Tidligere NRK-journalist Bård Wormdal kommer med oppsiktsvekkende dokumentasjon på hvor tett etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA har vært i store deler av etterkrigstiden, skriver Rune Ottosen.

DEBATT:

Historien må skrives om etter «Spionkrigen»

Mener ny bok er kandidat til Den store journalistprisen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Bård Wormdals bok «Spionkrigen» med undertittel «Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA», burde være en opplagt kandidat til Den store journalistprisen. 

Wormdal kommer med oppsiktsvekkende dokumentasjon på hvor tett etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA har vært i store deler av etterkrigstiden. Uten at våre folkevalgte på Stortinget har vært informert har USA finansiert infrastruktur og enda til betalt lønninger til norsk etterretnings-personell. 

En som trodde han var ansatt i Etterretningstjenesten fant etter avsluttet karriere at han ikke finnes i det norske pensjonssystemet fordi han hadde vært lønnet av USA. 

Dette er Wormdals tredje bok om denne problematikken. Hans begrunnelse for å skrive om fortrolig informasjon til et norsk publikum, er at han mener den norske befolkningen har krav på å vite om forhold som er av avgjørende betydning for vår sikkerhetspolitikk. Det bilaterale samarbeidet med USA om etterretning går under navnet NORUSA. Det har eksistert siden 1950-åra, men aldri vært gjenstand for åpen behandling i Stortinget. Wormdals kildemateriale dokumentert i et omfattende noteverk er så overbevisende at ingen på ansvarlig hold har benektet sannhetsgehalten.

Han har intervjuet nåværende og tidligere ansatte i norsk etterretning og skaffet til veie ugjendrivelig dokumentasjon. Wormdal har understreket i intervjuer at han ikke publiserer noe som kan skade norsk sikkerhet. Russland er i motsetning til norsk offentlighet godt kjent med de forhold han beskriver. De to første bøkene «Satelittkrigen» (2011) og «Spionbasen» (2105) ble langt på vei forbigått i stillhet. «Spionkrigen» har derimot blitt fulgt av andre medier.

Wormdal viser at Globus-anlegget i Vardø i praksis er en amerikansk base og av vital betydning for overvåking av Russlands atomstrategi. Norsk etterretning hjelper USA på viktig områder som atomvåpen og utvikling av nye våpensystem. Norske radarer er i stand til å identifisere russiske atomvåpen og er derfor potensielle bombemål. 

Norge blir kalt en model-partner av USA og det bør neppe være et komplement når prisen vi betaler er å bli brikker i USAs globale strategi. De tette båndene mellom Etterretningstjenesten og National Security Agency (NSA) har Wormdal kunne spore i tusenvis av NSA dokumenter lekket av Edward Snowden

Norge er dypt involverte i forberedelser til krig i verdensrommet der norske satellitterog radaranlegg er tungt inne i USAs romstrategi. Jeg har selv i en artikkelserie i Forsvarets forum vist at USAs nye romstrategi baserer seg på kommersielle aktører som Svalsat. 

Norske politikere ser ut til å godta å ha vært utenfor kontroll og innsyn. Norske ledere har tydeligvis akseptert at vi har blitt en vasallstat? 

Wormdal avslutter boken på følgende vis: 

«Fortsatt skal kontroversielle hemmelige aktiviteter få leve sitt eget liv, enten det gjelder norsk samarbeid med amerikanske etterretningsorganisasjoner, som CIA og NSA, eller norske agenter som opererer ut fra sitt eget etiske regelverk. Også dette er trekk ved det norske demokratiet.»

Powered by Labrador CMS