– Dette må du ikke skrive, sier Dager.
Hun har akkurat ment at barnevernet ennå ikke har fått de riktige spørsmålene fra journalistene i saken om den russiske mora og den forsømte 4-åringen.
– Hvorfor ikke det?
– Nei, det kan se ut som jeg kritiserer kolleger, sier Wenche Dager.
– Men du er jo kjent for klar tale når feil begås. Wenche er veldig bestemt og kritisk, men krever mest av seg sjøl, sies det.
– Å, jeg trodde ikke jeg var så tøff. Kritisk, nei gud – jo, jeg er jo det. Jeg har vel strevd litt med denne perfeksjonismen, slik som jenter gjerne gjør. Det skal være skikkelig og ordentlig. Du skal helst kunne det bedre enn alle andre. Det er en misforstått samvittighetsfullhet. Jeg kan bli litt opphengt, men jeg har lært etter hvert. Nå kan jeg noen ganger ta litt lettere på ting, hevder Dager.
– I går for eksempel, da jeg laget saken om høyreordførere som protesterer mot statsbudsjettet, overlot jeg intervjuet til en kollega i distriktet. Men sånt sitter langt inne altså. Og jeg hadde gjort grundig research og sagt fra hvilke spørsmål jeg ønsket. Jeg skal jo stå for innslaget.
Produktiv
NRK-kolleger, politikere og andre stortingsjournalister beundrer hennes ustoppelige engasjement og interesse for sakene hun holder på med. Den dama holder koken, er omkvedet. De kaller 66-åringen en inspirasjon for de yngre reporterne, framhever hennes dramaturgiske styrke, evnen til å tenke case og bilder og konsekvensjourna- listikk. Og framfor alt viljen til å bite seg fast og få noe ut av politikerne. Hard, men rettferdig.
Dager har hatt to seine hektiske kvelder på rad. Derfor er det litt tungt å gå på denne morgenen. Men etter morgenmøtet i Dagsrevyens politiske avdeling bærer det ned til politikerne. Heldigvis blir ønsket om en rolig dag på Stortinget innfridd.
– Jeg drar alltid til Stortinget i ledige stunder. Da får jeg tips og snakker med folk. Kontakten med politikerne er viktig for å følge med på hva som foregår. Man må vite hvordan de tenker. Derfor blir det en god del vaking rundt i korridorer.
Nyhetsfotografene derimot kan styre seg for utsiktene til en tur til Løvebakken.
– Det er det gørreste fotografene vet. Så derfor spør jeg alltid: Hvem har trukket vinnerloddet i dag, ler Dager, som gjerne lokker med god tid i stortingsrestauranten og spanderer bløtkake når fotografene har bursdag.
Trolig et smart trekk. For det skal ikke underslås at kamerafolket til tider har følt at engasjert er et annet ord for geskjeftig når reporteren har tatt styringen.
– Jo da, vi har hatt våre runder. Det er litt fordi de synes jeg blander meg for mye inn, jeg har jo en tendens til å ta regien. Og når jeg iblant har irritert meg over dem, sier jeg jo fra, det er sånn jeg er. Men jeg er samtidig den første til å rose fotografene når de gjør noe bra. Så det har gått seg til.
I dag har Dager bare Journalisten og ingen motvillig fotograf på slep. På vei ut står NYDI-sjef Anne Aasheim i gangen.
– Wenche er NYDIs mest produktive journalist, melder Aasheim straks hun får vite hva slags ærend vi er ute i.
Dager skal til å protestere.
– Jo, insisterer Aasheim. Slike pluss-60-journalister vil vi gjerne ha. Og det er faktisk flere av dem her i NRK.
– Ja, se bare på Kari Grete Alstad. Å begynne som stringer i London når du er over 60. Det er tøft synes jeg, sier Dager.
Dyr journalist
Nede på Stortinget er det ingen tvil om hvem som oppleves som en tøffing. Ingen andre har fått flyttet på så mange millioner i statsbudsjettet, sies det. I NRK kalles hun landets dyreste journalist. For når Dager løfter fram en forfordelt gruppe har det ofte kostet regjeringen på pungen.
– Fortell om en sak du er stolt av?
– Det ble en svær sak da vi løftet fram at denne regjeringen ville stramme inn uføretrygdedes muligheter til å tjene penger på si. Det ble et ramaskrik i KrF. Når vi viste virkningene for enkeltpersoner ble mange sjokkert og forslaget ble strøket. Det handlet kanskje ikke om så mange penger, men betydde mye for dem det gjaldt.
