DEBATT:
Mennesket må fortsatt ha siste ord
Det er noe som skurrer når teknologien tar styringen i det som burde være menneskets domene, skriver Irene Stendal Østerbø.
Jeg tror ikke redaktøransvaret bør outsources til algoritmene, skriver innleggsforfatteren.
Illustrasjon: tungnguyen0905 / Pixabay
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Takk til Journalisten-redaktøren for viktige refleksjoner om KI og personalisering av journalistikken. Jeg er nok en av dem som både fascineres og uroes av utviklingen innen KI.
Jeg har et tydelig ståsted, jeg tror på fremtiden. På innovasjon, nytenkning og teknologiens kraft til å skape bedre tjenester, enklere hverdag og nye muligheter – også innen mediebransjen.
KI har allerede vist sin nytte flere steder, både i effektivisering, tilgjengeliggjøring av kunnskap og kreative prosesser.
Men samtidig er det noe som skurrer når teknologien tar styringen i det som burde være menneskets domene. Vurderinger, ansvar, redaktørblikk – og kanskje viktigst for meg, samfunnsoppdraget.
Vi skal ikke stenge døra for nyvinninger, men vi kan heller ikke åpne den på vidt gap uten å vite hva eller hvem som kommer inn. For KI er ikke nøytral. Den lærer, forsterker og forvrenger – og når verktøyet brukes til å forme forsider, påvirke opinion eller filtrere ut virkeligheten vi lever i, da blir det ikke bare et spørsmål om innovasjon, men om demokrati, rettssikkerhet og tillit.
At en nettavis kan vise deg mer av det du ikke har lest før – ja, det kan være verdifullt. Jeg synes det også kan være skummelt, særlig hvis det betyr at du ikke lenger ser det du faktisk burde vite. Journalistikk handler ikke bare om hva vi klikker på – men hva som angår oss, som samfunn og medmennesker.
Så nei, jeg tror ikke redaktøransvaret bør outsources til algoritmene. Mennesker må fortsatt ha siste ord – og første vurdering.
KI kommer til å endre samfunnet. Det er det liten tvil om. Men hvor «klokt» vi lar det skje, og med hvilke rammer, det er fremdeles et stort og åpent spørsmål. Der trengs både teknologer, journalister og vanlige folk med vett, hjerte og bakkekontakt inn i den prosessen. Kanskje spesielt vi som har sett både skrivemaskin, internett og T9-ordboka komme og gå – vi vet at utvikling ikke alltid betyr forbedring.
Jeg tror på å bruke KI, for eksempel i offentlig saksbehandling. Det kan frigjøre tid, gjøre prosesser mer oversiktlige og kutte ventetid – enten det gjelder byggesaker eller NAV. Men også her må det være mennesker tett på. Ikke bare for å kvalitetssikre – men for å sikre menneskelighet.
Derfor sier jeg: Ja til KI. Nei til KI som styrer uten styring. Dette må skje på menneskets premisser – ikke teknologiens.
Så ja – vi trenger KI. Men vi trenger også klokskap og hjerte.
