Jonas, som vi kalte ham, var en av landets beste kriminalreportere. Men til tross for at jobben førte ham tett på mye ondskap og kynisme beholdt han sitt lyse sinn, sin omtenksomhet for andre og sin spesielle evne til å skape trivsel rundt seg.
Arild Marstad Jonassen.Foto: Privat
Jonas begynte som journalistlærling i NTB i 1971. Senere ble han ansatt i Aftenposten, der han var til han gikk av med pensjon. I årenes løp dekket han en rekke av de mest alvorlige kriminalsakene i Norge. Blant annet var han ekspert på MC-bander. Han var kritisk til politiets innsats mot organisert kriminalitet.
Jonas ble ansett som en kunnskapsrik og etterrettelig journalist, en man kunne stole på. Det førte til at han opparbeidet seg et imponerende kildenettverk. Både politifolk, advokater, politikere og kriminelle tok telefonen når Jonas ringte. De likte den lune og ærlige pressemannen som ikke bare ba om informasjon, men som også var oppriktig interessert i hvordan de hadde det.
Jeg var i sin tid leder for Aftenpostens krimgruppe. Når vi sto fast, når politi, påtalemyndighet eller andre i rettspleien la lokk på en sak, koblet jeg gjerne inn Jonas. Ofte kom han tilbake med disse ordene: «Du, nå har jeg fått greie på hva som har skjedd».
Jonas var mild, men ikke redd for å skrive om kriminelle grupper. Det kunne ha sin pris. En gang måtte sjefredaktøren beordre vakthold fordi det kom trusler fra et miljø som fant Aftenposten for nærgående. Selv jobbet Jonas som normalt.
Både i og utenfor mediehuset sørges det over at denne helt spesielle mannen har gått bort. I redaksjonen var han en dyktig fagperson som raust delte av sin kunnskap og erfaring innenfor et krevende stoffområde.
Men han var mer enn det. Mange betraktet Jonas som en venn. Han var varm, blid, distré og så lite selvhøytidelig at han sjarmerte oss alle. Også konkurrentene i VG og Dagbladet hadde sansen for ham.
Den siste tiden av sitt liv var Jonas alvorlig syk. I disse dager går våre tanker til Britt, barna og familien. Vi er med dere i sorgen. Takk for at vi fikk låne Jonas i så mange år.
På vegne av kolleger i Aftenposten, Kåre M. Hansen