– Men det er andre saker som har fått betydelige konsekvenser i kroner og øre ?
– Jo da, det er noen rehabiliteringsinstitusjoner med elendig økonomi som har fått plusset på noen millioner ekstra.
– Og direktøren på Ullevål sykehus vil oppkalle den nye kreftavdelingen etter deg?
– Det ble jo sagt på spøk da. Men det er riktig at jeg gjorde noen dypdykk i helsevesenet som ga resultater. Ikke minst da vi tok for oss manglene i kreftbehandlingen. Også Aftenposten skrev om dette, men du vet tv har mye sterkere gjennomslagskraft. Spesielt inntrykk gjorde et innslag jeg laget om en dame fra Sogn og Fjordane som hadde ventet i ti uker på livsnødvendig strålebehandling. Pluss at vi viste alt det dårlige utstyret, gamle røntgenapparater, CT-apparater og jeg vet ikke hva, forteller Dager.
Etterpå kom politikerne til henne på Stortinget og spurte hva er dette for noe.
– Det var litt morsomt. Og så satte de ned en tverrpolitisk gruppe som skulle lage en plan for kreftomsorgen. Nei, nå høres dette ut som bare skryt. Men egentlig sier det mest om fjernsynets kolossale gjennomslagskraft. Folk hadde jo demonstrert mot ressursmangelen over hele landet, og jeg gjorde ikke mer enn hva journalister i mange aviser hadde gjort. Men når tv viser folk som lider, så virker det.
Sykdom ga innsikt
Som utdannet sosionom var det naturlig at nettopp helse- og sosialsaker ble Dagers vei inn i journalistikken. Egen erfaring som kreftpasient ble siden en ekstra drivkraft.
– Det er klart at når du har vært pasient og stadig får cellegiftbehandling i trøstesløse omgivelser, får du en annen innsikt i problemene. Det var etter dette jeg begynte å grave fram helsesaker.
På Ullevål var det ikke engang et skjermet venterom for dem som skulle til livreddende behandling. De var henvist til å sitte i korridorer der murpussen falt av veggene og dødssyke mennesker stadig ble trillet forbi. Dagers tilstand var svært alvorlig, men som en kollega kommenterer; hun ville ikke gi seg på dette området heller.
Mellom cellegiftkurene fortsatte hun å jobbe.
– Jeg ville gå på jobb og jeg tror det var riktig. Det er litt viktig å være sta når du får en slik diagnose.
Av legene forlangte hun kun positive tilbakemeldinger og av seg selv at hun skulle overleve, slik hun hadde lovet datteren. Og det gjorde hun, nærmest mot alle odds.
– Ja det var nok det, men ikke for meg! Der kommer mirakelet, sier de på Ullevål når jeg er innom.
Og så fort hun var frisk fortsatte Dager i samme tempo som før. Kollegene påstår til og med at hun fikk en ny giv. Og det i en tid der folk blir utbrente før de er 25.
– Jeg var jo så glad for å overleve. Da jeg ble kvitt sykdommen jeg antakelig hadde båret på ganske lenge fikk jeg ny energi. Og den ville jeg bruke til å gjøre noe, blant annet med helsevesenet. Og så tar jeg tran hver morgen!
– Alvorlig talt. Selv om vi er oppi årene kan vi ikke sette oss i en krok, enten så er vi her eller så er vi ikke her, sier Dager.
Men selv seniorreporteren blir selvsagt sliten iblant. Og med sin sjukehistorie er hun var for signaler fra kroppen.
– Så når de yngre i redaksjonen klager over at jobben er et ork, blir jeg kjempefornøyd.
Vil lese manus
På NRK-kontoret i stortingskjelleren har Dager akkurat fortalt kollega Bjørn Bø at hun blir intervjuet og at noen åpenbart må ha røpet ett og annet. Det siste er litt urovekkende for en som helst tar styringen selv.
– Du, jeg må få lese gjennom dette, sier Dager.
– Pleier du sjøl å gjøre det overfor dine kilder ?
– Ja, jeg forteller alltid intervjuobjektene hva jeg kommer til å si i reportasjen når jeg snakker med dem. Eller jeg ringer opp igjen. Det er en grei høflighet. Vi må huske på at vanlige folk er spente og usikre. Det er kanskje første gang de blir intervjuet. Da kan vi ikke bare buse inn i stua eller sykesenga til folk. Vi må behandle mennesker med respekt.
– Vanlige folk er så, men hva med politikere og risikoen for at de skal løpe fra det de har sagt?
