DEBATT:
Jo, det er flere grunner til å beholde papirutgaver i fagpressen
Nye og gamle medier kan fint gå hånd i hånd, skriver LO Media-journalist Erlend Tro Klette.
Digitalt kan vi treffe veldig mange, men som regel treffer man bare en brøkdel. På papir er vi garantert at alle våre medlemmer får muligheten til å lese alt vi velger å vise frem, så lenge posten går, skriver Erlend Tro Klette. Her et utvalg fagpressetitler fra Fagpressekatalogen på nett.
Foto: Roger Aarli-Grøndalen
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Brand Barstein i Kontekst hevder det finnes få, om ingen, gode grunner til at fagpressen skal fortsette å trykke på papir. For en som jobber i fagpressen selv, er det underlig å lese så bastante konklusjoner fra en redaktør i samme bransje.
For all del, det er mange gode grunner til å lage mer og bedre digital journalistikk. I Magasinet for fagorganiserte, som er medlemsbladet til Fellesforbundet, diskuterer vi aktivt hvordan vi lager best mulig journalistikk som når ut til flest mulige medlemmer.
Og i motsetning til hva Barstein mener, syns jeg det er flere gode grunner til å holde papirmagasinet i live. Konklusjonen om digital eller fysisk journalistikk i vår redaksjon er ganske enkelt «ja takk, begge deler».
Falsk rekkevidde
Nå kan vi få hele verden på besøk, var et av førsteinntrykkene jeg fikk av internett. I dag vet vi at det teknisk sett stemmer, men at det ikke er slik det funker i praksis. Å starte et nettsted for norsk nisjejournalistikk og tro at internett skal gi trafikk fra overalt, er som å åpne en veikro på Vinstra og tro at man skal få hele Europa som betalende kunder, fordi man ligger på E6.
I journalistikken kommer digital trafikk i stor grad av å ha tillit blant leserne og å publisere gode saker over lang tid, til man blir en naturlig del av folks hverdag. Noen «kunder» kommer alltids fra ut av det blå, men dem er det ikke nok av til å leve av, verken for veikroer eller fagpresse.
Vår publiseringsplattform på nett er FriFagbevegelse, som vi deler med et titalls andre medlemsblader i ulike LO-forbund og nettdeskens egne journalister. Basert på hvor mye av trafikken på FriFagbevegelse som kommer fra nyhetsbrev, deling på sosiale medier, og lenking fra NTB og Sol.no – kontra direkte fra forsiden – er det lett å lese at nettsiden vår ikke er godt nok etablert i folks nettvaner til å drive seg selv.
De store aktørene som NRK og VG er folk er vant til å sjekke selv, nær automatisk. Den fordelen henger i hvert fall delvis igjen fra papirjournalistikken. Vi andre må hente inn trafikken vår på andre måter.
Og for å få den totale trafikken opp, blir det også mindre viktig hvor den kommer fra. Antall treff, høy lesetid og lav quick exit betyr mer enn nøyaktig hvem som leser. Det er et problem, fordi vårt mandat som medlemsblad er å være en tjeneste for nettopp medlemmene våre.
Vi vet at leserne av FriFagbevegelse på nett har noen fellestrekk, først og fremst at de er interessert i journalistikk om arbeidsliv. Det vi ikke vet, er hvem de er og hvorvidt de er medlemmer i Fellesforbundet, som til syvende og sist er dem som betaler for at vår redaksjon eksisterer.
Garantert rekkevidde
Vi vet derimot at Fellesforbundet har rundt 177.000 medlemmer, og at det fysiske magasinet vårt har et opplag på 170.000. Papirutgaven når altså ut til nær samtlige medlemmer.
Når vi publiserer på nett, får vi alt fra en halv million lesere – på noen ytterst få saker – helt ned til bare noen hundre klikk på andre. Og det er langt flere som havner nærmere bunnen enn toppen av klikkstatistikken. Variasjonen er enorm, og en enkelt saks suksess på nett avhenger av en haug av uforutsigbare faktorer, som vi som redaksjon ikke alltid kan kontrollere.
