60 Minutes til midnatt: Fra tobakk til Trump

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

I 1995 satt CBS-programmet 60 Minutes på et eksplosivt intervju med tobakksvarsleren Jeffrey Wigand, men programmet ble først holdt tilbake av juridisk og kommersiell frykt.

Mange mener dette er den største tabben i programmets stort sett stolte journalistiske historie. Men nå kan eieren CBS (eller kanskje mer riktig, eieren til CBS), være i ferd med å gjøre en ny tabbe. Kanskje like stor, kanskje større.

To versjoner av Kamala

I 2024 ble 60 Minutes anklaget for å ha redigert et Kamala Harris-intervju for å skjule hennes «ordsalat» og framstille henne som mer kompetent.

Donald Trump kalte intervjuet for «bedragersk» og mente redigeringen var en av de største skandalene i kringkastingens historie. Han og hans advokater fulgte opp med et søksmål mot CBS på 20 milliarder dollar. 

Et søksmål som de fleste jurister – i hvert fall dem som ikke jobber for presidenten – trolig vil si er grunnløst.

Likevel tyder mye på at CBS’ eier, Paramount, nå jobber med å inngå et millionforlik med Trump. Ikke fordi Paramount eller CBS mener 60 Minutes har gjort noe galt, men fordi man frykter at Trump-administrasjonen skal stoppe en planlagt fusjon som også inkluderer CBS.

Internt i CBS er det uro, og lederen for 60 Minutes har valgt å gå av i protest mot innblandingen fra eierne.

Opp i røyk

Hva sier disse sakene om medienes rolle i møte med makt og penger? 

Og et annet spørsmål, kanskje ikke like eksistensielt, men likevel: I dagens politiske klima i USA, hvor stor er sjansen for at et Hollywood-studio vil sette sammen et stjerneteam med noen av bransjens største profiler for å lage en film med en journalist i hovedrollen?

Spørsmålet ble stilt i podkasten The Powers That Be: Daily¹ fra mediehuset Puck tidligere denne måneden.

Årsaken til at spørsmålet kom opp, var at de i episoden gjennomgikk Trumps absurde søksmål mot CBS og 60 Minutes.

Derfra var veien kort til filmen «The Insider» fra 1999, regissert av Michael Mann – og med Al Pacino og Russell Crowe i to bærende roller. 

Pacino som 60 Minutes-journalist og Crowe som tidligere forskningssjef i et av de store tobakkselskapene.

Filmen bygger på en artikkel i magasinet Vanity Fair, og er kort fortalt historien om CBS/60 Minutes-skandalen fra 1995.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Fryktet søksmål

Vi følger Jeffrey Wigand (Crowe), som bryter tausheten og avslører hvordan tobakkselskapene bevisst manipulerer produktene for å gjøre dem mer avhengighetsskapende. 

Ikke overraskende møter Wigand motstand fra mektige krefter i tobakksindustrien, men journalist Bergman møter også motstand hos både redaksjonsledelsen og CBS, som frykter søksmål og kommersielle konsekvenser.

Filmen dukket for ikke så lenge siden opp på strømmetjenesten Disney+, og jeg så den på nytt for første gang på mer enn 20 år. Den har holdt seg overraskende bra, og velger vi å overse at Pacino/Bergman stadig går ut og inn av telefon­kiosker, er det mye som – dessverre – er veldig aktuelt. 

Det er heller ikke uten grunn at mange regner dette som en av de beste «journalist-filmene».²

Stoppet sendingen

Her er kort fortalt historien, slik den i stor grad også blir gjenfortalt i filmen:

Tilbake i 1995 sto 60 Minutes midt i en av sine største kriser. Redaksjonen satt på et langt intervju med Wigand, tidligere forskningssjef i Brown & Williamson, hvor han avslørte at tobakksindustrien bevisst tilsatte stoffer som gjorde sigaretter mer avhengighetsskapende, og at ledelsen skjulte helsefarene.

CBS’ juridiske avdeling fryktet et milliardkrav for «tortious interference» («rettsstridig innblanding») ved at de bidro til at Wigand brøt sin taushetsavtale. Resultatet var at 60 Minutes først sendte en sterkt redigert og anonymisert versjon av intervjuet, der Wigand ikke ble identifisert og de mest eksplosive påstandene ble utelatt.

Samtidig satte tobakkselskapet i gang et massivt forsøk på å sverte Wigands troverdighet, blant annet gjennom lekkede dokumenter til medier som Wall Street Journal.

