Hanne Christiansen under en omvisning i Tyrkias enorme byggeprosjekt for flyktninger i Azaz, nord i Syria.
Hanne Christiansen under en omvisning i Tyrkias enorme byggeprosjekt for flyktninger i Azaz, nord i Syria.

Aftenposten i Midtøsten

Hanne Christiansen dekker Midtøsten for Aftenposten – men det var i en europeisk by hun følte seg i størst fare

Har hatt Istanbul som base i ett år.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Jeg er spenningssøkende, og tiltrekkes av vanskelige og utfordrende oppgaver.

Det sier Hanne Christiansen til Journalisten. Siden i fjor høst har hun vært Aftenpostens Midtøsten-korrespondent, med base i Istanbul.

Det er flere grunner til at Christiansen ønsket jobben, sier hun. Rent faglig omfatter Midtøsten «alt» hun har vært opptatt av:

– Blanding av kulturer, mange lag med historie og komplisert politikk. Jeg er veldig glad i å gå i dybden på saker som gjerne har mange lag. Og jeg syns særlig den historiske biten er spennende, og hvordan den gjennomsyrer alt som skjer i menneskenes liv.

– Fascinerende region

Før hun ble korrespondent, hadde Christiansen allerede fem års erfaring fra ulike redaksjoner i Aftenposten. Fra før har hun en dobbel mastergrad i verdenshistorie og økonomisk idéhistorie fra Columbia University og London School of Economics. Selv om hun ikke har konkret faglig kompetanse i Midtøsten-studier, har hun i mange år studert regionens historie og tidligere reist i flere arabiske land.

– Jeg er nysgjerrig og veldig fascinert av regionen. Jeg tror jeg er god på å forklare kompliserte sammenhenger, og mener denne korrespondent-jobben egner seg for den type journalistikk, sier hun.

Christiansen kunne lite om Tyrkia før hun flyttet dit for rundt ett år siden. Hun har begynt å lære seg språket og tar gjerne en prat på gebrokkent tyrkisk. Det har hjulpet henne å komme i kontakt med de lokale, som hun mener er svært imøtekommende.

– Det er utrolig hvor mye man får ut av å sette seg inn i et språk. Jeg har fått veldig mye igjen for det lille jeg har lært.

Mye fokus på jobb

I starten syntes Christiansen det var utfordrende å få oversikt over en ny by, samtidig med å skulle komme i gang med jobben. Nå, ett år senere, har hun utforsket og blitt kjent med den enorme byen med omtrent 15 millioner innbyggere. Hun føler seg stadig mer hjemme i Istanbul, sier hun.

Det som var krevende i starten var å flytte alene og finne ut av ting selv.

– Jeg har til gjengjeld fått muligheten til å fokusere på jobben. Det jeg kanskje ikke får i sosial stimuli i begynnelsen, fikk jeg gjerne gjennom jobb. Og det er mye jobb!

Hanne Christiansen i Kabul med fotograf Monica Strømdahl og de lokale fikserne Qayoob og Hamid.
Hanne Christiansen i Kabul med fotograf Monica Strømdahl og de lokale fikserne Qayoob og Hamid.

På reportasjereiser er hun også noen ganger alene, selv om hun for det meste får følge fra lokale fiksere eller fotograf-kolleger fra Norge. Området hun dekker er stort, og mangler ikke interessante temaer og historier å ta tak i, mener korrespondenten. Christiansen må både tenke på nye ideer, planlegge reiser, finne gode saker og kilder, og samtidig sette seg inn i sikkerhetssituasjonen på hvert enkelt sted hun reiser til.

– Jeg har ikke syntes at det å jobbe med store prosjekter alene har vært utfordrende tidligere, men her merker jeg jo mye tydeligere at jeg er alene. Men nå etter ett år går det veldig bra og jeg har blitt vant til å jobbe slik, sier hun.

I Istanbul har hun blitt kjent med andre internasjonale korrespondenter og fått et godt faglig nettverk.

– Det er veldig fint å ha et lite miljø med journalister som man kan dele erfaringer med, sier hun.

Iran på agendaen

Siden hun inntok jobben, har Christiansen vært på reportasjereiser til Libanon, Israel og Vestbredden, Afghanistan, Syria, Irak og Tunisia. I tillegg har hun reist mye rundt i Tyrkia.

På vei opp i fjellet i Nord-Irak med fotograf og journalistkollega Afshin Ismaeli.
På vei opp i fjellet i Nord-Irak med fotograf og journalistkollega Afshin Ismaeli.

