Pekka Kallioniemi tror vi først nå ser hvor effektivt russisk propaganda faktisk har vært de siste årene.

Mannen bak «Vatnik Soup» advarer journalister mot fremtidens desinformasjon

– Vi så ikke informasjonsmaskineriet til Russland fungere før mange år etter at det allerede hadde skjedd, sier finsk forsker.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Da Russland invaderte Ukraina startet postdoktor og forsker ved universitetet i Tampere, Pekka Kallioniemi, å skrive om prorussisk propaganda i sosiale medier. I over 150 Twitter-tråder har han tatt for seg såkalte «vatniks», personer som sprer russisk propaganda.

Prosjektet, som han har kalt «Vatnik Soup», har blitt svært populært og er katalogisert på Kallioniemis nettside vatniksoup.com. Blant de omtalte er også Arne Treholt og den norske professoren Glenn Diesen.

Journalistiske virkemidler

Kallioniemi er postdoktor og har forsket på fremtidig teknologi de siste tolv årene. Han jobber mye med hvordan algoritmer, desinformasjon og sosiale medier påvirker livene våre, forteller han til Journalisten.

– De største datapunktene om desinformasjon og propaganda på sosiale medier kom fra Russland, og mye i forbindelse med det amerikanske valget i 2016. Men man har også data fra desinformasjonskampanjer som startet i 2013. I alle fall her i Finland er det gjort mye god journalistikk på det, sier han.

Tilbake i 2013 ble det blant annet avslørt at den nå famøse sjefen for Wagner-gruppen, Yevgenij Prigosjin, finansierte trollfabrikken Internet Research Agency.

– Jeg begynte å grave rundt i det. I starten var jeg bare forsker, men selv om jeg ikke er journalist, endte jeg opp med å ta i bruk en del journalistiske virkemidler.

Han bestemte seg for å vende tilbake til sosiale medier, som han tidligere hadde forlatt og kun forsket på, og resultatet ble Twitter-tråder og hashtaggen «vatniksoup».

– Jeg begynte å undersøke den finske delen av propagandister, eller såkalte vatniks. Jeg skrev om dem, det ble populært og da begynte jeg å skrive om internasjonale aktører også.

Proukrainsk

Kallioniemi legger ikke skjul på at han har hatt et forhold til Ukraina lenge. Han var for første gang i landet tilbake i 1986, og kjenner mange ukrainere. Da fullskalainvasjonen startet i fjor, følte at han måtte gjøre noe.

– Kona mi sa nei til å dra for å hjelpe, så da ble det å komme meg på sosiale medier igjen. Med andre ord er jeg er også full av bias og på mange måter en proukrainsk aktør, erkjenner forskeren.

Kallioniemi har et noe kjølig og vitenskapelig syn på desinformasjon og propaganda, og sier at mange land benytter seg av effektive teknikker som Russland har tatt i bruk. Han forteller at han i prosjektet sitt dekker folk som sprer russisk propaganda og kan være tilknyttet det russiske desinformasjonssystemet.

– Den første jeg omtalte var finske Janus Putkonen, som jo faktisk fikk penger av Kreml i 2016. De har ofte en del nøkkelattributter som kjennetegner propagandister, sier han.

Det finnes flere motiverende faktorer som gjør at folk i vestlige land fungerer som vatniks, sier Kallioniemi.

– Ideologi og penger er selvfølgelig faktorer, men også kompromitterende informasjon som russisk etterretning kan ha på deg. Men også ego er en faktor.

Målet hans er å finne motivasjonen bak enkelte aktørers handlinger, bindinger og for eksempel kunne knytte oligarker til politikere i Russland.

KGB-taktikk

I forskningen sin og i vatnik-prosjektet har Kallioniemi skrevet en god del om økosystemet og økonomien rundt trollfabrikker som virkemiddel i propaganda. Han tror at det russiske propagandamaskineriet har vært noe vesten ikke har kunnet forutse.

– Det er veldig smart gjort. De tok i bruk det gamle KGB-systemet med aktive tiltak, og prøver å påvirke andre land fra innsiden og sett tiltak inn i informasjonslandskapet.

