På et tak i Gulu i Uganda står Anne Torhild Nilsen og Rådmund Steinsvåg. Først hører de krasling i mørket. Så ser de dem; en jevn strøm av barbeinte barn. Kveld etter kveld jakter de små nattevandrerne på et sikkert sted å sove. Et sted der geriljaen Herrens motstandshær (LRA) ikke bortfører dem og gjør dem til barnesoldater.
De to norske 26-åringene har gjennom år lest om barna som sover borte fra mor for å kunne unnslippe LRA. Men å oppleve nattevandrere var noe helt annet en å lese om dem:
– Vi måtte sette oss ned. En times tid satt vi og pustet ut i en grøftekant, forteller Anne Torhild Nilsen.
Mer enn 12 000 barn er bortført de to siste årene, og langt flere i løpet av den 18 år gamle borgerkrigen. Det sies at rundt 85 prosent av LRA består av barnesoldater, som tvinges til å begå drap. President Museveni ønsker ingen publisitet om barnesoldatene og hærens drap på mindreårige LRA-soldater. Men Nilsen og Steinsvåg har gravd frem unike og avslørende bilder av henrettede barn.
Levde i krigssonen
Anne Torhild Nilsen er journalistutdannet og har arbeidet mest med radio på to distriktskontorer i NRK. Rådmund Steinsvåg har bakgrunn fra militæret og u-landsstudier. De to utgjør Berserk Productions. Hovedaktiviteten er produksjon av dokumentarfilm, og nisjen er neglisjerte konfliktområder. Hittil har arbeidet vært mer preget av idealisme enn av kommers, for norske medier har vært lite interessert i stoffet deres.
Før de reiste til Uganda, trodde de at krigen ville ta av i mediene. De tok feil. Fortsatt er borgerkrigen en underdekket konflikt, selv om FNs Jan Egeland har bedt verden om ikke å glemme krigen med barn mot barn.
I februar i fjor reiste Nilsen og Steinsvåg til Uganda med nyinnkjøpt videokamera. Både den norske ambassaden og Redd Bar na advarte dem, men på tross av det levde de tre måneder i bushen i krigssonen. De fløy ikke inn og ut, slik hvite journalister og hjelpearbeidere gjerne gjør. Tvert om busset de Nord-Uganda på kryss og tvers. De innrømmer at det kunne være farlig, men skulle de dokumentere den daglige frykten så ville de føle den på kroppen. Dessuten var det billig. De hadde lite penger, men mer tid. Nettopp tid var en viktig ressurs for å vinne tillit i alle leirer, og få bygd opp et nettverk av mennesker som etter hvert torde snakke med dem.
– Vi kom tett på grupperingene; geriljaen, hæren, vanlige mennesker, hjelpeorganisasjonene, forteller Rådmund Steinsvåg.
Rå bilder og norsk vinkel
Tilbake i Norge kom de to fulle av inntrykk med en mengde fotoopptak med sterke historier og uhyrlige bilder av henrettede mennesker. De laget en ti minutters pilot, og begynte runden i redaksjonene. Men nei, NRK var ikke interessert. Heller ikke TV 2. De har vært på riksaviser, lokalaviser, blader og ulike produksjonsselskaper.
De fikk høre at bildene var for sterke til å publiseres. Stoffet deres ligger over tålegrensen for hva publikum orker å se, ble det sagt.
– Vi skjønner det argumentet, men en trenger ikke plukke de verste bildene med kløyvde hoder. Vi er enige i og nøye på at menneskeverdet er likt uansett kontinent, så vi sladder ansiktene, sier Steinsvåg.
Eller redaksjonene etterlyste en norsk vinkel.
– Det er tragisk at man er avhengig av å fornorske problemer i verden. Vi hadde nok lettere kunnet selge en dokumentar med et norsk fokus, men krig i Uganda kan ikke gjøres til en norsk-ugandisk ting, sier Steinsvåg. Kompromissløst hadde de kun svarte mennesker i bilderuta. Der nede ga det dem troverdighet. Her hjemme vanskeliggjorde det publisering.
Ikke plass til Uganda
Men det vanligste svaret var at nyhetsbildet ikke hadde plass for Uganda. Nei, nå er det Sudan som er aktuelt. Eller; nå er det tsunamien. Nei, for to uker siden hadde vi en sak om et annet afrikansk land, og da kan vi ikke sette på en ny sak fra Afrika nå. Et sted ble de møtt med at «det er ikke noe argument at dette er en neglisjert og glemt konflikt, for det finnes mange glemte kriger».
– Jeg skjønner at norske medier ikke har råd til å sende journalister til afrikanske land, men jeg er litt skuffet over at interessen for frilansstoff ikke er større. Selvsagt kan det hende at det vi vil selge ikke er bra nok, men vi har materialet til å løfte frem problemet og vise flere sider av konflikten, sier Nilsen og fortsetter:
– Mediene velger virkeligheten vi skal bry oss om. Om 104 norske journalister ble sendt til Afrika istedenfor Sørøst-Asia, så tror jeg folk ville lest flittig og åpnet lommeboka. En del sjefer som bestemmer over sendetid og oppmerksomhet i mediebildet, later til å mene at folk ikke bryr seg eller at konflikter er for vanskelige å forstå. Jeg tror folk ønsker å møte virkeligheten og forstå hva som skjer. Og journalister som er interessert i Afrika-spørsmål, har vært veldig behjelpelige.
Ut igjen
Noen napp har de fått. Etter en e-post direkte til Bjørn Hansen i NRK, kom deler av piloten deres i «Urix». TV 2 hadde noen av deres bilder med i et program om en barnesoldat. En reportasje er solgt til «Fri tanke». Dessuten fristiller de bildene sine til hjelpeorganisasjoner som arbeider med Uganda. De har fått oppfordring om å sende bilder til den internasjonale krigsdomstolen.
– Den beste måten vi kan bidra med er å hente inn informasjon og spre den på en balansert måte, mener Steinsvåg.
– Derfor kan jeg føle meg litt mislykket som journalist. Bare halve jobben er gjort, når jeg ikke får ut det jeg vil, sier Nilsen.
Når dette leses er de to av gårde på et fem ukers prosjekt i et annet neglisjert konfliktområde. Denne gangen kjører de tre vinklinger; en om dem konflikten gjelder, en om en gruppe nordmenn i området og en vinklet på deres egne opplevelser underveis.