«Samlingspunktet er dog ikke i bladet, men i sakene, uavhengig av format», skriver Barstein. Helt enig! Men at det skulle være et argument for å skrinlegge papiret over natta, fremstår som ren kortslutning i logikken. For hvis «dybdemediene har et ansvar for å holde sine fagfelt relevante for alle aldersgrupper», Barstein, gjelder ikke det også dem som faktisk fortsatt leser på papir også?
Når vi lurer på hvor mange som faktisk plukker opp bladet og leser sakene, må vi stole på leserundersøkelser og tilbakemeldinger, man kommer tross alt ikke stort lenger offline enn et fysisk blad. Og joda, både våre og andres undersøkelser viser at papirlesing er på hell fra glansdagene. At man må tilpasse journalistikken til digitale flater for å nå nye, unge lesere, er det ingen tvil om.
Det er likevel ikke det samme som at ingen leser fysiske journalistiske produkter. Fysiske formater har ikke gått under – papirbøker lever i beste velgående og LP-platene har gjenoppstått fra de døde. For å si det sånn: TV drepte aldri radioen, det ble et nytt alternativ. Selv om andelen som leser journalistikk på trykk synker, er det også fortsatt en betydelig andel som heller vil lese på papir. Og de fortjener fortsatt å få lese nyhetene og dybdesakene sine der de selv foretrekker.
Digitalt kan vi treffe veldig mange, men som regel treffer man bare en brøkdel. På papir er vi garantert at alle våre medlemmer får muligheten til å lese alt vi velger å vise frem, så lenge posten går. Og det gjør den.
En annen fordel med et fysisk produkt er holdbarheten: Magasinet med pynta forside kan ligge tilgjengelig på hyller, sofabord og hyttedo i årevis. Den kan plukkes opp igjen og igjen, i motsetning til hvor raskt en nettartikkel gjerne lukkes og forsvinner for godt. Når medlemmene først har bladet i hånda, er veien kort til å bla om og finne andre saker de kanskje aldri ville trykket på i en nettversjon, om de bare hadde sett et bilde og en fronttittel skrudd til det ugjenkjennelige for å tekkes et bredere publikum på nett.
Ja takk, begge deler
Så kall meg gjerne nostalgisk, sta og uvillig. Jeg liker å lese journalistikk og gode historier både digitalt og på papir. Begge formater har fordeler og ulemper som det andre utfyller. Jeg liker å høre på musikk på hodetelefoner, men jaggu er det gøy å dra på konsert også. Forskjellige måter å oppleve det funksjonelt samme innholdet gjør åpenbart opplevelsen større, ikke mindre. Tilgjengeligheten også.
Digital versjon av musikk kan vekke interesse for bandet og trekke flere til konsertene, mens gode konserter kan lage dypere bånd mellom lytter og band, samt vise frem et bredere repertoar av sanger du kanskje ikke hadde hørt fra før. På samme måte kan den fysiske journalistikken vår nå dem som ikke bruker den digitale versjonen, og vice versa. I papirutgaven får medlemmene en helhetlig pakke rett i postkassa, med bevisst utvalgte og godt designede utgaver av alle saker.
Vi er ikke fremmede for å utvikle den digitale journalistikken og presentasjonen vår heller. Nyhetsbrevene våre når ut til rundt to tredjedeler av medlemmene i Fellesforbundet, men til gjengjeld består de for det meste av lenker til nettsakene våre. Her har vi potensial til å lage mer gjennomtenkte produkter som står støtt på egne bein. Det samme gjelder måten vi publiserer sakene våre på FriFagbevegelse. Nettdesken der har for øvrig egen podcast-journalist og sosiale medier-journalist, som ofte bruker vår journalistikk fra papir som grunnlag for sitt innhold og hjelper oss med å løfte frem våre saker på nett. Nye og gamle medier kan fint gå hånd i hånd.
Fysiske magasiner gjør at medlemsblader som oss kan være mer treffsikre og vite at vi når ut til akkurat dem vi skal. Digitalt kan vi nå ut til flere, særlig unge, og presentere journalistikken på andre måter. Det finnes plass til begge deler. Derfor sier vi i Magasinet for fagorganiserte «ja takk, begge deler».