Vendepunktet kom da en frustrert Bergman tipset New York Times om at CBS holdt tilbake intervjuet av kommersielle hensyn. Avisen publiserte en forside­artikkel og leder som kritiserte CBS for sensur og feighet. Først da sendte 60 Minutes hele intervjuet med Wigand.

Denne saken har blitt et symbol på kampen mellom journalistikk og kommersielle interesser. Og en veldig severdig film.

– Dette var et klart tilfelle der bedriftsjurister overtok redaksjonell kontroll, har daværende 60 Minutes-produsent Jeff Fager tidligere uttalt.

To versjoner av sitat

Høsten 2024 var 60 Minutes igjen i sentrum for en mediestorm, denne gangen etter å ha redigert et intervju med visepresident Kamala Harris.

I en teaser til en kommende 60 Minutes-sending som ble vist på Face the Nation, et annet program på samme kanal, svarte Harris på et spørsmål om Israel med en lang, noe usammenhengende formulering som inneholdt flere generelle og vage utsagn. Da hun svarte på det samme spørsmålet i 60 Minutes-sendingen, fremsto det kortere og langt mer konsist. 

Dette utløste anklager om at CBS hadde forsøkt å beskytte Harris mot kritikk. 

Det bør ikke overraske noen at intervjuer blir redigert ned. Det er normalt ikke presseetisk forkastelig og i hvert fall ikke ulovlig. Samtidig er det klønete å publisere to versjoner av samme svar, selv om meningsinnholdet er det samme.

Trump mener at dette er mer enn klønete. Han hevder at redigeringen er valginnblanding, og dermed ulovlig, og slengte på et søksmål i milliardklassen.

Her kan dere se både den redigerte og den uredigerte versjonen av intervjuet:

Federal Communications Commission (FCC)³, ledet av Trump-utnevnte Brendan Carr, kastet seg på og krevde innsyn i uredigerte opptak og full transkripsjon, noe han også fikk. 

Samtidig ble godkjenningen av Paramounts (CBS’ eier) planlagte fusjon med Skydance Media satt på vent av samme etat, avventende blant annet FCCs vurdering av CBS’ redaksjonelle praksis og håndtering av mangfoldspolitikk (DEI).

Håper på fusjon

Årsaken til at Paramount nå ser på muligheten for et forlik, er et ønske om å få fortgang i denne fusjonsprosessen. Selv om det rent juridisk ikke er noen sammenheng mellom et søksmål fra Trump og DEI-politikk.

Et eventuelt forlik vil koste dem mange titalls millioner dollar. Penger som da trolig går rett i lomma til saksøker. Søksmålet er nemlig gjort av ham som privatperson, før han startet sin andre presidentperiode.

Blir ikke fusjonen gjennomført, frykter flere at CBS om kort tid må kutte kostnadene betraktelig, som igjen vil svekke dem både kommersielt og journalistisk.

Situasjonen i 1995 og i 2025 er forskjellig, samtidig som det er likheter:

Både på 1990-tallet og i dag har trusselen om søksmål og økonomiske konsekvenser vært brukt for å påvirke redaksjonelle valg. Brown & Williamson truet med gigant­søksmål mot CBS, mens Trump nå bruker både rettsvesenet og regulatoriske myndigheter for å legge press på mediehuset.

Da Westinghouse kjøpte CBS i 1995, året 60 Minutes var i konflikt med tobakkbransjen, måtte selskapet sikre seg en rekke regulatoriske unntak som var til behandling hos samme FCC, og samtidig håndtere mistanker om at kommersielle interesser gikk foran redaksjonell frihet. I dag står Paramounts fusjon med Skydance i fare nettopp på grunn av politiske og regulatoriske vurderinger av CBS’ journalistiske praksis.

Politisk press

Samtidig er det forskjeller som definerer en ny tid. Noe vil kanskje si en mørkere tid.

Tobakksaken var først og fremst kommersiell, mens Harris-saken er eksplisitt politisk. Trumps søksmål og press mot CBS er del av en bredere strategi for å undergrave medienes legitimitet, noe Reportere uten grenser (RSF) påpeker i siste versjon av pressefrihets­indeksen som ble sluppet 2. mai. 

En annen endring er at i 1995 kunne CBS i større grad kontrollere narrativet, i hvert fall inntil saken dukket opp på forsiden til New York Times. I dag spres anklager om doctored interview umiddelbart i sosiale medier, og #CBSFraud trendet i ukesvis. Den digitale offentligheten gjør mediene mer sårbare for koordinerte angrep. 

