Jeg drømmer om en brun, grå og grønn jul

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Redaksjonene har jaktet på juleværet i ukevis, og premisset er alltid: Kan vi håpe på snø? Er det sjanse for hvit jul? Aldri om vi risikerer snø eller må frykte minusgrader.

Jula innebærer gjerne lengsel etter å gjenskape/gjenoppleve de følelsene man hadde som barn («just like the ones I used to know»). Jeg har ikke inntrykk av at snittalderen i norske redaksjoner er der at flertallet bør tenke at hvit jul er normalen. Derfor skurrer det når alle juleværsakene uten videre vinkles på et håp om snø.

De julene jeg husker best fra oppveksten min på 80- og 90-tallet (noen ganger i Bergen, men oftest i Bærum), var preget av brune trær, grå tåke, grønt gress, våte veier og det «nye» begrepet «global oppvarming». Samtidig gikk vi rundt og lengtet «tilbake til» hvit jul, basert på Disney-filmer, Prøysen-sanger, postkort fra 1800-tallet og TV-adventskalendre som endte lykkelig idet det endelig begynte å snø.

Ja, vi vet at Bing Crosby, en amerikaner som nå har vært død i 48 år, ønsket seg hvit jul i en sang i 1954. Vi kan ikke uten videre anta at det samme gjelder flertallet av Norges befolkning 71 år senere.

Selv liker jeg jula slik den blir i år, fordi jeg – som de fleste andre – vil ha jula slik den var da jeg var yngre («just like the ones I used to know»): Mild, grå, brun og grønn, kanskje med litt sol og blå himmel – og en god anledning til å dyrke illusjonen om at før – ja, da var det alltid snø i jula.

LES OGSÅ:

Julefilmer for journalister: Lei av nisser, marsipan og forutsigbare romanser?