Under den noe melodramatiske tittelen «Til skrekk og advarsel» (17. november), gjør spaltist Torgrim Eggen undertegnede til selve symbolet på kritikkens forfall. Jeg er redd han gjør meg enda viktigere enn jeg er.
Jeg anmeldte Bondeviks Et liv i spenning for min avis Dagbladet. Jeg leste 723 sider og skrev 3500 tegn på 13 timer. Dette skal ha vært lite respektfylt overfor Bondeviks magnum opus. Et innledende perspektiv: antakelig brukte Eggen atskillig mindre tid, om enn noen flere tegn, på å fradømme meg hele min møysommelig oppbygde «akademiske troverdighet». Og til å formulere salvelsesfulle spørsmål av typen: «Hvordan skal vi etter dette oppfatte [Rems] lesninger av Ibsen?» Ærlig talt, Eggen. Hvordan skal jeg nå klare å klatre opp igjen i elfenbenstårnet?
Forlagenes lanseringsstrategier, og dagsavisenes respons på de samme, synes å være i endring. På prinsipielt grunnlag har Eggen selvfølgelig rett i at kampen om tida er noe tull. Men i dette tilfellet handlet det om noe annet enn å bryte sperrefristen. Da jeg sa ja til en så intens leseopplevelse, var det fordi jeg trodde forlaget hadde valgt å holde igjen boka til utgivelsesdagen. Jeg gjorde det ut fra mitt syn på kritikkens rolle, samt en viss lojalitet til avisa. Vi snakker om en situasjon hvor personfokus og hype lett overdøver en vurdering av teksten. Vi snakker om en tekst som verken er påtrengende kompleks eller et resultat, for å si det forsiktig, av årelangt strev. I likhet med redaksjonen vurderte jeg det som sannsynlig at de andre store avisene ville ha anmeldelser dagen etter utgivelsen. Det viste seg å stemme. Det viste seg endatil at flere aviser hadde fått boka før Dagbladet. Dette svekker neppe den opprinnelige vurderingen.
Sett nå at jeg følte meg trygg på at jeg hadde fått oversikten over Bondeviks tekst. Da blir responsen enkel: Døm meg på anmeldelsen, både hva gjelder kvalitet og graden av respekt. Men ta det trange formatet jeg ble tildelt med i beregningen. Det verste var faktisk ikke lesehastigheten, men det å ikke få større plass. Kanskje var dét til Bondeviks fordel.
Hovedproblemet med Eggens generaliseringer om norsk kritikk, er at dette eksempelet er lite representativt for sakprosaanmelderiet. Selv har jeg kun opplevd en slik situasjon tre ganger. Hver gang har det dreid seg om tekster skrevet av personer jeg har stor respekt for, mulla Krekar, Anne Kat. Hærland og Kjell Magne Bondevik.
Det er mulig at norsk kritikk er sørgelig svak. Et slikt forfattersynspunkt er neppe helt originalt, men jeg utelukker ikke at det kan ha noe for seg. Også paranoide kan som kjent bli forfulgt. Mitt poeng er at flotte utsagn av typen «Den opplyste litterære offentligheten fremstår, kort sagt, som dummere enn mannen i gata,» forutsetter et minimum av analyse. Jeg føler meg, kort sagt, ikke truffet.
Kanskje Eggen nå, på et mer solid empirisk grunnlag, vil gå videre til å ta kampen opp mot det uforsvarlige produksjonspresset mange frilansspaltister opplever? Jeg er neppe den eneste som tar meg i å føle at spaltistene gir oss stadig flere meninger og stadig mindre mening.