Russerne fant ut at å bruke et enormt volum av informasjon kan forvirre og polarisere folk innad i en nasjon, sier Kallioniemi.

– Man skaper en intern konflikt, som gjør landet svakere i utenrikspolitikken. Det har fungert godt, og vesten forstod det nok ikke helt.

– Umulig med faktasjekk

At vestlige journalister stort sett leter etter sannheten er blitt brukt mot dem, mener han. Ved å oversvømme plattformer med informasjon, er det vanskelig for journalister å dekke fordi faktasjekking blir tilnærmet umulig, sier Kallioniemi.

– Journalister ønsker ikke å publisere noe som er feil. Russerne brukte dette med stort volum, noe informasjon har fakta i seg, men de bryr seg ikke om det. Strategien har i forskningen blitt beskrevet som en «firehose of falsehood».

Informasjonen trenger nemlig ikke å være nøyaktig, konsistent eller sann, mener Kallioniemi, så lenge det er et stort nok volum til å forvirre folk.

Trekker frem nordmenn

Om mediene kan fungere som nyttige idioter i møtet med propaganda og desinformasjon, synes Kallionieni det er vanskelig å svare på. I Finland ble det blant annet under korona-pandemien diskutert hvorvidt vaksinemotstandere skulle få slippe til.

Han mener de fleste bør slippe til, dersom mediene sørger for at man ikke blir presentert som profesjonelle eller eksperter.

– Men de må høres, og alle fortjener å kunne mene noe.

Som eksempel trekker han frem den omstridte professoren Glenn Diesen, som i juni i fjor ble hentet inn som ekspertkilde i NRKs «Helgemorgen». Diesen har jevnlig bidratt til den statlige russiske kanalen RT. Intervjuet, og reaksjonene i etterkant, var en dobbeltseier for det russiske propagandamaskineriet, ifølge Kallioniemi.

– Først og fremst kan de fortelle at denne «Russlands-eksperten» ble hørt i norske medier, og så ble han stilnet eller sensurert. De kan da hevde at det finnes eksperter i vesten, men at de blir sensurert. Det er altså vesten som sensurerer.

Nye narrativ

At russiske propagandister sjelden snakker om Russland er noe nordiske journalister bør ha særlig i mente, mener Kallioniemi. Det er ofte andre lands politikere og journalister som angripes, sier han. De leter hele tiden etter ting de kan angripe rent personlig hos forskjellige aktører.

Akkurat nå virker det likevel som om propagandaapparatet ikke er like aktivt som det pleide å være, mener han. I alle fall i Finland.

– Nylig var det valg her, og jeg forventet mer aktivitet fra de russiske aktørene.

Kallioniemi sier de viktigste temaene russiske propagandakanalene fokuserer på nå er å merke invasjonen i Ukraina som en proxy-krig.

– At vesten ofrer ukrainere for å sloss mot Russland, og verst er NATO-landene og USA. Det er vel de største poenget deres.

Samtidig utfylles narrativet med ukrainske nazister og biovåpen.

– Men det siste fungerer dårlig, virker det som. Et annet punkt trollfabrikkene forsøker seg på om dagen er å endre historien om de økonomiske sanskjonene, sier han.

Ønsket er å gi inntrykk av at Russland tjener på sanksjonene og at de er skadelige for vesten og EU, mener Kallioniemi. At Russland driver med mer handel nå enn før sanksjonene er blant påstandene som rett og slett ikke er sant, sier han.

Når flere grupper

Propagandaen fungerer på flere områder, ifølge Kallioniemi, og har for eksempel forskjellig klang blant akademikere sammenlignet med andre, kanskje mindre utdannede grupper.

– Der er ofte meldingen at NATO-ekspansjon gjør Russland mer aggressivt. Det er en litt mer intelligent variant, i likhet med narrativet om at USA og CIA finansierte opprøret på Maidan-plassen i 2014.

Det litt mer simple budskapet er at ukrainerne er nazister og lager biovåpen, mens vesten blir ødelagt fra innsiden av dekadanse, woke-kultur og LGBT-bevegelsen, sier han.

– De meldingene er rettet mot ytre høyre, stort sett.

