Korrespondent-perioden ble noe helt annet enn Roger Sevrin Bruland forventet

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Roger Sevrin Bruland så for seg å dekke «en lang rekke minnemarkeringer» da han flyttet til Berlin i 2019 for å være NRKs europakorrespondent.

– Alt det ble jo avlyst. Det er helt utrolig å tenke på, sier han i et podkastintervju med Journalisten.

Verdenshendelsene ville det nemlig annerledes. Bruland ble sentral i å dekke først koronapandemien da Italia var episenteret, og senere krigen som brøt ut da Russland angrep Ukraina i februar 2022.

I disse dager er Bruland aktuell med boka «Team Berlin – Europakorrespondent 2019-2023».

– Presse seg fram der det skjer

Bruland sto brått bokstavelig talt midt i begivenhetenes sentrum, og måtte grave fram breaking-journalisten i seg, forteller han i podkasten.

Det oppdaget han at han trivdes med.

– Jeg trodde jeg var en typisk featurejournalist, men det hadde å gjøre med at stoffområdet mitt, Øst-Europa, ikke var så veldig breaking lenger. Egentlig fant både jeg og Andras ut at vi er mer breaking-folk. Å presse seg fram der det skjer og dekke nyhetene, er det ikke det som er aller mest gøy, da, sier Bruland, med henvisning til fotograf Andras D. Hajdu som han har jobbet mye med.

Til vanlig har korrespondentkontoret i Berlin vært en «feature-stasjon» der det produseres mye tilbakeblikk på historiske hendelser, beskriver Bruland. I koronaens og Ukraina-krigens tid ble fokuset mer nåtidig.

– Det var veldig bra for meg, faglig sett, å ikke bare få jobbe med historier fra gamle dager. 

Tjenestegjorde i Bosnia

I boka skriver Bruland at erfaringen med å reise inn i et krigsrammet Ukraina, dagen etter at Russland gikk til fullskala invasjon i februar 2022, utløste følelser han nok kanskje hadde undertrykket siden han tjenestegjorde som soldat i fredsbevarende styrker i Bosnia og Kosovo i 1999.

Både for journalister og befolkning var det vanskelig å innse at det faktisk hadde brutt ut krig, beskriver Bruland om de første kaotiske dagene.

– På en måte ble det terapi og en måte å behandle noe som kanskje ikke var helt behandlet hos meg psykologisk.

Han er klar på at han også kunne dra nytte av soldaterfaringen når han skulle inn i krigen som journalist.

– Det handlet først og fremst om risikoanalyse, og å kjenne sine egne begrensninger, å vite hva man vet for lite om. Førsteprioritet var at alle skulle komme hjem igjen, og andreprioritet var å lage journalistikk.

Rusfølelse i krig

Bruland er åpen om at å være krigsreporter – og å mestre det – nærmest gir en rusfølelse.

– Det bør kanskje ikke snakkes så høyt om, man er tross alt der og dekker en tragedie. Men det gir en deilig rusfølelse som man kan bli avhengig av. Da er det fare på ferde.

Teamet han reiste med hadde fast stopp for en uformell debriefing sammen etter Ukraina-reisene, før de dro hjem til familiene, nettopp for å finne tilbake til seg selv, forteller Bruland.

– Det er veldig viktig å få luftet ting sammen. Familiene man kommer hjem til har ingen av de samme referansene, og kan umulig forstå hva du har opplevd. Det tror jeg var lurt, og vi fikk også fanget opp hvis noen satt og ruget på ting.

Opplevelsene preget umiddelbart mest ukrainerne Bruland samarbeidet med, som så sine egne landsmenn lide, men han forteller at han selv opplever at følelser fra perioden kan boble opp hos ham i dag.

– Det var utrolig krevende å skrive denne boka, for følelsene kommer tilbake. Man har fortrengt mye, og mye har bare flimret forbi fordi den ene dramatiske nyheten avløste den andre, og man ikke får tid til å behandle det mentalt.

Kronglete vei

Bruland forteller ærlig om at veien til å bli NRKs europakorrespondent var kronglete for ham.

Det tok tid og krefter å få innpass i den prestisjetunge utenriksavdelingen, skriver han i boka.

«Eg fekk stadig vekk vite at eg ikkje var god nok for avdelinga. Det var feil på stemmebruken min. Eg skreiv dårleg. Og kanskje var eg for gammal til å lære meg kunsten? Eg var tretti.»

– Det er et mirakel at jeg klarte å overleve, men jeg bet meg fast, sier han i podkastintervjuet.

Et gjennombrudd, ikke minst internt, kom i 2014 med en reportasje fra det som bokstavelig talt er et undergrunnsmiljø i Romania, der Bruland møtte røverkongen «Bruce Lee» som holdt til i kloakken under jernbanestasjonen i Bucuresti.

I 2018 var det Bruland som på egen hånd reiste til Thailand for å dekke grottedramaet der et helt guttelag var fanget i oversvømte huleganger.

Bodde på NRK-parkeringsplassen

Likevel virket drømmen om et liv som utenrikskorrespondent fjern, og Bruland var flere ganger i ferd med å gi opp, skriver han. Også privatlivet var under press, og i en periode etter et samlivsbrudd måtte han flytte inn på hybeldelen i sin egen leilighet for å ha råd til å beholde den.

Han skriver videre:

«Ei veke på sommaren leigde eg ut heile leilegheita på Airbnb og budde i varebilen til foreldra mine på NRK si parkering på Marienlyst for å spare nokre kroner. Det er klart ein gjer seg nokre tankar om karriereval, eller skal vi seie generelle vegval, når ein ligg på ei madrass bak i ein varebil i ein alder av 40. Når ein tidleg om morgonen må snike seg inn på treningssenteret til NRK for å pusse tenner.»

Bruland bekrefter i podkasten at varebil-oppholdet ikke var fullt ut avklart med arbeidsgiveren.

– Jeg håper de tar det med humør, sier han i podkasten, og avslører at varebilen nettopp ble sendt til vraking.

Slitasje

Bruland har sagt opp NRK-jobben, tatt over foreldrenes småbruk i Nordfjord og gått inn i kommunikasjonsjobb i Norec – Norges kompetansesenter for internasjonale samarbeid.

Fire år i en hektisk korrespondentstilling merkes i kroppen og hodet, forteller han.

– Jeg har justert hodet litt for å få det på riktig plass, og gjør jordnære ting som å dyrke bringebær og spikre naust, forteller Bruland.

Som ser for seg å fortsette som journalist - på sikt.

– Akkurat da føltes det bare riktig å gjøre noe helt annet.

2022:

– Underlig blanding av strandliv og krig

Dekker korona-krisen i Europa: – Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig med fem på gata