelogger, blant annet Dagbladet og Forsvarets forum (og denne uka også Journalisten).

Den massive dekningen av VGs dekning viste også at mediekritikk ikke trenger å være et nisjeprodukt. Av mediedekningen huskes nok TV 2s store reportasje best, hvor Bakkemyr snakker ut om hvordan hun opplevde møtet med VG. Men også andre medier dekket saken tett. NRK var ute med kritikk av VG bare timer etter den første publiseringen.

Og det er ikke kun i VG det er blitt en økt bevissthet rundt uerfarne kilder. Et raskt søk i PFU-databasen, viser at dette er noe som er blitt vektlagt eller vurdert i flere klagebehandlinger de siste årene.

Leddet som forsvant

Men det jeg også legger merke til når jeg leser evalueringsrapporten på nytt, og ser opptak av pressekonferansen, er punktet om at Steiro kom for tett på publiseringen. 

Jeg tviler ikke på at VG har lært av dette, men har alle vi andre?

«Det er ett ledd for lite mellom meg og den saken. Jeg engasjerer meg for mye, men føler at jeg må steppe inn», sier Steiro i rapporten.

Årsaken er at både nyhetsredaktør og leder for nyhetsavdelingen er borte. Dermed blir sjefredaktøren en operativ leder. Det mangler ifølge VG en djevelens advokat som står på sidelinjen og stiller de kritiske spørsmålene.

Steiro forsøker ifølge rapporten å gjøre kveldsvaktsjefen til en «fungerende» advokat, men som vaktsjefen beskriver i rapporten:

 «... jeg [har] i bakhodet at han (Steiro) har vært tungt involvert og har hatt dialog med reporter om kildene. Derfor er det ikke naturlig for meg å stille spørsmål ved kildekontakten, utover selvsagt å spørre om alt er godkjent.»

Dermed ble vaktsjef kanskje mer en djevelens advokatassistent, uten rett til å gi juridiske råd på egen hånd.

At Steiro kom for tett på var også et tema i 2019, men viktigheten av dette punktet druknet litt i diskusjonen om VGs intervjuobjekt var sitert riktig eller ikke. Og om Steiro burde gå.

Jeg tror særlig mindre redaksjoner burde studere akkurat dette punktet i VG-rapporten.

Rørte i gryta

Det er ikke sikkert det hadde endret sakens gang om ytterligere to ledere hadde vært på jobb. Men flere kokker betyr ikke alltid mer søl. Noen ganger gjør det at kjøkkensjefen kan stå i bakgrunnen og kun helt på tampen steppe inn og vurdere om måltidet bør serveres. Her bommet Steiro da han selv ble stående og røre i gryta.

For egen del vet jeg i hvert fall at dette punktet har påvirket hvordan jeg har forholdt meg til større redaksjonelle prosjekter i Journalisten i årene etter 2019.

I små redaksjoner må alle gjøre alt. Redaktøren kan ikke bare være redaktør. Men en redaktør må også få tid til å være redaktør. Hvis ikke øker risikoen for graverende feil. 

PFU mister relevans når viktige saker går bak lukkede dører

Jeg får derfor litt vondt i magen når jeg ser medier som publiserer omfattende eller kontroversielle saker hvor mediets sjefredaktør selv har byline. Noe som stadig skjer i mindre publikasjoner.

Ofte vil det ikke være nok medarbeidere i små og mellomstore redaksjoner til at man kan ha flere mellomledd i kvalitetskontrollen, noen steder består også den faste redaksjonen kun av én redaktør, men da blir det desto viktigere å være bevisst på dette.

Og det kan gå bra, uten både kjøkkensjef og en djevelens advokat, men det kan også ende opp med at publiseringen blir felt i Pressens Faglige Utvalg på fem punkter, noe VG og Steiro opplevde.

Den store ryddejobben 

Så til det store spørsmålet i 2019: Burde VG-redaktøren pakket snippesken og ruslet ut av lokalene i Akersgata? 

Feilene fremstår ikke mindre graverende noen år senere. Og spørsmålet om hva som egentlig skal til av redaksjonelle feilsteg før en redaktør må gå, er relevant også i dag. 

Det var flere feil og dårlige vurderinger som bidro til kaoset i 2019. Men hvor hovedansvaret ligger for det som skjedde kommer kanskje tydeligst fram i dette Steiro-sitatet fra rapporten:

«Da jeg tar beslutningen om å publisere, vet jeg at hun har vært motvillig til å stå frem og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe.»

Og hans klare inntrykk er at hun ikke ønsker å fronte saken.

Samtidig kan det kanskje også være noe annet vi kan lære av denne saken. At det evinnelige maset om at noen må gå, ikke alltid er den mest fruktbare løsningen.

I vår bransje har vi en tendens til å trekke litt på smilebåndet når krav om å ta ansvar blir møtt med argumenter om at det å ta ansvar også kan være at man blir sittende. At lederen rydder opp i stedet for å rusle ut døra parallelt med at en større sluttpakke overføres til vedkommendes konto.

Så ja, Steiro burde muligens gått av, som også Aftenposten mer enn antydet på lederplass i 2019. Men den beste løsningen var kanskje likevel at han ryddet opp i sitt eget rot.

På mange områder fremstår VG som en bedre avis i dag enn i 2019. Det er nok ikke på tross av redaktøren.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

Amedia-sjefen har noen gode svar – men opplever stadig å få feil spørsmål