– Det blir noe annet med drevne folk. Men jeg ringer gjerne og sier at jeg gjør slik og sånn bare så de er klar over det. Og jeg har ennå ikke opplevd at noen har trukket seg. Men så er det sagte ord vanskeligere å gå fra enn det dere har på blokka. En periode påsto politikerne at alt var kryssklippet, men nå sier de ikke det mer. Likevel er nok politikerne ergerligere på oss noen ganger enn de vil innrømme.
Hun vil ikke trekke fram noen spesiell når vi spør, men hevder å ha sans for mange i politikken.
– Folk spør jo ofte meg som er på Stortinget om politikere. Men det rare er at når de sier at den og den er fryktelig må jeg alltid si at nei, de er nok ikke så gale som folk tror.
– Hva synes du om at Dagfinn Høybråten forlyster seg med å parodiere deg?
– Jeg får vel ta det som en kompliment.
– Politiske reportere er blitt kritisert for tette bånd, har du venner blant politikerne?
– Nei, det er ingen jeg treffer privat. Det ville vært vanskelig både partimessig og på andre måter. Jeg er heller ingen Tostrup-gjenger. Men jeg snakker jo med mange her på Stortinget og særlig med kvinnelige representanter går praten om alt mulig. Det er en veldig gemyttlig tone i dette huset.
– Forresten, har ikke du tatt veldig mange bilder nå?
– I grunnen ikke. Jeg har så vidt begynt.
Dager er bekymret for framtoningen. Hun har forlagt sminkepungen hjemme og øynene renner.
– Etter cellegiftbehandlingen har jeg hatt problemer med tårekanalene. Det er ikke noe stort problem når jeg står med ryggen til kamera. Men nå – ja, dattera mi sier jeg er en kontrollfrik.
At hun alltid tenker bilder er ellers nettopp det vaktsjefene gleder seg over. At hun klarer å lage godt tv ut av vanskelige saker. For Dager duger det ikke med en synk for og en synk imot.
– Vi fikk masse kursing i dramaturgi da jeg begynte i NRK for over 33 år siden, og lærerne var de fremste på feltet. Et godt nyhetsinnslag skal være som en minidokumentar. Vi er enige om hva som er godt tv her i redaksjonen, men vi får det ikke alltid til og det er frustrerende.
Men sitter Dager hjemme og ser et godt innslag ringer hun alltid vaktsjefen etterpå.
– Er jeg begeistret så må jeg gi ros. Vi har en fabelaktig vaktsjefstab, men de får omtrent aldri noe skryt.
Også for fjernsyn gjelder det tabloide grepet med bare ett fokus, som de sier i NRK.
– Det handler om tilgjengeliggjøring og hele tida tenke på hvordan du bildemessig kan fortelle en historie. Politikken er noe av det vanskeligste vi jobber med i så måte. Og jeg må få berømme yngre reportere som Atle Bjurstrøm og Anders Børringbo. De ser stortingspolitikerne med friske øyne og finner på overraskende grep.
Hun er nøye på at de eldre også må forstå at de kan lære av yngre kolleger.
– Det er viktig for at vi eldre skal kunne henge med. Det er ikke bare vi som skal inspirere .
– Men du gir råd til unge reportere?
– Råd? Nei, jeg gjør vel ikke det. Ikke datteren min en gang spør meg om råd. Men når de spør om hjelp og tips så får de det selvfølgelig. Men jeg spør jo dem også.
Selv om Dager er kjent som en myndig dame går hun nemlig også for å være raus og flink til å ta de yngre under sine vinger.
– Under mine vinger? Nei, det er noe vi tøyser med det. Men når unge reportere ikke kjenner Stortinget så godt som jeg gjør, så introduserer jeg dem selvfølgelig og sier her har vi en fyr som er flink til det og det. Politikerne kommer gjerne med tips til oss som har vært her en stund og da forteller jeg dem hvem de kan bruke hvis ikke jeg selv kan.
– Men intervjuobjektene må også ta imot råd og regi fra deg?
– Noen ganger når folk ikke skjønner at de må snakke i hovedsetninger på tv så må jeg være ærlig og si fra. Hvis man må gjette seg til hva folk mener kvier jeg meg ikke for å si at det ikke kan brukes. Da har det ikke sjans til å komme på likevel.
– Hvis folk ikke leverer varene er du ikke nådig?
– Man må oppdra folk og særlig fra politikere godtar jeg ikke hva som helst. Folk har en tendens til å være veldig spissformulerte når vi snakker på forhånd, men så fort mikrofonen kommer fram blir det bare tåkeprat. Da må jeg avbryte og spørre: Mener du dette eller mener du det ikke? Redigererne er veldig glad i meg når jeg gjør det. Etter lange haranger pleier jeg å si «Tusen takk og så tar vi kortversjonen».