RSFs pressefrihetsindeks for 2025 plasserer for øvrig USA på 57.-plass – bak Romania og like foran Argentina. Rapporten peker på en «autoritær tendens» i amerikansk politikk, nedskjæringer i støtte til uavhengige medier og økt bruk av strategiske søksmål for å kneble kritiske stemmer.

Skjulte angrep

Historien om 60 Minutes viser at presset mot pressefriheten sjelden kommer som åpne angrep, men som et komplekst samspill av juridiske, økonomiske og politiske pressmidler.

«Alarmerende forverring» av presse­frihet verden over – peker på Trump

I 1995 var trusselen kommersiell konsolidering; i 2025 er den politisk-regulatorisk. Men kjernen er den samme: Når mediehus må veie risikoen for søksmål og eierinteresser mot samfunnsoppdraget, blir kritisk journalistikk gjerne en luksusvare.

RSFs rapport understreker at løsningen ikke bare ligger i å forsvare ytringsfriheten, men også i å styrke medienes økonomiske grunnlag. Uten dette, advarer organisasjonen, vil «pålitelig informasjon» – som krever ressurser og mot – bli stadig mer sjelden.

60 Minutes’ to kriser, adskilt av 30 år, minner oss om en ubehagelig sannhet: Pressefrihet er ingen selvfølge, men en kamp som må kjempes på nytt og på nytt – og kampens regler endrer seg i takt med makten.

Journalist som helten?

Tilbake til spørsmålet som ble stilt i podkasten: Svaret er trolig nei. 

Ingen av de store filmstudioene ønsker å utfordre Trump med en film hvor journalisten fremstår som helten i 2025.

Paramount, som allerede er i konflikt med Trump på grunn av CBS-eierskapet, vil ikke gjøre noe som utfordrer presidenten. Warner Bros. Studio, som eies av Warner Bros. Discovery, er en del av et konsern som selv kan være på jakt etter fusjons­partnere, og vil nok derfor også holde en lav profil. Deres eierskap av CNN, som står høyt på Trumps hatliste, gir dem allerede hodebry.

Og MGM, som for noen år siden ble overtatt av Amazon, har Jeff Bezos som største eier. Bezos’ forsøk på å gjøre Washington Post, som han også eier, mer spiselig for Trump og hans akolytter, sier vel egentlig det meste om hvilken politisk vind han tilpasser seg. 

I tillegg har Amazon Prime gått med på å betale 40 millioner dollar for en «dokumentar» om Melania Trump. Et såpass høyt beløp at om Bezos ikke har godkjent det selv, ble han nok informert.

Mesteparten av beløpet går visstnok til hovedpersonen, fru Trump. Synes du 40 millioner høres mye ut? Eksperter anslår at markedsprisen for en slik serie normalt ville vært 5-15 millioner dollar. Men da snakker vi om stjerner som Beyoncé, Taylor Swift og Michael Jordan.

Enkelte mener at tar man bort den siste nullen, så har Amazon Prime likevel overbetalt for Melania-serien.

Har Trump sett filmen?

Nylig kom også nyheten om at Trump vurderer å saksøke New York Times for deres dekning av søksmålet mot CBS. Trump reagerer visstnok på at avisen har intervjuet jurister som mener at hans søksmål er grunnløst.

Ifølge et innlegg på Trumps eget Truth Social kan det her være snakk om «tortious interference». Altså «rettsstridig innblanding». Samme formulering som ble brukt i 1995 og i filmen «The Insider», blir det påpekt i den tidligere nevnte Puck-podkasten.

Kanskje betyr det at Trump, i likhet med meg, har sett filmen på nytt den siste tiden.

*** 

1. Podkasten The Powers That Be: Daily er oppkalt etter David Halberstam bok fra 1979 om den amerikanske mediebransjen.

2. «The Insider»-teamet plukket med seg syv Oscar-statuetter under utdelingen i 2000, men filmen ble ikke den kassasuksessen som man hadde håpet på. En teori er at historien var for mørk.

3. FCC er et amerikansk føderalt forvaltningsorgan som regulerer telekommunikasjon, herunder fasttelefoni og mobiltelefoni, kringkasting via radiobølger og bruken av det elektromagnetiske spekteret i USA.

Rettelse: I en tidligere versjon sto det at Trumps søksmål var på 10 milliarder dollar. Opprinnelig var det riktig, men det ble etter hvert økt til 20 milliarder. Rettet 20.5.25 klokka 06.39.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Autentisk, uformelt og med dårlige bilder. Slik gjorde NRK Bokbrevet til en litterær suksess

Kuttenes kunst: Når «frivillig» betyr «motvillig»