Hun rakk ikke å reise inn til Iran før grensene ble stengt for journalister, men håper å få en anledning senere, uttaler hun. Christiansen har likevel dekket situasjonen i Iran i flere saker etter de store protestene fra iranske demonstranter mot det iranske regimet.

Nylig var Christiansen i Irak ved grensen til Iran sammen med fotograf og journalistkollega Afshin Ismaeli. Her lagde hun reportasje om blant annet unge iranske kvinner i eksil som kjemper mot iranske styrker. Selv om hun er tilbake i Istanbul nå, kommer Iran til å fortsette å være på Christiansens agenda fremover, sier hun.

– Det iranske regimet slår hardere ned med blant annet trusler om dødsstraff. Det skjer mye grusomt der nå. Demonstrantene har vært veldig motstandsdyktige og det blir en prioritering å dekke situasjonen på en måte som engasjerer leserne våre.

Bombene faller i Europa

Selv om det omstridte VM i Qatar foregår i hennes region, kommer hun ikke til å reise dit selv. Det er ikke en prioritering i hennes avdeling. Likevel ønsker hun å bidra med å skrive saker om Qatar fra Tyrkia, og forsøke en annen tilnærming enn det som er blitt skrevet tidligere.

Et prosjekt som derimot vil være viktig fremover, er det kommende valget i Tyrkia.

– Til neste år er det hundre år siden republikken Tyrkia ble til. Det er også mange som håper at dette kan være slutt på president Recep Tayyip Erdogans regime. Det kan bli veldig spennende, sier Christiansen.

Selv om hun har søkt seg til den mest utfordrende korrespondent-regionen, så har hun følt seg relativt trygg i Istanbul og på reportasjeturene. Det var da hun i februar ble sendt til Ukraina at hun havnet i mer dramatiske situasjoner.

Hanne Christiansen spiller inn podkast med Aftenposten-kollega Gina Grieg Riisnæs på vei ut av Kyiv i februar 2022.
Hanne Christiansen spiller inn podkast med Aftenposten-kollega Gina Grieg Riisnæs på vei ut av Kyiv i februar 2022.

I dagene etter starten på invasjonen av Ukraina i februar i år, var Christiansen i Kyiv sammen med en håndfull journalister og fotografer fra VG og Aftenposten. De tilbrakte flere netter samlet anspent i bomberommet mens bombene falt over byen.

– Det er ironisk at jeg dekker en region med så mye konflikt, men så er det i en europeisk hovedstad at jeg opplever situasjonen som farligst. Men det har vært mye læring i det også, både personlig og journalistisk. Jeg er veldig stolt av Aftenpostens gode dekning i Ukraina, sier hun.

Kvinner i Afghanistan

Reportasjereisen som ellers krevde mest sikkerhetsmessig planlegging og som Christiansen mener muligens er det viktigste oppdraget hun har hatt, var turen til Afghanistan i sommer.

– Jeg følger hele tiden med på situasjonen der. Det kommer få lyspunkter derfra og det er viktig å fortelle historiene til de afghanske kvinnene som får livene sine begrenset i stadig større grad, sier hun og videre:

– Det har vært viktig for meg å bruke tid på å fortelle hvordan det har gått etter at Taliban tok makten, og hvordan det har gått utover jentene og kvinnene i landet.

I Afghanistan besøkte Christiansen blant annet skoler, der tenåringsjenter risikerer straff for å bryte Talibans forbud mot skolegang for jenter, forklarer Christiansen.

– Det å snakke med jentene og lærerne deres om hvordan hvordan livene deres har endret seg under Taliban, er en type historiefortelling som Aftenposten prioriterer, sier hun.

For menneskehistoriene er mye av grunnen til at folk ønsker å lese om de store konfliktene, mener Christiansen.

– Det å gi ansikt til de store sakene er helt avgjørende for den jobben vi gjør.

For å finne disse, er korrespondenter helt avhengig av lokale fiksere som kan hjelpe dem å lage avtaler og bidra til det praktiske i planleggingsfasen og under reportasjeturene, deler Christiansen.

– Samtidig er det overraskende hvor mye man kan få med seg gjennom sosiale medier eller i lokale medier. Nettverksbygging skjer stein for stein, men jeg får ikke understreket nok hvor viktige de lokale er, avslutter Christiansen.

Powered by Labrador CMS