Når barn brukes som kilde i terrorsaker – hvor går grensen for NRK?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Vart du redd når det skjedd?», spør NRK-reporteren.

«Ja, jeg ble litt redd, ja», svarte niåringen.

Er det forsvarlig å bruke barn som vitner i en sak som etterforskes som mulig terrorhandling? Det mener jeg er et grunnleggende presseetisk spørsmål NRK bør besvare.

Kildebruk eller dramaturgi?

Det mest iøynefallende ved NRKs reportasje er at barnet fremstår som hovedvitne i mangel på voksne kilder i selve TV-klippet. Barnet kobles direkte til en alvorlig hendelse og presenteres i nyhetssaken som eneste vitne, på riksdekkende TV. 

Jeg kjenner naturligvis ikke NRKs interne vurderinger, men den publiserte saken reiser viktige spørsmål. 

Det kan fremstå som om NRK først og fremst trengte en reaksjon for å fylle TV-reportasjen, for dette tilfører definitivt ikke informasjon som bringer saken videre. I en så alvorlig sak – der både politiet og PST etterforsker, og der ordet «terror» brukes som en reell hypotese – burde NRK ha prioritert voksne naboer, forbipasserende eller fagpersoner som kan sette hendelsen i sammenheng. 

Når et barn på denne måten brukes som reaksjonsvitne, blir det vanskelig å se dette som noe annet enn et dramaturgisk grep.

Hensyn til barnet 

Vær Varsom-plakaten § 3.9 understreker at journalister skal opptre hensynsfullt, og ikke utnytte manglende erfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. En niåring har per definisjon begrenset dømmekraft og medieerfaring, og i en sak med mulig terror og dramatikk er hun ekstra sårbar. 

En niåring kan verken overskue rekkevidden av et TV-intervju eller vurdere hva det vil si å stå frem i en sak som handler om en mulig terrorhandling.

Følelse foran innhold 

Reportasjen om et sannsynlig terroranslag mot den amerikanske ambassaden var blant hovedsak i BBC og flere internasjonale medier søndag, og det understreker alvoret i saken.

Barn brukes ofte i nyhetssaker fordi de skaper nærhet og sterke bilder. Det er forståelig, men det gjør vurderingen ekstra krevende når saken handler om vold, krig eller terror. Intervjuet tilfører minimal informasjon og fungerer først og fremst som følelsesmessig effekt, noe som reiser spørsmål om journalistisk nødvendighet. 

Da er det nærliggende å spørre om NRK har latt ønsket om følelsesmessig effekt veie tyngre enn hensynet til barnets vern.

Redaksjonens ansvar 

At barnet er sammen med faren sin, slik det fremkommer av en nettsak, fritar ikke NRK for ansvar. I TV-reportasjen er ikke barnets pårørende omtalt og heller ikke synlig i bildet. 

Det er uansett redaksjonen som skal gjøre den presseetiske vurderingen – ikke foreldrene og ikke barnet. VVP § 4.1 minner oss om at mediene skal opptre med saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, også i dramatiske nyhetssituasjoner. 

En ni år gammel jente som reaksjonsvitne i en mulig terrorsak harmonerer dårlig med dette kravet.

Det egentlige spørsmålet 

Når nytteverdien for publikum er minimal og risikoen for barnet er reell, bør vi da i det hele tatt bruke barn som kilder? I dette tilfellet fremstår intervjuet mer som et forsøk på å skru opp følelsen av alvor enn som et bidrag til publikums forståelse. 

NRK bør svare på dette spørsmålet: Var det et nødvendig journalistisk grep som styrte valget av kilde – eller jakten på effekt?