Når mediene valgte ære fremfor ytring

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Odd Isungsets bok «Dei fordømte karikaturane» viser – gjennom innsyn i over 600 UD-dokumenter – hvordan både norske medier og myndigheter sviktet under karikaturstriden, ved å isolere Selbekk og unnlate å granske de politiske kreftene bak opprøret. 

Norske medier og kommentatorer forsto ikke hva som lå bak de voldsomme protestene i Midtøsten mot publiseringen av Muhammed-karikaturene, mener forfatter Odd Isungset.

For mange muslimer ble karikaturene oppfattet som et offentlig angrep på profetens og dermed fellesskapets ære – en krenkelse som måtte besvares for å gjenopprette ære og unngå skam. I slike æreskulturer handler reaksjonen ikke bare om tro, men om sosial status og kollektiv verdighet.

Æreslogikkens pris

I 2006 preget denne æreslogikken også norske myndigheter – ikke gjennom vold, men gjennom moralsk indignasjon og en vilje til å beskytte Norges omdømme. 

Ønsket om å dempe konflikt og bevare landets ære gjorde hensynet til følelser viktigere enn prinsippet om fri ytring.

Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk ble stående alene i stormen, til tross for at flere toneangivende medier allerede hadde publisert faksimiler av Muhammed-karikaturene. Men det var Selbekk som ble isolert. Det var altså ikke sant at han sto alene om å publisere karikaturtegningene, men det ble sant i offentligheten. 

Krenkelsesærekultur 

Resultatet ble en form for «krenkelsesæreskultur», der hensynet til andres følelser og egen status veide tyngre enn prinsippet om fri ytring – et eksempel på æreslogikk i politisk praksis. Jeg bruker begrepet æreslogikk metaforisk – ikke for å likestille norsk politikk med voldelige reaksjoner, men for å peke på noen viktige mekanismer bak Norges håndtering av saken.

Den 6. februar 2006 skrev VG at statsminister Jens Stoltenberg ga Selbekk «deler av ansvaret» for at rasende muslimer satte fyr på ambassaden i Damaskus.

Ifølge VG sa utenriksminister Støre følgende på den arabiske tv-kanalen om Magazinets trykking av Muhammed-karikaturene: «Regjeringen har sagt at den beklager at det har skjedd, og at vi forstår at folk med muslimsk tro føler at dette krenker deres religion.»

– Støre kan tolkes dit hen at han beklager at tegningene er trykket. Det er uheldig. Det må aldri festes et inntrykk av at vi unnskylder ytringsfriheten, sa generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund til VG.

Fryktens konsekvens

I en tid der ytringsfriheten igjen diskuteres – fra kunstutstillinger til plattformregulering – er det avgjørende å forstå hvordan tidligere kompromisser fortsatt preger dagens debatt.

Regjeringen tok avstand, ikke bare fra volden, men også fra ytringen. Det var en respons styrt av frykt – legitim i møte med sikkerhetstrusler, men problematisk når den samtidig svekker prinsippet om at ytringer ikke skal holdes ansvarlig for andres voldelige reaksjoner.

Redaktørforeningen, pressefolk og politikere har siden beklaget. Det står dem til ære – som BTs sjefredaktør Trond Olav Skrunes har skrevet. Men det er også verdt å spørre: Er det en ære i en beklagelse som kommer mange år senere – og først når det er trygt?

Et speil for pressen

Det er på tide at vi i mediene ser oss selv i speilet. 

Ikke bare for å vurdere hvordan vi håndterte karikaturstriden, men for å forstå hva slags kultur vi selv har bygget rundt det frie ord.

VIDEO:

Hva skjedde egentlig under karikaturstriden?