– En skikkelig næring

Trollfabrikkene og økonomien rundt dem er viktig for å forstå hvordan propaganda fungerer nå, ifølge Kallioniemi. De genererer illusjonen om popularitet og sprer desinformasjon så langt det er mulig. Dersom en post på et sosialt medium har 20.000 likerklikk, virker det som om posten er viktig.

– Det er en illusjon. Det virker som om informasjonen er sann, og algoritmene brukes dermed til å spre propaganda i disse gigantiske nettverkene, sier Kallioniemi.

Trollfabrikkene er imidlertid ikke automatiserte lenger. De sosiale mediene har lært seg å gjenkjenne automatiserte kontoer fra trollfabrikker og å fjerne dem. Det man ser mye av nå, sier Kallioniemi er trollfabrikker med mennesker av kjøtt og blod som bruker titalls kontoer for å skape og spre narrativer.

– I for eksempel Ghana, Nigeria eller Filippinene er det store trollfabrikker. De får betalt og er som fabrikkarbeidere flest. Man jobber på skift og skaper falsk popularitet rundt ulike temaer.

Å knytte fabrikkene til Kreml er imidlertid vanskelig, for russerne bruker utenlandske datterselskaper og ulike strukturer på blant annet Kypros og Malta, sier Kallioniemi. Bransjen er blitt en virkelig næring, sier han, og nevner at en kinesisk trollfabrikk tilbyr tjenestene til 130 millioner kontoer.

– Det er en skikkelig næring.

Flere meninger

Det finnes likevel flere forskere som mener propaganda, trollfabrikker og desinformasjon har mindre innvirkning på befolkningen enn man kanskje hadde fryktet. Nylig hadde Morgenbladet en stor sak om at flere ledende forskere mener at man har forhastet seg innenfor feltet.

Morgenbladet refererer til flere studier som Journalisten har lagt frem for Kallioniemi. Han mener dette er kvalitetsstudier, men at de mangler deler av det store bildet.

– De omhandler ofte kun én plattform, Twitter, og ser bort fra elementer i den hybride krigføringen. Disse operasjonene inkluderer veldig mye mer enn troll på nettet. De ser også bort fra idéen om at denne typen informasjonskampanjer ikke bare har til hensikt å overtale folk til å agere. De har til hensikt å forvirre og polarisere befolkningen, sier han.

Fremtiden: Multimedial KI-propaganda

Kallioniemi tror de aller fleste av verdens stormakter bruker trollfabrikker i sin propaganda, og mener pressefriheten i vesten er et viktig våpen mot desinformasjon.

– Vi så ikke informasjonsmaskineriet til Russland fungere før mange år etter at det allerede hadde skjedd. Presse- og ytringsfriheten er ekstremt viktig og nå er vi klar over strategien. Vi må også forske på hvordan vi kan forutse desinformasjonstrender frem i tid, sier han.

Kunstig intelligens kommer til å bli viktig i så måte, og selv om noen for eksempel mener Chat GPT er en primitiv variant av KI, er den perfekt for propaganda, sier Kallioniemi.

– Falsk informasjon går jo helt fint, så lenge man har volum. Det kommer også til å bli vanskeligere å si hva som er sant eller ikke i ganske nær fremtid, spår han.

Med andre ord vil multimediale desinformasjonsvarianter med falske videoer, falske foto, falsk tekst og falske narrativ være gjennomførbare.

– Vi må se på det i forskningen og hvordan journalistikken kan takle dette og forandre seg.

Også ukrainsk propaganda

På spørsmål om hva norske og nordiske journalister bør se opp for fremover, sier Kallioniemi at propagandamaskineriet til Russland trolig vil fokusere på sanksjonene og militærhjelp.

– Det er det som virkelig skader deres sak. Man vil nok selge inn historien om at det er nytteløst for Ukraina å forsvare seg.

Han mener likevel at journalister må være obs på ukrainske propaganda, og at også dette påvirker oss.

– Det kommer narrativer fra Kina, Iran, Israel og USA som også fungerer. De fleste land bruker samme system som Russland fordi det er så effektivt. Høyt volum og masse informasjon blir forvirrende, avslutter han.

Powered by Labrador CMS