Når journalistikken blir fortellingen om seg selv

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Allerede våren 2021 hadde Telenor fått henvendelser fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og burmesiske sivilsamfunnsaktører, som advarte mot å utlevere kunde- og nettdata til juntaen. Både selskapet og norske myndigheter ble informert.

Likevel fortsatte Telenor virksomheten under militære pålegg, og solgte seg senere ut til et regimevennlig selskap med tette bånd til de samme generalene.

At dette lot seg dekke tidlig, viste Bistandsaktuelt (nå Panorama nyheter) allerede i 2021 og 2022, med flere grundige artikler og åpne kilder. Derfor var det rystende å lese Journalistens artikkel om NRKs podkast «Telenors mareritt», som fremstiller avsløringen som om den startet med «en svensk journalist på fest i Thailand». 

NRK presenterer det som om de har avdekket noe nytt, mens de i realiteten slo inn åpne dører og tilsynelatende ignorerte varsler, også fra oss som kontaktet dem direkte.

Dette er alvorlig sett i lys av NRKs historiske rolle. Norge har vært tungt involvert i å bygge opp Democratic Voice of Burma (DVB), den burmesiske frihetsradioen som siden 1990-tallet har dokumentert regimets overgrep, med støtte fra Norad og norske medier, inkludert NRK. Det er ikke slik at NRK manglet tilgang til kilder. De har hatt tett kontakt med burmesiske demokrati­forkjempere i flere tiår. Disse har varslet, igjen og igjen, uten å bli hørt.

Etter kuppet og Telenors utlevering av data ble to journalister tilknyttet DVB, Win Htut Oo og Htet Myat Thu, drept under et junta-raid i 2024. De jobbet for den norsk­støttede frihetsradioen. Dette er de virkelige konsekvensene av Telenors og Norges stillhet.

Mange husker også at NRK i Debatten inviterte sønnen til en av generalene, og ga ham en plattform der kritiske spørsmål uteble. Flere i det burmesiske eksilmiljøet reagerte sterkt. En tidligere NRK-journalist med burmesisk bakgrunn varslet internt. Likevel satt mange av oss igjen med opplevelsen av at vi ikke ble hørt.

Podkasten «Telenors mareritt» er i seg selv godt journalistisk arbeid. Det jeg reagerer på, er narrativet rundt den. 

Når prosjektlederen beskriver reporteren som «en ung Hemingway på bar med notisblokka si», er det mer enn en uheldig metafor. Hemingway er ikke bare stilist; han er også et symbol på vestlig eventyrlyst, maskulin heroisme og kolonialt blikk.

Å bruke ham som referanse i en sak om Burma, et land ødelagt av vestlig dobbeltmoral og kommersiell kynisme, vitner om en vedvarende blindhet.

Denne typen språkbruk er ikke ondskapsfull, men den speiler en kulturell refleks. Et mønster. Vi elsker å fortelle historier om vår egen rolle i fortellingen. Vi bruker ord som «modig», «gripende» og «undersøkende» om vårt eget arbeid, mens de som faktisk lever med konsekvensene, sjelden fårdefinere narrativet. 

Dette er ikke et angrep på enkelt­journalister, men en påminnelse om strukturer og vaner som får oss til å overhøre stemmer som kommer fra feil kant.

Når NRK, som statseid institusjon, endelig løfter Telenor-saken, burde det ha skjedd med en større grad av selvransakelse. For dette handler ikke bare om et selskap som sviktet, men om et mediesystem som ikke reagerte da varsler kom.

Den viktigste lærdommen nå bør ikke være at NRK «klarte å avsløre» noe. Den bør være at journalistikken i et lite, rikt og selvopptatt land som Norge må utvide horisonten sin. Det er på tide å lytte, ikke bare til dem med notatblokka på bar, men til dem som kjenner lukten av røyk der flammene faktisk brenner.

LES OGSÅ:

NRKs Telenor-avsløring: Startet med en svensk journalist på fest i Thailand