Ikke så rart kanskje at Jens Stoltenberg fleiper med at Wenche Dager sier hva han skal si.
Tårer og latter
Krig, katastrofer eller ulykker har ikke vært Dagers område. Men å komme tett på mennesker som har det fælt kan også være sterkt.
– Å møte syke, fattige eller fortvilte mennesker er også en påkjenning. Jeg husker en sak – ja, jeg griner nesten bare jeg tenker på det. I forbindelse med 1.mai-dekningen laget jeg et portrett av en sykepleier som jobbet på en barneavdeling. Der var det en fireåring med leukemi som var så puslete og syk at jeg rett og slett måtte snu meg vekk, sier Dager og tørker tårene der hun sitter i Vandrehallen.
– Sånt gjør faktisk like stort inntrykk på meg som barn som lider ute i verden. Jeg har sett mye tragisk her hjemme. Man trenger ikke dra til krigsområder for å oppleve det.
Selv om hun er aldri så grundig, har selvsagt Dager sine tabber på samvittigheten. Og bortsett fra at hun ler så mye underveis at hun har vanskelig for å få presset fram historien, forteller hun villig. Selv rangerer hun den gangen hun og Annette Groth fikk latterkrampe under direkte nyhetssending på Østlandssendingen som hennes verste. De maktet ikke å ta seg inn og etter et par minutter måtte de bare avbryte sendingen.
– Vi satt og leste nyheter og ganske sterke nyheter også. Men så begynte jeg på en melding fra havnedirektøren om et oljeflak. Etter hvert forsto jeg at det dreide seg om en fullstendig ubetydelig sak. Flaket var ikke større enn en robåt. Det var så latterlig at jeg måtte le. Så smittet det over på Anette.
Det ble trykket på hosteknappen og teknikeren ba dem ta seg sammen. Dager fikk stønnet fram at han måtte legge på en plate, men fikk til svar at han hadde pakket sammen. Noe som bare ga latteranfallet ny styrke.
– Til slutt fikk jeg stønnet fram: Jeg tror vi får slutte for i dag. Det var jo helt fryktelig. Anette stakkar var ikke fast ansatt en gang. Avisene skrev om episoden og det ble sendt om igjen i Dampradioen.
Blitzbråk
En annen minneverdig opplevelse er hentet fra aktualitets- og debattprogrammet Antenne Ti, forløperen til dagens RedaksjonEn. Der var Dager programleder og jobbet sammen med blant andre Toril Svaar, Per Ståle Lønning, Nils Gunnar Lie, Viggo Johansen og Finn H. Andreassen. En kveld sto det nedleggingstruede Blitz-huset på dagsordenen. Redaksjonen hadde fått talspersoner fra det ellers pressesky Blitzmiljøet til å stille. Særlig en av dem skulle vise seg å være svært talefør. Såpass at Dager hadde sin fulle hyre med å styre debatten.
– Jeg ble sittende og rope «Katja, Katja, Katja». Til slutt hysjet hun på meg. Verken jeg eller politikerne kom til orde. Etterpå kom Finn H. bort til meg og sa det hadde vært dødsbra, mens jeg syntes det var helt grusomt. Nå i ettertid er det litt morsomt, men ikke da det sto på.
Som nyhetsjournalister flest har Dager det travelt med å holde seg oppdatert. Før hun selv lager nyheter er det politisk kvarter, og nyheter både i radio og på tv. Etter jobben fylles kvelden av Dagsnytt 18, TV 2 Nyhetene og Dagsrevyen. RedaksjonEn er som regel førstevalget, mens hun tar opp Tabloid. For Pål er så flink at han må hun få med seg. Og etterpå er det nyhetene klokka 21 og da blir det gjerne litt zapping mellom kanalene.
– Huff ja, det er helt sprøtt. Datteren min stakkars ble fôret med nyheter hele oppveksten. En venninne av meg snakker om å sitte foran tv-skjermen og hvile vettet, men jeg gjør ikke det jeg vet du.
– Tror du at du kan finne roen som pensjonist?
– Ja det tror jeg. Jeg får være til jeg er 70, men det skal de få slippe. For jeg er bestemor til verdens tre skjønneste gutter. Og jeg har lyst til å bruke mer tid på dem. Men det er klart, jeg vil nok alltid se Dagsrevyen med et argusblikk. Og ringe vaktsjefen etterpå. Men bare når jeg er fornøyd.
