Inkompetanse i flere ledd
For andre gang på to år har vi som journalister gått i streik. Denne gangen hadde, etter lederens utsagn, vi alle en bedre sak å gå til konflikt på. Spørsmålet som åpenbarer seg etter at streiken er over, er om resultatet er i nærheten av hva vi kunne håpe på, og om vi på det tidspunkt konflikten kom hadde forsøkt alle muligheter.
Vi gikk til streik fordi vi ikke finner oss i at arbeidsgiverne leker med våre pensjoner, og det er en sak de aller fleste av oss er enige i. Problemet er bare at ti dages streik ga oss lite annet enn en galgenfrist som fort kan føre til at vi havner i nok en konflikt om to år.
Det opplagte spørsmålet som melder seg i mitt hode er hva er årsaken til at denne konflikten endte der den endte. Slik jeg ser det så vil mekling i stor grad gå ut på å finne en minste felles multiplum. Og med utgangspunktene som både MBL og NJ hadde på forhånd så skal jo ikke en løsning som den vi endte på være spesielt vanskelig å se på som akkurat det laveste felles ståsted vi kunne ha.
Det er da betimelig å kreve svar på ett forhold fra begge siders forhandlere. Var den endelige løsningen noensinne vurdert underveis før partene gikk fra hverandre i streik? Hvis så ikke er tilfelle, så er jeg tilbøyelig til å anklage begge sider for en komplett udugelighet.
Hvis det, nok en gang, er slik at vi har gått til streik uten at vi har utforsket alle muligheter tilstrekkelig så er det mange her som ikke har gjort jobben sin. Og det på begge sider av forhandlingsbordet.
Nå er det vel liten grunn til å tro at min stemme skal bli særlig hørt hos MBL, men hos mine egne i NJ bør jo alle medlemmer være meningsberettiget. Så da kommer jeg med et ydmykt ønske om at man faktisk bytter ut hele forhandlingsdelegasjonen neste gang. For det må da være i medlemmenes interesse at vi har færrest mulig konflikter. Streikevåpenet skal kun brukes når vi både har en god sak og vilje til å stå på til vi er kommet noen vei. Ikke til å pleie egne selvbilder i en forhandling for så å legge seg på rygg når det begynner å bli alvor.
Jeg må også for ordens skyld nevne at man også gikk inn for et sluttresultat som medlemmene i Tromsø advarte kraftig imot fem dager før landsstyret stemte for det, som en avslutning på streiken. Det med stemmen til landsstyrets medlem fra Tromsø på siden til ledelsen. Merkverdig spør du meg.
Jeg var på jobb den første dagen etter streiken, og synes det var hyggelig. Jeg skulle gjerne vært på jobb hver dag. Jeg har heller ikke noe imot å gå til konflikt når det trengs. Men det forutsetter tre forhold. Både at vi har noe å gå til konflikt for, at alle muligheter er forsøkt og at vi da har en streikeledelse som ikke legger seg ned på rygg når det begynner å bli alvor.
Geir Seljeseth
Journalist
Nordlys
